I 2022 blei det brukt 3 684 867 kroner på erstatning for tap av beitedyr ifølge oppgave fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark. Kunne flere dyreliv vært spart om man isteden hadde brukt pengene på gjeting?
Hvert år brukes det store summer på erstatning for tap av beitedyr. I 2022 blei det altså brukt mer enn 3,6 millioner til formålet. Hadde man brukt like mye til lønn for gjetere, kunne det sysselsettes skoleungdom eller andre i meir enn 120 månedsverk, altså 3600 dagsverk, med ei lønn på 30 000 kr/mnd. Med disse pengene kunne 40 gjetere engasjeres i tre måneder i beitesesongen i juni -august. Med andre ord kunne 12-13 gjetere være ute i de mest utsatte beiteområdene på døgnkontinuerlig basis.
Ei vinn-vinn-sak, skulle man tru. Færre rovdyrdrepte sauer, jobb – og helseeffekt av å gå i naturen –for gjeterne, og i tillegg sparte rovdyrliv.
Sauebonde Leif Bjørnar Seppola sier i et intervju iStorfjord gjorde med han i fjor at de årene det var stor aktivitet i Skibotndalen i forbindelse med bygginga av 420kV-linja, tapte han bare 3-4 dyr, færre enn andre år. Han trur det var byggeaktiviteten som holdt rovdyra borte.
Det kan tyde på at aktivitet i beiteområdet har svært god forebyggende effekt.
Saue- og geitbonde Ivar Jørgensen i Nordkjosbotn har sitt beiteområde i bygdenært område like nord for sentrum. Han sier til iStorfjord at det er betydelig ferdsel av turfolk i beiteområdet hans. Han har ikke hatt dokumenterbart tap verken i fjor eller i år. Han er ikke fremmed for at aktiviteten i beiteområdet kan være en del av forklaringa, i tillegg til at det er bygdenært.
Gøril Einarsen er seksjonsleder på Vilt og motorferdsel hos Statsforvakteren i Troms og Finnmark. iStorfjord har spurt henne om hvorfor det ikke i større grad satses på gjeting når det kan vise seg at aktivitet i beiteområder virker forebyggende.
I en epost svarar ho at sauebønder ikke skal slippe dyr på beite uten tilsyn.
– Saueeier plikter å ha tilsyn til sauene sine minimum én gang i uka i områder uten særlig risiko, skriver ho, og viser til at gjeting alene ikke regnes som direkte tapsreduserende i seg sjøl, og blir ikke gitt tilskudd til alene.
– Det betyr at sauebønder ikke kan få tilskudd til å drive med tilsynsaktivitet over en hel sesong, skriver ho, og viser til Forskriften om tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader og konfliktdempende tiltak § 5.
Her er det nevnt en rekke tiltak som har en direkte tapsreduserende effekt, eller der slik effekt kan oppnås ved kombinasjon av tiltak.
Her står det at blant annet at «Utvidet tilsynsaktivitet alene skal ikke støttes økonomisk, men kan støttes ved bruk av vokterhund.»
Reglene tillater altså ikke støtte til gjeting i heile beitesesongen. Vi har spurt Gøril Einarson om ikke reglene burde endres hvis det viser seg at gjeting er effektivt.
Einarsen svarer slik på epost:
«Vi forvalter gjeldende regelverk og må forholde oss til dette. I denne saken er vi usikker på om det er behov for regelendring. Det er en grunn til at vi ikke lenger kan gi tilskudd til ren tilsynsaktivitet. Det har gjennom år vist at dette ikke er direkte tapsforebyggende. Det betyr likevel ikke at folk ikke skal være i utmark eller at tilsyn ikke har effekt på annet tap. De som holder tilsyn vil lettere oppdage tap til alt, også om sau/lam er skadet og kan berge liv ved å ha økt tilstedeværelse i marka.»
Vi har over mange år fått tilskudd til gjetere, frem til i år. Det eneste ekstra tilsyn hjelper mot er å kunne finne kadaver og dokumentere tap. Trimpostkassa i Hattelia er flittig brukt av turgåere gjennom hele året. Det er ikke nok til å holde rovviltet unna. Senest i år ble det observert gaupe rett med trimpostkassen. Det eneste som reduserer tap til rovvilt, er å skille beitedyr og rovvilt. Det må nok helikopter til for å skremme unna sultne rovdyr, slik som Seppola erfarte. Turgåere og annet folk som ferdes i skogen holder desverre ikke.
Agendaen til Statsforvalteren tidligere (Fylkesmannen) har vært å få nedlagt flest mulig sauebruk i Troms. Det har vært drevet en kampanje uten sidestykke i å avkorte og eller nekte utbetalinger for erstatning av husdyr tapt på beite/drept av rovvilt.
Sauebønder er i likhet med andre næringsutøvere avhengig av å ha en bunnlinje i driften som holder hjulet igang, når det oppleves at forvaltningen herjer værre enn rovviltet i beitenæringen så inviteres det til en storskalert nedleggelse av en hel næring og kanskje bare de aller største brukene har økonomisk ryggrad til å stå i dette…De samme brukene er pussig nok ikke befengt med avkortinger og avslag og man kan skimte konturene av noe på linje med den brente jords taktikk..redigert og utført av en overivrig Statsforvalter, som i sin iver mer enn gjerne lager egne forskrifter og fortolkninger…Statsforvalterens landbruksavdeling er nok værre for landbruket enn hva rovviltet er og noen gang kommer til å bli..