Av Bjørnar Seppola, Skibotn

1985 ble det etablert en liten søppelplass for Skibotnbygdas behov, et par kilometer fra bebyggelsen. En betryggende avstand i forhold til det volum og den drift som det var behov for i vår bygd. I 1997 sluttet Storfjord kommune seg til Avfallsservice i Nordreisa som overtok drifta av plassen. Det ble begynnelsen på en type miljøkriminalitet som ingen i 1997 kunne forestille seg. Grønne plastposer og annet småskrot ligger spredt utover hele dalen og i elva, hvor det i tillegg er mistanke om forurensing av sigevann fra søppelplassen. Store hauger av såkalt «matjord», infisert av mikroplast, er deponert i Skibotndalen. Ett problem for våre etterkommere å løse.

REAKTORMETODEN OG LUKTPROBLEMER
Det var 14.desember 2000 at Avfallsservise, etter søknad, fikk konsesjon til å drive et «reaktoranlegg» for omdanning av 10 000 tonn matsøppel pr år til kompostjord». Direktør Steinar Amundsgård i Avfallsservice, brukte sin ekspertise på avfallsbehandling, til å overbevise folkemøtet og kommunestyret om at reaktormetoden ville bli luktfritt. Kommunestyret tok dette som god fisk. Tillatelse ble gitt, med 11 mot 6 stemmer, for drift i 25 år.

Det gikk ikke lenge før folk i de lavtliggende deler av Skibotn, Abaja, Elvesida og Skoggåran ned til LHL fikk oppleve en kvalmende lukt og konsekvensen av at de folkevalgte i Storfjord i 2000 var så naive at de hørte på «eksperten», som attpåtil var inhabil siden han var ansatt i Avfallsservise. Opp gjennom årene har det vært klaget og klaget, forbedringstiltak er gjort, gang på gang, men lukta har fortsatt år etter år. Slett ikke til å undre seg over. Selvfølgelig blir det lukt når 10 000 tonn matsøppel som ligger på en asfaltert slette i ranker og råtner. At noen kunne tru noe annet, er til å trekke på smilebåndet av,

KJØR SKITTEN TIL SKIBOTN
Noen år senere fikk Remiks i Tromsø, en lysende ide for hva byen kunne gjøre med sitt matavfall: «Kjør skitten til Skibotn», ble løsningen også for Tromsø. Plastforurensinga av dalen tiltok og det gjorde også stanken fra Tromsø-søpla.
Nå, år 2023, er scenariet i ferd med å gjenta seg. Avfallsselskapene fra Tromsø, Harstad, Hammerfest, Nord-Troms og Lofoten har sett seg ut Skibotndalen som et passende sted for å deponere og bli kvitt problemet med matavfall. 50 000 tonn matavfall pr år skal kjøres opp i til Skibotndalen, dvs 200 tonn pr dag. Så skal de forsøke å lage biogass av matsøpla, i et anlegg som skal bygges i et prosjekt som heter Rå Biopark. Prosjektmedarbeider Øyvind Østbø, med bakgrunn fra Remiks, Tromsø, stilte opp med lysbilder, kaffe, sjokolade og kaker, på folkemøtet i Skibotn den 8 februar 2023. Nå som for 23 år siden, prøvde han å overbevise bygdefolk om at denne «biogass-metoden» vil bli luktfri. Er ikke han inhabil til å gi nøytral informasjon siden han er ansatt i Rå Biopark?
Denne gangen er imidlertid de folk i Skibotn som har levd 20 år med søppelstanken rundt seg, mer skeptiske til eksperter fra firmaet som driver anlegget. I tillegg har vi i dag mulig til å sjekke på nettet, det hadde vi ikke for 23 år siden. Vi har undersøkt og fått vite at slike anlegg slett ikke er luktfrie. Et biogassanlegg består av et mottak hvor trailerne leverer søpla, som så fylles i råtnetanker hvor matavfallet ligger og råtner, mens det gir fra seg metangass. Deretter leges restavfallet i ranker til ettermodning i opptil 6 måneder før det blir til jord. Råtnetankene i seg selv er tette og slipper ikke ut lukt, men hver tank må tømmes og fylles med nytt avfall med 4 – 6 ukers mellomrom. I den forbindelse slipper det ut lukt, i opptil 10 dager, etter erfaring fra anlegget i Bergen. En lukt som er, slik navnet sier, rett og slett «råtten». På mottaksplassen kan det noen ganger oppstå «kø», slik at avfallet kan bli liggende og vente på plass i råtnetankene. Om det skulle oppstå ei ventetid på 4 – 5 dager, og trailerne fortsetter med å tippe sine lass på mottaksplassen, hvor skulle de ellers gjøre av lassene, blir det fort en haug på 1000 tonn matavfall som ligger der i sommervarmen og gir lukt. Også ettermodningen til matjord kan gi lukt. Slike avfallsanlegg som ikke avgir lukt er ennå ikke oppfunnet.
På folkemøtet fortalte Østbø, at Enova allerede har bevilget 39 millioner til Rå Biopark og at det er håp om å få 300 millioner i tillegg. På Enova SF sine hjemmesider kan vi lese at selskapet er opprettet av Stortinget i 2001 for å bidra til omlegging av energibruk og energiproduksjon og eies av Klima- og miljødepartementet. Er det rett satsing av miljødepartementet at det bruker skattebetalernes penger til å forsure bomiljøet til folk? Selvfølgelig trenger Norge bioenergi, men må dette anlegget legges på et sted der vi på forhånd vet at lukta vil bli til sjenanse?? Det er da nok av arealer som ligger i betryggende avstand fra bosatte områder.

MATSØPPEL NEPPE EGNET TIL BIOGASS
Det er antatt at det vil bli økt produksjon av biogass i Norge i årene framover. Men mesteparten av den gassen som skal produseres, kommer fra planteavfall, sagbruksindustrien og husdyrgjødsel. Matavfall er slett ikke et spesielt godt råstoff for produksjon av biogass. De fleste plasser man har forsøkt biogassproduksjon med matavfall som råstoff, har det oppstått problemer med lukt.
I dette tilfellet, hvor avfallet skal fraktes til Skibotn over en distanse på opptil 50 mil, vil i tillegg transportutgiftene fort gjøre prosjektet ulønnsomt. Da kan husstandene i Storfjord og resten av Nord-Troms, Tromsø, Harstad, Lofoten og Hammerfest forvente seg et klekkelig påslag i renovasjonsavgifta for å dekke underskuddet til biogassanlegget. Eller er det kanskje slik at målet med prosjektet aldri har vært bærekraftig lønnsom biogassproduksjon, men heller å finne en måte for byene å kvitte seg med det problematiske matavfallet. Siden Remiks og Avfallsservice samler inn matavfallet ved hjelp av plastposer, noe som er helt unødvendig, og fragmenter av plasten følger med i produksjonen, blir «matjorda» som produseres på anlegget å anse som en miljøgift, og bør ikke spredes på områder hvor beitedyr ferdes og/eller det vokser spiselige planter. Dungene med plastinfisert restavfall kan bli liggende i Skibotndalen for all framtid og blir til hodebry for være etterkommere. Matavfall behandles best ved transport i egne dunker og småskalakompostering. Plast skal ikke blandes inn i matavfallet slik Remix og Avfallservice driver med i dag.

KONSESJONEN PÅ TOMTA UTGÅR I 2025

Konsesjonen for å drive søppelplass på Avfallsservices tomt i Skibotndalen ble i 2000 begrenset til 25 år. Innen 14.12.2025, skal drifta være avsluttet. Senest 2 år etter avslutning skal tomta være tilbakeført som skogsmark, planert og tilplantet, står det i Troms fylkeslandbruksstyres vedtak i sak 619/00 den 7.11.2000 og i konsesjonsvilkårene kommunen satte. Avfallsservice og Remiks har det derfor travelt i disse dager. Gjennom selskapet, Rå Biopark, satser de på å investere mest mulig i de 2 årene de har ingen på tomta, for så, ved henvisning til alle millionene som de og staten har lagt ned, presse igjennom at de får konsesjon til forlenget drift. Om de lykkes med en slik strategi, vil det bidra til å svekke tilliten til norsk forvaltning, både til kommunestyrer, Fylkeslandbruksstyrer og til Miljødepartementet/Enova. Ingen i vårt land bør gis anledning til å ta seg til rette på denne måten. Når søknad om konsesjon til forlenget drift kommer inn og behandles, bør folk kreve at konsesjonsvilkårene som både Fylkeslandbruksselskapet og kommunen vedtok i år 2000, blir oppfylt. Om ikke annet fører fram, så har innbyggerne i de utsatte områdene, og andre brukere av Skibotndalen, rett til å klage og rett til å anke, om nødvendig helt opp til Høyesterett. Når man kan kreve vindmøllene på Fosen revet, for å gi rom for reinbeite, så kan man vel også kreve et illeluktende avfallsanlegg i Skibotndalen revet og fjernet for å redde bomiljøet og bevare Skibotndalen.

FARE FOR STAGNASJON OG FRAFLYTTING
På sosiale medier har unge mennesker signalisert at de nedre områdene i Skibotn ikke lengre er beboelig og er sagt seg glade for at de ennå har muligheten til å flytte fra Skibotn.  Det er neppe lengre noen ungdommer som tar sjansen på å bygge hus i de aktuelle områdene. Det eneste som kan rette opp tilliten, er at anlegget flytter så langt unna bebyggelsen at det ikke er fare for luktplager. 

Sist høst måtte LHLs rehabiliteringssenter for første gang stenge vinduene for at pasientene som er på rehabilitering i det hele tatt skulle klare å oppholde seg på senteret. Det behøves ikke så veldig mange som reiser hjem fra Skibotn, kvalme av søppellukta, før ryktet begynner å spre seg, og søknaden til LHL i Skibotn går ned.  Om LHL, bygdas største arbeidsplass, i framtida må stenge, ikke bare vinduer, men hele institusjonen, og i tillegg ungdom fra nedre delen av Skibotn begynner å flytte bort, kan dette føre til at folketallet går ned, antall skattebetaler blir færre og til slutt ramme hele 

KAMPANJE FOR Å REDDE BOMILJØ OG NATUR

I vår har det i vår vært en underskriftskampanje, mot avfallsanlegget. Folk krever at lukta må stoppes og at anlegget flyttes lengre unna bebyggelsen. Kampanjen har hatt stor støtte. Folkeaksjonen er ikke bare for de som bor i de mest utsatte områdene av Skibotn. Alle som bruker Skibotndalen og andre som er opptatte av i å bevare den unike naturperlen og det friluftsområde dalen nå en gang er, for vår generasjon og for etterslekta, kan delta. Slaget er ikke tapt ennå.