Som leder ved Skibotn Mottak har jeg i den senere tid av pressen blitt spurt om hvordan jeg stiller meg til et manglende barnehagetilbud i Skibotn.

Av Wiggo Hansen

Bakgrunnen for det er sannsynligvis en klage jeg sendte til kommunen 13. juni angående samme sak. På det tidspunktet hadde vi sju barn som manglet tilbud om barnehage.

Jeg har etter det mottatt svar fra ansvarlig etatsleder i kommunen, som går ut på at saka er drøftet administrativt og vil bli lagt fram for politisk ledelse for videre håndtering. Og dette vil skje i løpet av august, så vi venter nå på denne avgjørelsen.

Men i dagens FiN så uttaler både etatsleder og ordfører seg litt generelt om saken, og hvis jeg tolker dem riktig, så er de ganske fornøyd med ståa, ettersom de har tilbydd plass til alle som har søkt før fristen, og skal de gjøre noe mer så er det å bruke penger hals over hode.

Men da må man spørre seg, hvorfor ble barnehagen i Skibotn i sin tid utvidet med en avdeling til, hvis det ikke var for at den skulle tas i bruk? Er tilbud om barnehageplass mindre viktig enn alt det andre kommunen bruker penger på?

Og dersom du spør de som trenger en barnehageplass, så er jeg ikke i tvil om svaret.

Jeg kan bare svare for «våre» barn i fra mottaket.

For de som følger litt med på debatten om asylsøkere, innvandring osv, så er det en ting alle politikere er enige om, og det er at de som får opphold i Norge skal vi ta godt vare på og gi dem en skikkelig mulighet til å bli integrert i det norske samfunnet. Ja, til og med Frp sier seg enig i det, samtidig som de kutter i tilbudet om norskundervisning for asylsøkere.

Vel, vel, dette er vi nå blitt ganske vant til etter hvert, si en ting og gjøre noe annet.

Og så argumenteres det med at man kun skal gi et tilbud til de som har fått opphold, og ikke kaste bort penger på de som skal returneres til hjemlandet likevel.

Men nå ligger innvilgelsesprosenten på mellom 70 – 80 %, og ennå høyere for barnefamilier, så hvorfor ikke starte integreringsløpet straks de kommer i mottak? Det er ikke uvanlig at søkerne sitter både to og tre år i mottak før de får svar på søknaden. Og det er jo meningsløst at denne tiden ikke skal brukes til å lære norsk og aktivt integreres i det norske samfunnet, siden de langt fleste likevel skal bli i Norge.

Hvis alle kommuner tenker at vi nøyer oss med å gi et barnehagetilbud kun til de som har opphold, så vil de i neste omgang ta i mot flyktninger til bosetting som ikke behersker norsk.

Men hvis nå politikerne virkelig mener noe med integrering, så starter det for de fleste familier med behovet for barnehageplass.

Vi som jobber i mottak opplever til stadighet «mirakelet» som skjer med barn som får plass i barnehage. Etter noen uker så snakker de norsk. Familiene får forståelse for hvor viktig det er å ha struktur på dagene, med henting og bringing, kosthold, påkledning osv. Foreldrene får delta på møter i barnehagen, treffer andre foreldre, får nye venner, både barn og voksne.

En velsignelse for alle som har vært på flukt i måneder og år og ikke hatt kontroll på noe som helst i livet.

M.a.o., tilværelsen blir en helt annen. Alt dette er noe de går glipp av når de ikke har barnehageplass.

Og for foreldrene er manglende barnehageplass synonymt med at de ikke kan delta på norskundervisninga. Den kan iallfall bli veldig oppstykket.

Og hvis vi låner øyet til hva integreringsutvalget sier i NOU 2011:14 Bedre integrering:

Å beherske norsk språk i tidlig barndom er avgjørende for barns læringsutbytte slik at de kan gjennomføre og bestå utdanningsløpet.

Deltagelse i barnehage styrker språk, sosiale ferdigheter og læring.

Integreringsmessig er det derfor viktig at barn rekrutteres til barnehage.

Som tidligere lærer så tror jeg nok ordføreren har stor forståelse for alt dette. Og da er det vel bare å konkludere med at vi har ikke råd til å la være.