Ikke uventa har saken om nasjonalpark ved Treriksrøysa brakt særlig snøskuterentusiastene i harnisk. Det er ikke merkelig. For en nasjonalpark vil sannsynligvis ramme den motoriserte ferdselen i omådet. 

Og stort sett bare den. 

Ellers kan området brukes som i dag.

Store Norske Leksikon skriver: 

«Hensikten med å opprette nasjonalparker i Norge er å bevare større naturområder, med planteliv, dyreliv og geologiske forekomster i en mest mulig opprinnelig tilstand, og gi allmenheten muligheter til å oppleve slik natur, samt å bevare naturverdiene for våre etterkommere. Nasjonalparkene gir videre muligheter for undervisning og forskning i urørt eller nær urørt natur. Det er vedtatt alminnelige regler for ferdsel i og bruk av nasjonalparker. Blant tekniske inngrep som ikke må forekomme, er vei- og jernbanebygging, oppføring av kraft- og telefonlinjer, vassdragsregulering, taubaner og bygninger av alle slag. Pattedyr og fugler er generelt fredet, men det kan gis unntak for småviltjakt som har vært drevet fra gammel tid. Alle planter, også levende og døde trær, skal være fredet. Bærplukking er likevel tillatt, og det skal være adgang til å drive sportsfiske etter gjeldende regler. Motorisert trafikk til lands, til vanns og i luften er forbudt med mindre det skjer i politi- eller sikringsøyemed.»

Protestene som kommer mot forslaget og medienes behandling av saka, kan få det til å se ut som om «alle» er mot opprettelsen av en nasjonalpark her. Slik er det ikke. 

– Jeg er for nasjonalpark, men å legge meg ut for hogg av skuterfolket, det orker eg ikke, skriver en nasjonalparktilhenger som vil være anonym. 

Vedkommende er ikke alene. Der er mange som har resignert. De blir ikk hørt når det gjelder motorisert ferdsel i utmark. For det er egentlig det protestene i denne saka handler om.

Det var i juni 2015 at nåværende regjering vedtok å la kommunene sjøl opprette skuterløyper i sine områder. Ei ordning Nord-Troms og Finnmark har hatt lenge. Her planlegges det stadig nye løyper.

Det skjedde uten at det var gjort nødvendige analyser av konsekvensene. Og det skjedde til tross for en rekke protester. Blant anna fra Den Norske Turistforening, Naturvernforbundet, Friluftslivets Fellesorganisasjon, Norskog og Norges jeger- og fiskeforbund, med til sammen  750000 medlemmer.

Regjeringa brydde seg heller ikke om at Miljødirektoratet, Klima- og miljødepartementets nærmeste faglige rådgiver og iverksetter av miljøpolitiske vedtak, advarte mot konsekvensene av å tillate fornøyelseskjøring med snøskuter. I sin høringsuttalelse skriver de at økt snøskuterkjøring vil gi negative konsekvenser for friluftslivet og muligheten til å oppleve stillhet og ro i naturen. Økt motorisert ferdsel kan ifølge direktoratet også gi negative effekter på naturmangfoldet.

Regjeringa hadde heller ikke støtte for vedtaket hos sine egne velgere!

En  landsdekkende undersøkelse, utført av Ipsos MMI for Norsk Friluftsliv i 2014, viste at i Høyre var 51 mot og 30 for, mens tallene var henholdvis 48 og 32 i FrP. 

På spørsmålet «Er du for eller i mot at det skal bli lov med fornøyelseskjøring med snøscooter i norsk natur, eller har du ikke noe standpunkt til dette?» blei resultatet for øvrig slik: Ap 71 prosent mot, Sp 61 prosent mot, MDG 81 prosent mot, KrF 62 prosent mot, Venstre 71 prosent  mot og SV 90 prosent mot. 

Det er altså ikke flertall for loven i noen partier!

De fleste andre undersøkelser viser også at folk ikke ønsker mer motorisert ferdsel i utmarka.

Ifølge en rapport fra Vista Analyse (VA) kan regjeringas lovforslag om snøskutere føre til nær en dobling av snøskutertrafikken i løpet av åtte år, noe som vil gjøre det vanskelig å ivareta friluftslivet.

Av rapporten framgår det at det var 73400 snøskutere i Norge i 2013. Det vil ifølge VA si framskriving øke til 137700 i 2021 som en følge av lovendringa. I tillegg vil antallet kunne øke med 50200 i 2021. 

Dette representerer ei økning på 85 prosent fra 2013 til 2021. 

Antallet kjørte kilometer vil øke fra 87 millioner til 138 millioner kilometer, ifølge framskrivinga. 

I tillegg kommer omfattende ulovlig kjøring. Risikoen for å bli tatt er forsvinnende.

Antallet skadde og døde vil øke som en følge av lovendringa, og skadekostnadene i 2021 vil nesten dobles fra 2013-nivået og øke til 1,5 milliarder, ifølge framskrivinga.

Regjeringa legger altså opp til et frislipp for motorisert ferdsel i utmark.

Det skjer i ei tid da ungdommer og andre tar til gatene i protest mot myndighetenes handlingslammelse i klimaspørsmålet. Den ene rapporten etter den andre viser at det trenges drastiske tiltak om verden skal unngå et økologisk inferno. 

At halvparten av verdens dyr de siste ti-åra er forsvunnet og at insektene dør i hopetall, og kan være helt borte i løpet av 100 år, gjør visst ikke inntrykk, og får ikke konsekvenser for regjeringas politikk.

I stedet for å legge opp til økt motorisert ferdsel, er det nødvendig å begrense den i størst mulig grad. 

Både til lands, til vanns og i luften.

« Etter å ha bestått i 40 år, vil de fleste tilhengere av NATO påstå: Denne forsvarsalliansen har avverget krig, og spart oss for et nytt  9. april 1940. Den første påstanden er fullstendig meningsløs og meget langt fra virkeligheten. Siden NATO ble etablert, er det registrert 174 kriger i verden. Hvorav flere i Europa – i den utstrekning man regner Irland, Hellas, Tyrkia og Kypros til Europa. Den lange rekke av blodbad i Midt-Østen har heller ikke latt seg stoppe av NATO».

Dette skreiv min daværende sjef, redaktør i Framtid i Nord, Torstein Wittington Tengelsen, i en lederartikkel 4. april 1989. Det var da 40 år siden NATO blei etablert på et møte i Washington DC. Norge slutta seg til organisasjonen like etterpå, og har siden vært medlem.

4. april i år er det 70  år siden stiftelsen av NATO. Hva ville TWT ha skrevet i lederen sin i dag om han hadde levd?

Etter hans død er Berlinmuren revet, og NATOs motstykke i øst, Warszawapakten, oppløst. Normal fornuft skulle da tilsi at det ikke lenger var nødvendig med et NATO heller – ikke for mennesker som ville ha fred og nedrustning. 

Men NATO var nødvendig  – for våpensmiene i USA! Det militærindustrielle komplekset som president Dwight D. Eisenhover hadde advart mot i sin avskjedstale, hadde makt og penger – penger til å kjøpe seg de politikerne de trengte. Politikere som var villige til å føre krig, vel å merke på andre lands territorium. 

Her måtte det manes fram fiender, og NATO måtte få en annen rolle enn å passe på at ingen medlemsland ble angrepet. Det ville kanskje aldri skje, og en slik passivitet ville være dødsens for våpenfabrikkene og USAs økonomi. I NATOs nye konsept forplikta organisasjonen seg til å «sikre fred og stabilitet» (sic) også utafor sitt eget kjerneområde. Alt for å sikre at våpenfabrikkene kunne fortsette med sin dødbringende produksjon.

I dag kunne TWT føyd en rekke kriger til si liste. Lista over NATO/USA-ledede angrepskriger er uhyggelig lang, antall millioner drepte kan måle seg med en annen masseutryddelse av mennesker i ikke altfor fjern fortid.

Allerede 24. mars 1999 fikk NATO prøve seg i sin nye rolle,  i bombekrigen mot Jugoslavia. Bombekrigen varte i 78 dager, og hadde ikke FN-mandat. Det var NATOs første angrep på en suveren stat. Også sivile mål blei bomba, med hensikt, og man regner med at så mange som 1500 sivile blei drept av NATO-bombene. Ved bombingen av fjernsynshuset i Beograd – én av NATOs mange krigsforbrytelser i eks-Jugoslavia, blei 16 sivile drept.

Begrunnelsen for angrepet på Jugoslavia var at man ville stoppe angivelige serbiske overgrep mot albanske sivile og å «hindre en humanitær katastrofe». 

Etter NATO-intervensjonen blei det påpekt at den var i strid med folkeretten. Det har også vist seg i ettertid at faktagrunnlaget for intervensjonen var tvilsomt. Resultatet av bombekrigen blei at provinsen Kosovo i Serbia med makt ble skilt ut og satt under FN-administraasjon.

Senere har det blitt klart at faktagrunnlaget for å gå til invasjonskrig mot suverene stater ikke har vært avgjørende når NATO har gått til angrepskrig. 

Krigen mot Irak var basert på ei løgn om masseødeleggelsesvåpen. Krigen mot Libya på en løgn om Muammar al-Gaddafis massedrap av egne innbyggere. 

Organisasjonen som opprinnelig blei danna for å være fredsbevarende, er blitt verdens mest aggressive i vår tid. Istedenfor å arbeide for fred og nedrustning, kreves det nå av medlemslandene at de prioriteter opprustning. 

Istedenfor å bygge tillit og relasjoner mellom nasjoner, tegnes det fiendebilder. Den største fienden av alle, Russland, omringes nå av provoserende NATO-baser, stadig nærmere Russlands grenser.

– USA betrakter Norge som en vasallstat, skal Einar Gerhardsen en gang ha uttalt.  I dag skal det ikke store observasjonsevnen til for å konstatere at han hadde rett. NATO/USA oppretter nå baser flere steder i landet. Til nå har vi fått én base i Trøndelag og én i Troms. I fjor høst fant NATO-øvelsen Trident Juncture med mer enn 50000 mannskaper, hundrevis av fly og kjøretøyer, sted på norsk område.

Videre skal Rygge bli utgangspunkt for amerikanske angrepsfly. Vadsø har radar som videreformidler data til NATO, og ved Eggemoen ved Hønefoss er det nettopp avslørt en lyttestasjon som samler inn enorme mengder persondata fra telefonsamtaler og sosiale medier – også fra norske borgere, ifølge NRK. 

Tønsvika i Tromsø rustes opp til å kunne ta i mot atomdrevne amerikanske angrepsubåter. Herfra skal  de patruljere i nordområdene. 

TWT skrev blant anna: «… opprettholdelse av NATO [er] en forbrytelse mot våre medmennesker og våre etterkommere. Hvis vi fortsetter å opprettholde denne kreftsvulst har vi bevist en mulig universell hypotese: Når biologiske organismer på en planet har utviklet bevisstheten til det nivå hvor de mekaniske lover og kvantelovene oppdages, bruker disse organismer oppdagelsen til å utslette seg selv. NATO er en av de mekanismer som kan bidra til en ny øde planet i Universet».

Men kanskje finnes det håp?

Nylig forlot barn og unge i Norge og andre land  skolene og tok til gatene for å protestere mot politikernes tafatthet når det gjelder å ta grep mot den forsøplinga til vann og luft som truer med å gjøre kloden ubeboelig.

Militæraktiviteten er en miljøversting, som istedenfor å gi oss trygghet, truer livet på kloden og grunnlaget for hele vår eksistens, som TWT påpekte for 30 år siden.

Men militær- og krigsindustrien er som elefanten i rommet. Å snakke om den enorme trusselen for kloden den representerer, er tabubelagt.

Sannheten kan bli altfor vanskelig å ta inn over seg.

AI 2017 fikk ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons ) fredsprisen. De fikk prisen for arbeidet  med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene som bruk av atomvåpen vil få, og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfesta forbud mot kjernevåpen. 

Det var Hiroshima-overlevende Setsuko Thurlow (da 85) som sammen med Beatrice Fihn mottok Nobels fredspris på vegne av ICAN.  Setsuko var bare 13 år da USA slapp den første atombomben over den japanske byen Hiroshima, 6. august 1945. 

Ho overlevde bombinga, og har siden kjempa mot atomvåpen. Siden 2007 har ho også deltatt i ICANs arbeid mot atomvåpen-galskapen.

Arbeidet har ført til at FNs generalforsamling vedtok en avtale som forbyr stater både å utvikle, prøvesprenge, produsere og skaffe atomvåpen. Det skjedde i juli 2017. 

Ifølge FN-sambandet var Norge ett av omlag 40 land som ikke deltok i forhandlingene om avtalen i det hele tatt. Sverige stemte for forbudet, som eneste nordiske land. 122 land stemte for avtalen. Danmark, Finland og Island stemte heller ikke.

Begrunnelsen til den norske regjeringen for ikke å skrive under avtalen er at den ikke vil skape fremgang fordi den ikke støttes av noen av de landene som har atomvåpen, og at det er uaktuelt for Norge å støtte et forslag i FN som svekker NATO som forsvarsallianse.

Hittil  har 70 land signert denne FN-traktaten. Av dem har nå 22 land ratifisert den. Når 50 land har ratifisert traktaten, blir den gjeldende folkerett, på samme måte som forbudene mot våpen som antipersonellminer, klasebomber, kjemiske og biologiske våpen. Traktaten inneholder også et rammeverk for hvordan verdens ni atomvåpenstater kan destruere lagrene sine og slutte seg til forbudet. 

Tirsdag denne uka vedtok Stortinget å si nei til denne traktaten. Det var bare SVs fem representater som stemte mot. 

Et stort flertall av verdens land ønsker et forbud mot atomvåpen. En spørreundersøkelse som respons Analyse har utført for Norsk Folkehjelp viste at åtte av ti nordmenn meiner Norge bør undertegne FN-traktaten som forbyr atomvåpen.

At Norge ikke vil stemme for et atomvåpenforbud, er ikke overraskende. Norske regjeringer, uansett farge, har alltid villet være den flinkeste i NATO-klassen. Noe som kom svært så tydelig til uttrykk under den USA-ledede bombinga for regimeskifte i Libya i 2011. Norske jagerfly slapp 588 bomber over landet, og de norske pilotene visste vel aldri hvem de traff og hvor mange uskyldige bombene deres drepte.

Stortingsflertallets begrunnelse for ikke å underskrive avtalen er at NATOs troverdighet når det gjelder trusselen om å utslette hele menneskeheten står på spill om man går inn for å forby atomvåpen.

I dag regner man med at ni land besitter atomvåpen: USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, Israel, India, Nord-Korea og Pakistan. Ifølge en artikkel i tv2.no  topper Russland lista med 7300 atomstridshoder, mens USA kommer på andreplass med 7000 atomstridshoder. 

I artikkelen vises det til en oversikt over verdens atomvåpen hvor organisasjonen Federation of American Scientists (FAS) har gjort opp status for kjente atomvåpenarsenaler globalt. 

Tallene er henta fra offentlig tilgjengelig informasjon og historiske analyser. Her går det fram at de ni landa til sammen trulig har rundt 15350 atomvåpen lagra.

Man kan si mye om president Donald Trump, men han har iallfall gjort et forsøk på å minske verdens vanvittige atomvåpenarsenal. 

Nei, ikke sitt eget – Nord-Koreas! 

I Vietnams hovedstad Hanoi møtte han Nord-Koreas president Kim Jong-un nylig for å få han til å skrote sine atomvåpen. Men Trump var ikke villig til å innrømme motytelser i form av lettelser i sanksjonene som rammer Nord-Korea sterkt. Dermed blei det ingen avtale. 

Kim veit nok at den dagen han kvitter seg med sine atomvåpen,  ligger veien åpen for Trumps skjulte agenda: regimeskifte, noe skiftende amerikanske presidenter har «lyktes med» bla. i Libya og Irak og flere andre land.

Derfor vil han trulig aldri gi slipp på atomvåpnene sine.

Kim Jong-un, og nå også stortingsflertallet, klamrer seg til trua på at atombomben skaper trygghet. Atombomben, og trusselen om massemord av sivile. 

«Jeg ser, jeg ser…

Jeg er visst kommet på feil klode!

Her er så underligt…»

Ordene er Sigbjørn Obstfelders, og i diktet som ordene er henta fra, lurer han på om det er verden det er noe galt med, eller noe med ham sjøl.

Hvis Obstfelder hadde levd i dag, hadde han kanskje ikke behøvd å lure.

Ikke han heller.

Kina seiler opp som verdensledende innen teknologi, mens USA  sakker akterut. I fjor kom det kinesiske selskapet Huawei med en ny såkalt smarttelefon, som sies å slå knock out på både amerikanske Apples iPhone og koreanske Samsung. 

Det har blitt i meste laget for president Donald Trump, som har gått til handelskrig mot Kina. Etter ordre fra USA, arresterte kanadisk politi Meng Wanzhhou, dattera til grunnleggeren av Huawei, da hun ankom Vancouver i Canada i desember 2018. Ho er anklaga for brudd på sanksjonsregimet mot Iran! 

Huawei har levert utstyr til det norske telenettet, og er en aktuell leverandør av 5G-nettet som planlegges.

Nå har det lyktes Trump å spre frykt for at Huawei skal samarbeide med kinesiske myndigheter, og at å samarbeide med selskapet kan innebære en sikkerhetsrisiko.

– Sikkerhetsimplikasjonene er for alvorlige. Vi kan ikke utelukke at alternative leverandører fra USA også spionerer på oss, men det er tross alt en vennligsinnet stat. 

Det sier Gisle Hannemyr til avisa Klassekampen. Han er universitetslektor ved Universitetet i Oslo og ekspert på IT-sikkerhet.

USA – en vennligsinna stat?

Ifølge Karlström og Romelsjö (USA som världspolis,2013) har USA leda eller deltatt i flere  titalls kriger etter 1945. Det er vel neppe noen som gjør USA rangen stridig som verdens mest krigerske land. Ei merittliste en røverstat verdig.

Her er et lite utvalg fra Karlström og Romelsjö si lange liste:

1950: Korea
1973: Chile
1973: Uruguay
1975: Vietnam
1981: Nicaragua
1983: Grenada
1986: Haiti
1989: Panama
1991: Irak
1993: Somalia
2002: Afghanistan
2003: Irak
2011: Libya
2012: Syria

Hvor mange millioner mennesker som i all vennlighet blei drept i disse krigene, kan man bare gjette. Bare i Vietnam-krigen regner man med anslagsvis fem millioner døde og skadde, hvorav mellom 800 000 og 3,1 millioner sivile (Wikipedia).

Nå kan Venezuela bli neste land som blir invadert. USA har i lang tid ønska et regimeskifte i landet og en president som hopper når Trump sier hopp. Metodene som brukes er sanksjoner og destabilisering, metoder som USA har lang erfaring med. 

Det er bare trist  at det lykkes Trump å få noen land med på sine røvertokter, som klart er i strid med FN-charteret – CHARTER OF THE UNITED NATIONS. (Art 2-4)

Så har jula passert. Det nye året ligger som et nystrøkent laken foran oss. Hva vil det bringe? Den som lever, får se.

Iallefall har året som har gått vært smekkfull av begivenheter. Denne gangen hadde eg lyst å dvele med et par eldre herrer som har minst et par saker felles. De har begge hatt ledende politiske verv, og har derfor hatt stor innflytelse på politikken i landet vårt. Merk: Har hatt! Nå er de noen gamle tullebukker (mener noen), og hører til på høyresida i norsk politikk. Den ene mer enn den andre.

Men eg vil spare disse to til slutt. 

Juletida har gitt muligheter til å stoppe opp og dvele litt ved fjorårets hendelser.

Det har vært artig å følge med minipartiene på Stortinget. Høsten 2016  sa Venstre-leder  Trine Skei Grande  til NTB at Venstre vil søke regjeringsmakt og at det beste for landet ville være ei regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre. I februar året etter sa både hennes nestleder Terje Breivik og Grande sjøl til ABC nyheter at det var uaktuelt å fortsette et samarbeid med FrP, både i regjering og som støtteparti.  

Men så ble en taburett i Solberg-regjeringa for fristende, og 

Grande blei så regjeringskåt at en ministerpost blei viktigere enn valgløfter. Nå har hun jobben som kulturminister i Solberg-regjeringa, og oppslutninga om partiet hennes stuper. Snart er det vel under tre prosent.

KrF (Kristelig Folkeparti) ofra sin egen partileder for å få muligheten til å komme inn i varmen hos Erna Solberg. Det minner litt om ei fortelling fra bibelen.  

Det var vanskelig å unngå å få med seg den opprivende striden etter at partileder Knut Arild Hareide anbefalte partiet gå til venstre, og danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det endte jo med at partiet blei delt i to eller tre fraksjoner, og der de blå (de som ville til Solberg) vant etter litt snusk i Rogaland.  Er det slik at det krangles mer i kristelige miljøer enn andre steder? Neeei. Tjaa. Det vites ikke. Men se nå på læstadianerne! Har ikke de krangla seg til tre fraksjoner nå?  

I skrivende stund er det klart at Landsstyrene i de forhandlende partiene er innkalt til møte torsdag. Når dette leses er det trulig klart om det blir flertallsregjering eller ikke.

Nå tilbake til de to rustne herrer eg nevnte i starten. 

De to eg tenkte på, er Kåre Willoch og Carl Ivar Hagen. 

Kåre og Carl I. Førstnevnte med en imponerende Iang politisk karriere bak seg. Han har endog vært statsminister. 

Så langt har ikke Carl Ivar drevet det, men han har vært leder for Fremskrittspartiet i en årrekke, og er fremdeles aktiv politiker.  Men som medlem i Nobelkomiteen blei han veid og funnet for lett. Eller var det for tung. 

Kåre Willoch har lenge, sikkert til stor irritasjon for MIFF (Med Israel for fred), KrF og mange andre, Erna Solberg inkludert, talt palestinernes sak. For: Siden seksdagerskrigen i 1967 har Israel okkupertVestbredden, Gazastripen og  Øst-Jerusalem. FN mener okkupasjonen er i strid med folkeretten.  Disse områdene har etter okkupasjonen blitt bosatt av israelske innbyggere – rundt 800000 israelere lever nå i over 400 bosetninger på de okkuperte områdene.  Israel har også kontroll over vannressursene, og har bygd høye murer og vakttårn. 

Man skulle tru at Willochs synspunkter vakte strid i hans eget parti. Isteden ties han ihjel. 

Carl Ivar vakte bestyrtelse da han i TV-kanalen Russia Today tok til orde for at Vesten burde avvikle boikotten av Russland etter anekteringa av Krimhalvøya. Men bare akkurat med det samme. Senere har det vært stilt om Frp-nestorens krumspring. 

Carl Ivar meiner det er problematisk at Norge ikke har godkjent folkeavstemninga på Krim, der et stort flertall ønska å være en del av Russland. Han meinte det var galt av Vesten å støtte Ukraina i konflikten, og at man isteden burde lytte til hva de russisktalende på Krim meinte. Over halvparten av innbyggerne på Krim er etniske russere.

Krim har siden 1954 vært en del av Ukraina.

Russlands annektering av Krim anses å være brudd på folkeretten ifølge FN-paktens artikkel 2(4), som forbyr maktbruk mellom suverene stater. 

Vesten boikotter Russland. Israels folkerettsbrudd er det ikke så nøye med.

Gjelder en standard for Russland, og en annen for Israel?

Hva har skjedd med de to tilårskomne herrene? Er de blitt klokere med årene? Eller er de bare senile gamle tullinger, som ikke holder seg på plass i folden?

Idet  to tomme yoghurtbeger havner i den blå posen for plastsøppel, spør eg meg sjøl: Er det noen vits? Fortsett å lese Trygg med NATO? Nei! →

Russland er fienden vår. Det er opplest og vedtatt.  Fortsett å lese Hvem skal vi frykte? →

En kveld før jul i 1987 ringte Torstein Widdington Tengelsen (twt) til meg og spurte om eg ville bli med på Framtid i nord.

Fortsett å lese Turbulente år →

Av Trond Arne Hoe, plan- og driftssjef i Storfjord kommune

Dette er innledningen til ordfører Jentofts svar på innlegget der nettavisa iStorfjord «trykket» saken «Fikk nok av kommunale byråkrati – selger huset og flytter». Fortsett å lese Sånn kan vi ikke ha det i Storfjord →