Mista alt

En febuardag i 2017 landa en tyrkisk to-barnsfamilie på Gardermoen. Det var lærerparet Emine og Mehmet Aydemir og de to barna deres, Zeyneb, 10 år og Yusuf, 14 år. Heime i Tyrkia hadde hele deres tilværelse plutselig rast sammen. Nå var de flyktninger i Norge.

Mehmet og Emine Aydemir satser på å bygge seg et nytt liv i Storfjord etter at tilværelsen deres falt i grus i heimlandet Tyrkia.

Bakgrunnen for at Emine og Mehmet og mange andre landsmenn måtte rømme landet, var det som skjedde under unntakstilstanden som blei innført etter kuppforsøket i 2016. Mennesker i tusentall blei arrestert. Det skulle ikke mer til enn at de hadde konto i en navngitt bank, eller abonnerte på en bestemt avis, eller var medlem av ei fagforening.

Elmine og Mehmet forteller at det etter 15. juli 2016 blei satt i gang ei heksejakt på personer myndighetene mente var tilknytta den såkalte Gülen-bevegelsen og kritikere av regimet. Lærere, politi, militærpersoner, leger, akademikere, dommere og advokater. Meir enn 130 000 offentlig ansatte mista jobben. Politikere, journalister, menneskerettighetsaktivister opposisjonspolitikere, akademikere og jurister blei fengsla og anklaga for å stå i ledtog med terrorister.

– Dette pågår fremdeles, sier Emine og Mehmet.

i Storfjord treffer Emine og Mehmet i sitt nyinnkjøpte hus i Åsen, like ved omsorgssenteret. Herfra har de flott utsikt over fjorden som har gitt kommunen navn. Her har de gode naboer som de setter pris på. I Tyrkia er naboen nesten som en av familien. Det er mandag, og de har fri på formiddagen. De to barna er på skolen.

– Barna trives veldig godt i Storfjord, og sier at det er deres andre hjem, forteller de, og føyer til at de har fått mange venner. Både Emine og Mehmet har fått jobber de trives i. Emine jobber i voksenopplæringa og som prosjektmedarbeider ved biblioteket. Ho har også ansvaret for å ordne med kunst- og spillkvelder både på Hatteng og i Skibotn, og er med på å arrangere bibliotekets språk- og kulturkvelder annenhver uke, henholdsvis i Skibotn og på Hatteng. Mehmet har hatt stilling i skolen, men nå arbeider han i barnehagen og i ungdomsklubben.

Da det gode livet de hadde i Tyrkia blei umulig å stå i, bestemte de seg for å dra. De benytta den aller siste muligheten til å søke om visum før den blei stengt, og kom til Norge. Her bodde de på ulike mottak, før de fikk bosetting i Storfjord.

– Så lang mot nord! Der det er mørkt halve året, tenkte vi. Og de tyrkiske vennene vi har i Stavanger syntes synd på oss. Men de trøsta oss med at det skulle være mulig å flytte sørover igjen etter seks måneder eller ett år i nord, forteller de. Og ler godt.

Men så skjedde det at de oppdaga at det ikke var heilt slik de hadde blitt fortalt. Det var ikke heilt mørkt midt på dagen i mørketida. Det var faktisk lyst et par timer, minst! Det gikk fint an å leve og bo her.

Sjøl har de innstilt seg på å tenke positivt istedenfor å klage. Og er innstilt på å bli boende. Hvor lenge? Nei, i en ustabil verden er det vanskelig å spå om det. Livet de hadde i Tyrka hadde de mista. De hadde mista alt. Nå var de innstilt på å bygge seg et nytt liv i Storfjord.

Å reise tilbake til Tyrkia er uaktuelt. I dag. Mehmet blei for få dager sia dømt for å være medlem i ei fagforening, som med ett blei ulovlig. Saka er foreløpig utsatt til mars neste år, og Mehmet veit ikke hva som skjer. Å vende tilbake til heimlandet er iallfall umulig med det regimet som er der nå. I så fall ville han blitt arrestert umiddelbart på flyplassen.

Emine og Mehmet har sett at mange flyktninger reiser sørover så snart de har muligheten til det. De meiner at man istedet for fylle hodet med negative tanker om livet man er i, bør tenke positivt, og så godt man kan forsøke å intregrere seg i lokalsamfunnet som man er i. Å legge til rette for god intergrering er også noe kommunen bør satse på, meiner de.

Tilbake til Tyrkia. Emine og Mehmet forteller at Recep Tayyip Erdoğan var en demokratisk politiker den gangen han var statsminsiter. Men så, i desember 2013, blei ei rekke personer med tilknytning til regjeringa og sentralbanken pågrepet og sikta for korrupsjon. For Erdoğan var det viktig å finne en syndebukk og reinvaske seg sjøl og regjeringa. Og for Erdoğan var det enkelt: Han la skylda på den såkalte Gülen-bevegelsen, eller Hizmet-bevegelsen, som medlemmen sjøl kaller den.

Emine og Mehmet var, og er fremdeles, med i den, og forteller at det er en bevegelse av frivillige som satser på samfunnbyggende arbeid. Slagordet er «Gleden av å glede andre». Den har i dag avdelinger over heile verden, og Mehmet er kontaktmann for bevegelsen i Troms.

Men for Erdoğan var det beleilig å legge skylda for problemene på Hizmet, som kanskje har så mange som 2 millioner mennesker som er tilslutta bevegelsen. Den hadde egne medier med aviser og TV-stasjon i Tyrkia. Nå er de stengt.

– Erdoğan var åpenbart redd for at bevegelsen ville overta makta i Tyrkia, enda han visste at vi ikke kunne overta makta. For vi hadde ingen politiske partier, sier Emine og Mehmet.

De meiner at han derfor, i all hemmelighet, la en detaljert plan for å stoppe bevegelsen og sikre egen maktposisjon. Målet hans var å totalt kvitte seg med Hizmet-bevegelsen.

– Han hadde nøye planlagt et falskt militærkupp. Når planen var klar, var det bare å trykke på knappen, og «kuppet» var i gang. Etter at det var «slått ned», kunne han innføre et regime basert på frykt. Han hadde fått bevis for at Hizmet-bevegelsen var en væpna terroristorganisasjon, og i juli i 2016 innførte han unntakstilstand. Tyrkia var et demokrati bare i navnet. I prasis var det nå et diktatur.

– Men Tyrkia er medlem av NATO. Hva mener dere er årsaken til at NATO kan være bekjent av å ha et diktatur som medlem, sågar et egenrådig medlem?

Til det svarer Elimine og Mehmet at Tyrkia er uhyre viktig for NATO, kanskje særlig på grunn av den strategiske beliggenheta landet har mellom øst og vest. Og at NATO derfor er villig til å se en annen veg når når spørsmålet om demokrati og menneskerettigheter kommer på banen.

Én kommentar til “Mista alt”

  1. “Fordi de vil virkelig bidra sterkt til landet og utføre arbeidet sitt med lidenskap. De kan være kjærlighet i menneskelig form. Jeg møtte dem mens jeg bodde i Nord Norge . Jeg er så glad for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med dem.”

Det er stengt for kommentarer.