Av Frode E, Rydningen, storfjording og nestleder Snøscooterklubbenes fellesråd
Svar til Tore Figenschaus kommentar «Friluftsinteressene må vike»
Like sikkert som at det våres (selv om det ikke virker slik…) er det at Tore Figenschau har noe oppgulp og svada å komme med om snøscooter og bruk av denne.
Kommentar av Tore Figenschau
Etter kommunevalget i 2019 sikra konstellasjonen Høyre og Arbeiderpartiet seg fleirtall i Storfjord kommune og dermed både ordføreren og varaordføreren ved å inngå samarbeidsavtale med Miljøpartiet de grønne.
Av Per Kristian Olsen, journalist og forfatter
I et oppslag i iTromsø leser jeg om Aurora spirit i Lyngen som har laget en akevitt de kaller Lyngenlinjen med en militarisert etikett. De nazi-tyske assosiasjonene tilsier at etiketten bør skiftes før akevitten kommer i salg. Slik etiketten fremstår bør Vinmonopolet la være å ta inn akevitten for salg.
Bare det å kalle akevitten for Lyngenlinjen er en hån over minnet til de minst 1500 russiske krigsfangene som døde den mest grusomme død, pint i hjel av tyskerne under de mest ekstreme forhold da de fra november 1944 til mai 1945 ble tvunget til å bygge ut forsvarsverkene.
Det finnes ikke noe heroisk over Lyngenlinjen. Historien om Lyngenlinjen er todelt. Den har en militær operasjonell side, men hovedhistorien om Lyngenlinjen handler om ufattelige menneskelige lidelser. Lyngenlinjen var i 1944 og 1945 åsted for grusomme krigsforbrytelser som de om lag 10.000 russiske krigsfangene som bygde ut linja ble utsatt for. Disse krigsforbrytelsene er godt dokumentert. Lokalhistoriker i Storfjord Tore Figenschau har i sin bok «Mord, mytteri og krigsforbrytelser» bl.a. lagt fram konklusjonen til den internasjonale kommisjonen bestående av representanter for både England, Sovjet, Norge, Sverige, og flere andre land som like etter krigens slutt påvise hvordan krigsfangene i Kitdalen ble tvunget til slavearbeid til de stupte av utmattelse. Den påviste også hvordan matmangelen blant fangene førte til tilfeller av kannibalisme.
Utbyggingen av Lyngenlinjen foregikk fra november 1944 til mai 1945. Den skjedde opp mot 1100 meters høyde med tidvis flere titalls kuldegrader. Bare i Kitdalen og Norddalen i Storfjord ble det anlagt åtte fangeleire. Med bisarr form for humor oppkalte tyskerne disse leirene etter de mest kjente og luksuriøse vintersportsstedene i Østerrike som Kitzbühl. Mallnitz var et annet kjent vintersportssted. Denne leiren med det fasjonable navnet var en ren dødsleir. Da frigjøringen kom var flere av Mallnitz-fangene så utmattet at friheten ikke ga dem noen lindring. De var så ødelagte av sult og utpining at de ikke kunne reddes til tross for pleie. Mens alle andre feiret freden fortsatte de å dø.
Lyngenlinjen var et ett hundre prosent nazistisk tiltak. Den ble bygd som følge av det tyske tilbaketoget høsten 1944 fra Finnmark, Finland og Litsa-fronten. Den var Hitlers siste lenke i de grusomme og irrasjonelle tiltakene i kjølvannet av retretten som startet med nedbrenningen og tvangsevakueringen som gjorde nærmere 60.000 mennesker fra Finnmark og Nord-Troms til flyktninger.
Som om det ikke er ille nok av Aurora spirit å kalle akevitten sin for Lyngenlinjen, har de designet etiketten i en lummer militarisert stil. Enhver som har lest seg opp på historiske symboler vil legge merke til valg av skrifttype, en modernisert versjon av gotisk skrift som kun er egnet til å vekke entydige assosiasjoner til Nazi-Tyskland. Soldaten som er avbildet i sentrum av etiketten har et kaldt, følelsesløst, offensivt uttrykk. En kriger som vekker frykt, slik de tyske soldatene gjorde det. Det gjør ikke saken bedre at soldaten avbildet har et tvetydig uttrykk, at han også kan tolkes som en kald russisk soldat, noe daglig leder av Aurora spirit også gjør et poeng av i reportasjen med å trekke parallellen at Lyngenlinja ble etablert for å stanse russisk fremrykning, og nå lanseres akevitten mens Ukraina invaderes. Denne tvilsomme hjemmesnekrede parallellen er dessuten søkt. Tyskerne visste på dette tidspunktet i 1944 at russerne ikke ville følge etter. Opphusingen av russerfrykt i nord som del av en markedsføring er særlig uheldig nå som krigen raser i Ukraina etter den russiske brutale invasjonen. Etiketten opplyser videre at akevitten er «bunker matured», lagret på fat fra bunkere ved Lyngenlinjen. Det gir en ekkel dobbeltbetydning. I Kitdalen ble flere av fangene tvunget til å grave sine egne jordhuler for å sove i. Slike jordhuler ble også kalt for bunkere under krigen.
Flere steder i Lyngen har både enkeltpersoner, lokale og statlige myndigheter engasjert seg for å spre kunnskap om Lyngenlinjen. Turløyper er oppmerket og gjort tilgjengelig, og brukes flittig. Det er en fin måte å formidle Lyngenlinjens grusomme historie på. Jeg forstår at Aurora spirit vil markere sitt lokale opphav med sin nye akevitt. Men første steg er å kjenne sin historie. Jeg har ikke smakt akevitten. Den er sikkert laget med omhu og nyskapende entusiasme som Aurora spirit står for. Men med en metallisk etikett med en symbolikk som fremkaller nazistiske assosiasjoner og russerfrykt så fremstår den mest av alt som en lummer minneplakett over tyskernes forbryterske utbygging av Lyngenlinjen. Hvor er empatien med de 1500 døde russiske krigsfangene og de tusenvis av overlevende som mirakuløst reddet livene sine etter det opphold i helvete som Lyngenlinja representerer. Aurora spirit har sovet i historietimen. Det er på tide å våkne opp og trekke etiketten tilbake.
Per Kristian Olsens siste bok er «Jevnet med jorden, (Aschehoug 2019) om tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark og Nord-Troms.
Av Nils Aarsæther
Statskraft og regjeringa prøver å forklare oss at dette med kraftpris er eit vanskeleg spørsmål. Men er det virkeleg det? Fortsett å lese – Strømprisen må NED!
Eg besøker med ujamne mellomrom en snart 90 år gammel senior i nabokommunen. For meg er han et kroneksempel på at man slett ikke behøver å ha universitetsutdanning for å tenke kloke tanker. Han har minimalt med skolegang, sier han sjøl.
Nesten hver gang eg besøker han, spør han meg: Har du filosofert over denne verdens galskap? Det har iallfall han.
Eg ser på han og slenger ut et stikkord. Den her gangen blir det: Afghanistan?
Afghanistan. 20 års krig etter «nine eleven», med USA i hovedrollen. Og Norge som en lydig tjener. Den beste i NATO-klassen. Som alltid. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide soler seg i stjerneglansen fra USA. Den varmer. Og får synet av krigens lemlestede kropper av kvinner og barn, unge og gamle, til å svinne i det sterke lyset. 175.000 liv, av dem minst 47.000 sivile.
Hva har skjedd i Afghanistan de siste 20 åra? Tja, USA har brukt 18.850 milliarder kroner, cirka 12 norske statsbudsjett, på krigen. Penger de ikke hadde. Penger de måtte låne. Rentene beløper seg til 4500 milliarder kroner. Og Norge? Ifølge det regjeringsoppnevnte Godal-utvalg, oppnådde Norge lite i Afghanistan. Bortsett fra å vise seg som en trofast USA-venn.
Den militære innsatsen hadde, bare til 2016, kosta norske skattebetalere 11,5 milliarder kroner.
For de pengene og livene slo de tilbake Taliban. Det tok nesten 20 år.
Så tok Taliban landet tilbake, på 10 dager. USA, – og Norge– måtte rømme landet hals over hode.
Det var vel verdt anvendte penger? Og tapte liv?
Cost of War har estimert at antall mennesker drept direkte i de amerikanske krigene etter 9/11 i Afghanistan, Pakistan, Irak, Syria, Jemen og andre steder er rundt 900.000. Mange ganger så mange har dødd som en følge av krigene, for eksempel på grunn av mangel på vann, kloakk og andre infrastrukturelle problemer og krigsrelaterte sykdommer. Gjennom NATO-medlemsskapet har Norge støtta denne galskapen.
Når vi legger stemmeseddelen i urna ved dette valget, gir vi kanskje fortsatt ryggdekning til politikere som syns dette er greit.
De kommunale vegene i Storfjord har ingen pressgruppe som demonstrerer utafor rådhuset og skjeller ut ordføreren og lar han gå spissrotgang når han skal på jobb. Fortsett å lese Kommunale veger skulle hatt ei interessegruppe
Av Bente Bech, Storfjord TPL
Som politiker, og ganske fersk, er det mange ting å lære seg.
Ingen kvikke svar og ingen «quick fix», har jeg erfart. Det er mange fallgruver og mange ting som ikke er selvfølgelig.
Jeg har først lyst å rose Storfjord kommune, politikere og administrasjon, for de mange gode tiltak og gjennomføring av disse. Ros er viktig, men vi kan ikke sitte og klappe oss på skuldra og være selvgode og fornøyde. En kommune er stadig i utvikling, nye regler og pålegg fra «oven» kommer. Og noen ganger, «spreke» ideer fra potensielle innbyggere som ønsker å komme og sette sitt preg på Storfjord samfunnet. Det er just de potensielt nye innbyggerne i Storfjord jeg har lyst å sette søkelyset på. Innbyggertallet går ned. Kommunen har et målrettet ønske om å lokke nye innbyggere til Storfjord- og det legges til rette for det. Tomter holder på å gjøres klare for å ta imot disse nye, sårt tiltrengte, etterlengtede og tilkommende Storfjordinger. På Oldersletta på Hatteng gjøres det klart over 20 boligtomter.
Eller, gjøres klart og gjøres klart fru Blom. Trær som har fått vokse seg svære over flere tiår er hugget og fjernet. Men røttene står igjen. Noe man trenger store maskiner til å fjerne. Røtter i ulik størrelse, ikke noe estetisk skue for de som måtte ta seg en tur gjennom det kommende boligfeltet. En scenografi så lite innbydende som det går an.
Jeg tenker:
Hvis jeg ønsket å kjøpe ei tomt på Oldersletta, hvilket inntrykk hadde jeg fått? Er det innbydende? Nei. Klarer jeg, kanskje som førstegangs boligkjøper/bygger, å se forbi kaoset og sandstubbe-ørken og se at her kan det faktisk bli kjempefint? Ja kanskje jeg klarer det, men det vil jo likevel se helt jævlig ut rundt meg. (Ja, jeg skriver jævlig, for det ser ikke ut.)
Videre:
Når trærne ble avtalt fjernet, ble stubbene/røttene liggende igjen, for det var ikke med i avtalen. Mitt innebygde husmor gèn burde ha reagert politisk og forstått at et tre er ikke hele treet, røttene hører ikke med. Akkurat som NAV som ikke vil godkjenne at tennene tilhører kroppen. Eller hvis du kjøper ei seng så følger ikke sengebunnen med.. For sånn er det. Tragikomisk og ganske idiotisk.
Så her sitter jeg. Innbygger og politiker i Storfjord kommune og klør meg i hodet og sier:
Er det mulig?
Er vi nå nødt til å leve med et skjemmende landskap fullt av svære røtter pekende i alle retninger til vi har fått 20 boligbyggere som ønsker å bygge, og da fjerne røttene selv? Eller må Storfjord kommune tenke at; «dette koster, men vi bør legge til rette for potensielle husbyggere og tilflyttere og at de får det litt enklere når de skal i gang med å bygge hus?»
Blir det stående slik det er pr i dag, så tror jeg det tar lang, lang tid å få Oldersletta fylt med nybygde hus.
Jeg venter spent på utfallet i Formannskapsmøte.
PS. Jeg håper i hvert fall at Storfjord kommune husker å fjerne røttene på lekeplassen som skal ligge der. Ellers blir det vel ikke en lekeplass heller.
Av Kai Arne Ulriksen, lektor og pedagogisk-psykologisk rådgiver i Vestland Fylkeskommune
Assisterende helsedirektør Espen Nakstad ønsker å åpne skolene for vanlig drift. Det er fullt forståelig, men å samle elever i allerede overfylte klasserom med én meter avstand er ikke så lett.
Før vi går videre, så er jeg smertelig klar over at bakgrunnen min som lærer både gjør meg noenlunde inhabil og subjektiv i kritikken av uttalene hans. Jeg har verken de rette svarene eller besitter en allmektig kunnskap om hvordan det hele egentlig skal fungere. Dette er kun basert på tanker som har dukket opp i mitt eget lille, enfoldige sinn – altså hvordan jeg har tolket ham – og de erfaringene jeg har gjort meg etter flere år i skoleverket. Jeg er også klar over at jeg kun tar utgangspunkt i noen få uttalelser som er gjengitt i media. Hvem vet? Det kan jo hende at han har et mer reflektert syn på saken enn det som kommer frem i NRK. I denne sammenheng er det også verdt å påpeke at jeg respekt for han som fagmann innenfor helse og medisin, samt den rollen han har hatt under den nåværende koronapandemien. Der har han virket stødig, kompetent og tydelig. Fokuset i denne teksten ligger derimot på uttalelser om noe som ligger utenfor hans eget fagfelt: skole og skoleorganisering.
Ok, nok forbehold og videre til sakens kjerne.
Nakstad uttrykker for det første overraskelse over at skolene har ulik praktisering av skolehverdagen. Dette burde strengt tatt ikke ha kommet som en overraskelse. Dette ville skjedd uavhengig av om vi hadde hatt en pandemi å stri med eller ei. I Norge opererer vi blant annet noe som kalles for lokal læreplan. Altså at læreplanene tilpasses etter lokale forhold. Skolehverdagen vil nødvendigvis praktiseres ulikt basert på hvor man oppholder seg. En sentrumsskole i Oslo organiserer ikke elevaktiviteten på lik måte som en grendeskole i Troms og Finnmark. Det lar seg simpelthen ikke gjennomføre, og bør heller ikke gjøres. Til det er rammefaktorene altfor forskjellige. Uansett om vi snakker om geografi, elevmasse eller økonomi. Ulik praktisering er, takk og lov, allerede normen. Slik jeg ser det, er variasjonen en berikelse for Norge. Ulik bakgrunn fordrer ulik kunnskap. I et lite fiskevær er det mer naturlig å vinkle enkle kompetansemål mot kulturelle og økonomiske aspekter ved fiskeyrket enn hva det kanskje ville vært på Møllergata skole i Oslo. Det handler rett og slett om de mulighetene enhver skole råder over, og dét leder meg til neste punkt.
I samme artikkel sier han at skolene godt kunne klart å ha over 20 (småskole)elever i samme klasserom uten at det hadde utgjort noen stor fare. Greit nok. Enkelte skoler kunne saktens klart dette, men i samme åndedrag kommer det også fram at det skal være én meter mellom elevene. Det er her undertegnende får en harmdirrende kognitiv dissonans. For, jeg mener, har han satt sine ben i en norsk skole etter egen skolegang? Klasserommene i norske skoler er allerede sprengt til bristepunktet. I normal drift sitter elevene ofte som sild i tønne, eller som russ i en russebuss. Hvis en lærer bøyer seg for å hjelpe én elev står en annen elev i fare for å få rumpa til læreren i øyeblikkelig ansiktsnærhet. Da sier det seg selv at garantier om én meters avstand vanskelig lar seg gjennomføre. På de store skolene er klasserommene fylt opp. Greit nok, i et grisgrendt land som Norge finnes det selvfølgelig skoler med lave elevtall. De kan ha god boltreplass og kan muligens åpne opp for normal drift, men denne variasjonen er også grunnen til at skolehverdagen praktiseres ulikt fra skole til skole. Alle har ikke tilgang til det forjette, smittevernvennlige land. På mange store (og en del små) skoler er det rett og slett ikke mulig å gjennomføre det den assisterende helsedirektøren foreslår. Stikkordet, herr Nakstad, er plassmangel, plassmangel, plassmangel. For en byskole er det heller ikke så lett å finne ekstra lokaler. Ikke nok med at det koster å leie dem, men det er også kamp om beitet. I små lokalsamfunn kan skolene kanskje får mer hjelp. Ungdomsklubben, idrettshuset og husflidslagets lokaler kan lettere bli lånt ut – kanskje til og med vederlagsfritt.
Det skal også sies at undertegnende reagerer på at Nakstad ber kommuner, kommuneleger og skoler om å lese smittevernveilederen grundig. Slik jeg tolker det, antyder han at vi verken har lest eller forstått veilederen. Dette er å undervurdere personene som har ansvaret for liv, helse og utdanning i kommunene. Hvis myndighetene vil at skolene skal åpne opp for fullstendig normal drift, så burde de i hvert fall presisere det. Å henvise til en vagt formulert og et tolkningsåpent dokument er ikke veien å gå. Det gir i hvert fall ikke grobunn for å kritisere lokalmyndighetene, kommunelegene og skolene. Hadde vi snakket om svært tydelige anvisninger, så ville saken vært en annen. Slik det kommer frem nå, så har Nakstad glemt å ta på seg broddene idet han dristet seg ut på glattisen. Jeg berømmer alle som er engasjerer seg i norsk skole, men i dette tilfellet snakker vi i beste fall om skivebom. Hvis han i det hele tatt skal rette skyts mot noen, må det bli mot de høye herrer og kvinner som ikke sørger for at skolene har gode nok rammevilkår for å drive med smittevernvennlig, normal drift. Vilkår som må være til stede dersom smittevern og god plass plutselig blir til en del av hverdagen i norsk skole – og det er slettes ikke usannsynlig.
Assisterende helsedirektør legger frem saken som en quick fix: les veilederen, normal drift, én meter avstand – easy peasy. Tja. Det er ikke fullt så enkelt. Han må mer enn gjerne troppe opp på en skole med 700 elever og plassmangel, og predikere om normal drift og avstand mellom elevene. Jeg har en mistanke om at det vil resultere i at lærerne må vaske munnen og ikke hendene med antibac, og at Nakstad vil forlate åstedet en anelse klokere om hvordan ting egentlig er. Skole er ikke quick fix – og i hvert fall ikke under en pandemi.
Av Fylkesmann Elisabeth Vik Aspaker og reindriftsdirektør Sunna Marie Pentha
Den snørike vinteren har vært krevende for reindriftsnæringa. Reinen kommer ikke ned til maten og reindrifta har fått helt nødvendig krisestøtte for å kjøpe inn og frakte fôr.
Vi er nå i mai, og det er fortsatt mye snø på vidda. På kalvingsområdene ved kysten ligger snøen ned til fjæresteinene. Værdata fra de siste tjue årene, viser at det blir mer vær og mer snø på vinterbeiteområdene. Det vil med stor sikkerhet komme flere vintre som i år.
Landbruks- og matminister Olaug Bollestad kommer denne uka til Finnmark for å møte reindriftsnæringa og bli oppdatert på situasjonen og hvordan beitekrisa har satt spor.
Fylkesmannen i Troms og Finnmark vil fortsette den viktige dialogen med nasjonale myndigheter om hvordan driftsvilkårene i reindriftsnæringa kan tilpasses et klima i endring. Erfaringer denne vinteren og våren gir et godt utgangspunkt for å finne løsninger som gjør at reindrifta kan stå best mulig rustet til å møte nye snørike vintre og låste beiter.
Krisestøtte
Finnmarksvidda er i utgangspunktet fantastisk godt egnet som vinterbeiteområde for rein. Det er lite snø og stabile værforhold. I år ble det dessverre ikke slik. Unormalt mye snø hindret reinen i å nå ned til maten.
Mange reineiere begynte å fôre dyrene allerede i januar og februar. Heldigvis var avtalepartene, Staten og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), forutseende og fremforhandlet 10 millioner i ekstra krisestøtte til reindrifta under de ordinære avtaleforhandlingene i februar.
I mars økte beitekrisa i omfang, og myndighetene så da at næringa trengte mer støtte til å kjøpe mat og til å frakte den ut til flokkene. Avtalepartene forhandlet frem ekstra støtte på 20 millioner kroner rett før påske.
Disse midlene har vært brukt til å holde liv i sulten rein og til å berge høstens produksjon. Dette er en lønnsom investering for å sikre næringa fremover.
Helikoptertransport
Reindrifta i Finnmark har ikke infrastruktur til å frakte ut så mye fôr som har vært nødvendig denne vinteren. Reindrifta har heller ikke økonomi til å investere i det som kreves for å transportere maten effektivt. Det var derfor vært en reell fare for sult, lidelse hos dyrene og tap av produksjonsdyr og kalv – selv om de allerede fikk støtte til å kjøpe fôr til dyrene.
Helikopter har vist seg å være en god løsning for å frakte ut fôret på en effektiv og sikker måte over de enorme avstandene på vinterbeiteområdet. Det har også vært viktig å bruke helikoptre til frakt av fôr under flytting, og til sommerbeiteområder med bratt og ulendt terreng ved kysten.
Det er nå fraktet over 600 tonn fôr over tusenvis av kilometer ved hjelp av helikoptre. Hvis reineierne skulle gjort denne jobben selv, hadde det krevd om lag to årsverk. Helikoptrene gjør jobben på noen uker.
Transportstøtta har også vært viktig og riktig med tanke på å ivareta reineiernes liv og helse. Mange reineiere har opplevd nestenulykker og noen har skadet seg alvorlig i forbindelse med frakt av 800 kilos fôrsekker på slede med snøskuter. Vi er derfor meget fornøyd med at avtalepartene har bevilget støtte til både innkjøp og frakt av fôr til flokkene.
Vi må sikre matproduksjonen for framtida
Det kan selvsagt stilles spørsmål ved at en næring får så mye hjelp, særlig en liten næring som samisk reindrift. Vi mener hjelpen så absolutt kan forsvares. Dette er en unik driftsform med lange tradisjoner for flytting mellom årstidsbeiter over store avstander i Nord-Norge.
Næringa driver helårs matproduksjon i områder som ikke benyttes av andre og produserer noe av det fineste kjøttet i landsdelen. I tillegg tilbyr reindrifta flotte opplevelser og tjenester til sine lokalsamfunn og til reiselivet i landsdelen.
Vårt ønske er at avtalepartene nå kommer til enighet om fremtidsrettede løsninger som sikrer at Norge beholder sin reindriftsnæring og denne delen av vår egen matproduksjon.
Fylkesmannen kjenner næringa og beiteområdene godt og ønsker å bidra med vår kunnskap i dette viktige arbeidet.
FRIGJØRINGSDAG 8. MAI 1945: I år er det 75 år sia frigjøringa. Det er ikke mange lenger som kan forelle om egne opplevelser fra maidagene i 1945.
For noen år sia intervjua iStorfjord to som kunne fortelle.
Rasmus Engstad (1928-2016) var en av dem som var evakuert og opplevde frigjøringa i mai 1945.
Naboen hans, Laura Larsen (1921-2017), var også evakuert sammen med familien sin.
Her foreller de om opplevelsene sine våren 1945.