– Har ikke alle tall på bordet

Marte Rasch Lambela.

Av Marte Rasch Lambela

Tilsvar til Bente Bech og Daniel Takvannsbukt sitt innlegg 20/03. Jeg takker for at politikerne kommer på banen og gir innspill i saken.

En del av Tverrpolitisk listes partiprogram sier blant annet at man ønsker bolyst- og økt tilflytting til kommunen.

Når TPL sier dette, så regner jeg med at dette er ett ønske om økt tilflytting til HELE kommunen, og ikke bare deler av den. 

Nå er det slik med distriktskommuner, at for å få tilflytting så må det være attraktivt for familier å flytte til kommunen. Man vet at et fullverdig grunnskoletilbud er en viktig del av det barnefamilier ser etter når man søker seg bort fra by og til bygd.  

Dette gjelder uansett om man ser på bosetting i den ene eller andre enden av kommunen. For som dere selv skriver i innlegget, Storfjord kommune vil være en kommune for store og små, å da tenker jeg vi mener hele kommunen.

Hvis man velger å ikke kun se på skolesaken isolert sett, vil en slik nedlegging få store samfunnsøkonomiske konsekvenser for deler av kommunen. Bortfall av arbeidsplasser i nærmiljøet, bortfall av barnefamilier med et ønske om å etablere seg, og etter hvert også nedgang i barnefødsler. Dette vil på sikt igjen  påvirke HELE kommunen.

 I alle saker som omhandler kommune økonomi så må det gjøres harde, og noen ganger upopulære avgjørelser. Dette har jeg full forståelse for, jeg har selv jobbet i kommunesektoren i mange år, og vet at det er harde prioriteringer som må gjøres. 

Men i denne saken har ikke kommunestyret alle tall på bordet før det stemmer over forslaget. Det er satt av 200 000 kr i budsjett for at man skal få innhentet ekstern kompetanse til en utredning på HVILKE utbedringer som må gjøres på skolebyggene. For min del, kan jeg ikke se hvordan man da kan legge frem påstander om innsparelser til grunne for forslaget, når man ikke har de FAKTISKE UTGIFTENE å måle dette opp mot.

I alle saker der økonomien er dårlig må man gjøre sparetiltak. Men for å betale ned gjeld, må man også søke å øke inntektene, i kommuneøkonomien, så som privat. 

I Storfjord kommune har man blant annet solgt en eldre kommunal bolig, men dette kan ikke redde kommuneøkonomien på egenhånd. En mulighet for økt inntekt til kommunekassen er tilflytting av barnefamilier. Her vil man få økt inntekt gjennom skatteinngang, salg av kommunale tomer og gjennom kommunale avgifter. Det er kanskje ikke her kommunen henter største part av sin inntekt, men som kjent, «mange bekker små gjør en stor å», og her må kanskje kommunen være villig til å saste litt kortsiktig, for å få en langsiktig gevinst. 

Tilflytting av unge voksne, barnefamilier etc. er helt vesentlig for at en distrikt kommune skal kunne være levedyktig. Både med tanke på rekrutering til for eksempel helse og omsorgsyrker men også for å sørge for et stabilt folketall. 

Igjen mener jeg at kommunestyrets begrunnelser om kommuneøkonomi faller for sin egen urimelighet.

Som i mitt tidligere innlegg, påpeker jeg igjen at dette vedtaket legger seg inn i rekken av innsparinger som går på bekostning av barn og unge, og INGEN samfunnsøkonom sa noen gang, man tjener på å spare på forebyggende arbeid. Jmf. Bortfall av miljøterapeut og nedskjæring hos kommune psykolog. Dette er vedtak som ikke gagner noen, verken barn og unge fra Skibotn eller indre deler av Storfjord.

«Mangfold styrker» sier dere. Jeg velger å tro at Storfjord Kommune er en kommune som jobber for et stort mangfold. Som jeg skrev i kommentar til deres innlegg er jeg ikke prinsipielt sett mot en felles ungdomsskole, da jeg i mitt yrke har sett både positive men også negative sider med små forhold.  Men ved å vedta denne nedleggingen velger dere å redusere dette mangfoldet ytterligere på en distriktskole som blir stående igjen uten 3 av klassene. 

Igjen mener jeg at argumentene til Bech og Takvannsbukt om at en sammenslåingen   «….både faglig og sosialt er en styrke» og videre  «….I det faglige så vil vi kunne få dynamikker som samspiller og gjør hverandre og de andre sterkere.» faller gjennom, da et slikt vedtak fjerner akkurat disse mulighetene for den skolen som står igjen med færre elever.

I forhold til vurderingen gjort rundt den skred utsatte strekningen så sier Bech og Takvannbukt at dette er et tema som skal opp på neste kommunestyremøte 

«I sak 16/23 i det kommende kommunestyremøte er det en sak «Innspill til Nasjonal transportplan 2025-2036» der rangeringa av tiltakene er nettopp «Tunell Grasnes» på første prioritering. For en ulykke er en ulykke for mye.»

Nei, strekningen er ikke permanent stengt av geologer, NVE eller Statens vegvesen, og ja, flere ferdes på strekningen daglig. 

Men som kommune har man en særskilt oppgave å ivareta og sikre alle barn og unges helse, jmf. Opplæringsloven og Barnekonvensjonen artikkel 3. 

Hvis man i kommunestyret mener at «Tunell Grasnes» må være første prioritet, hvorfor avventer man ikke et vedtak om nedleggelse av ungdomstrinnet til ETTER dette er kommet inn i Nasjonal transportplan?

Jeg har personlig i oppveksten, både fått nye bekjentskaper og vennskap med elever på Hatteng, selv om vi ikke var sammenslått, men gjennom felles aktiviteter og møtepunkt. Vi må ikke låse oss fast i tanken på at det eneste samlingspunktet ungdommen har, er en felles klasse. Kanskje skal man heller søke etter et enda tettere samarbeid rundt og mellom skolene, flere felles møtepunkt og bygging av relasjoner på den måten?  Mens man venter på utredning av skolebygg og skredsikring?

Avslutningsvis sier Bech og Takvannsbukt  «nå må vi la saken bero, at vi må se fremover og at historie er bra, men vi må se fremover.» 

Jeg er helt enige i at historie er bra, og jeg velger å tro at vi har mye å lære av historie når man skal jobbe fremover mot en felles sak. For kommunen sin del tenker jeg at man fra historien burde lært at man bør gjøre GRUNDIGE utredninger og vurderinger, FØR man fatter et vedtak på bakgrunn av økonomi, for å slippe overskridelse i budsjett. Og er det er ting jeg har lært av TPL, sett i et historisk perspektiv, er at man ALDRI skal gi opp å kjempe for det man mener er viktig og rett for seg og sine, vedtak i kommunestyre eller ei.  Takk!

Så velger jeg å se fremover for en kommune som ivaretar ALLES, helse, trivsel og miljø. 

Én kommentar til “– Har ikke alle tall på bordet”

  1. Jeg er en av de som vurderer å flytte med min småbarnsfamilie tilbake til Storfjord og med Storfjord så mener jeg Skibotn. Til mitt tygge hjemsted hvor vi har mulighet til å ha det meste i gangavstand, spesielt barnehage og 10årig skole. Når vi som familie vurderer hvor vi skal bosette oss permanent er det hensynet til våre barn som står øverst på lista, absolutt øverst. En ungdomsskole hvor barna må ta buss eller annen transport daglig finnes ikke på denne lista. En kommune hvor barn særskilte behov ikke legges til grunn for kommunestyrets avgjørelser og som regelrett bryter med Barnekonvensjonen finnes naturlig nok heller ikke på vår liste.

    Gjennom mine yrker har jeg vært vitne til og hørt svært mye provoserende, jeg har lært meg å lytte og unngå at mine synspunkt skal fargelegge samtalen. Det er likevel flere tema som får det til å koke, innvendig riktignok. Dette innlegget fra Bech og Takvannsbukt hvor det står skrevet “Nå ønsker vi også ro rundt denne sammenslåinga og at vi nå aksepterer at det er slik det blir.” Kan jeg ikke lese uten å bli enormt provosert, og ja, det koker, mer enn innvendig. At det i tillegg diktes opp en innsparing på svært små 1,5 millioner i løpet av to år skal jeg spare flere argumenter mot. Nei, jeg ønsker verken ro eller aksept rundt dette. Jeg vil ikke tro at flertallet av oss som ønsker å bo i Storfjord ønsker ro om dette. Kommunestyret er ikke en sørgende familie som har rett til å be om ro, dere kan fortsatt snu i denne saken.

    Så kjære Marte Lambela som kjemper for det viktigste vi har (Barna og deres rettigheter, dersom noen skulle være i tvil.) barnefamilien min heier på deg! Ta sats, stå opp for våre barns rettigheter!

Det er stengt for kommentarer.