Vi kan ikke la politikerne sløse med strømmen på tulleprosjekter!

I dag er visst et toprissystem på strøm for vanskelig å få til. På 1970-tallet og tidligere var det enkelt.

– Sett et tak på politikernes adgang til å bruke strømmen vår til å elektrifisere oljeplattformene i Nordsjøen, produsere hydrogen eller bygge batterifabrikker!

Nei. Ordene er ikke mine. De er Gunnar Stavrums. Han er sjefredaktør i Nettavisen. 

Da eg var guttunge på seks-sju år på begynnelsen av 1950-tallet, fikk vi strøm til bygda. Elektrisk lys! Til og med ute. Luksus! Men der var faren min streng. Utelyset skulle bare være på når man skulle ut og inn. Aldri ellers. Og så hadde vi et toprissystem for strømmen. Slo vi på meir enn et visst antall kW, måtte vi betale en høgere pris for overforbruk, som det hette. Det fikk oss iallfall til å spare strøm. I dag er det for vanskelig å få til et toprissystem, later det til.

Wattmeter.

Strømsparing. No til dags et ukjent begrep. Det ser ut som politikerne, av alle, vil bruke mest mulig strøm. På alle slags tulleprosjekter. Folk med vanlig sunt bondevett i behold lurer på om de tuller, eller om de ikke veit bedre? Er de kjøpt og betalt av kraftlobbyen?

Fortellinga er at vi vil få strømunderskudd om bare få år. Strømprodusentene får framføre budskapet sitt uten å få spørsmål om årsaken til at det går mot underskudd på kraft. Gravejournalistene er en utdøende rase.

Allerede i 1979, da kommunestyret i Storfjord hadde sagt ja til konsesjon for Lavka kraftverk, sa storfjordpolitikerne at nå fikk det være nok.

I 2016, etter at kraftutbyggerne hadde ignorert neiet, kom det nok et nei. Denne gangen til et prosjekt som ville tørrlagt i større eller mindre grad en rekke elver i Skibotndalen, Kitdalen og Signaldalen. Med alvorlige konsekvenser for naturen.

I forbindelse med saka om Treriksrøysa nasjonalpark, som politikerne frykta som pesten fordi det kunne sette ei brems på skuterkjøringa i området, stolte ordfører Geir Varvik (H) fremdeles på at kraftutbyggerne ville holde seg unna storfjordnaturen. Han trudde at kommunestyrets klare nei ville respekteres. 

I juni 2021 skreiv eg dette i en kommentar:

Hvis man løfter blikket litt, iallfall lenger enn til neste kommunestyrevalg, ser man at det kommer utbygginger, både i dette området og andre områder i Storfjord. Et kommunestyre-nei betyr lite. Det har man sett i Tromsø og fleire andre steder i landet. Kommunene overkjøres”.

At det skulle skje så snart, det var uventa. Men no har strømprisen blitt så høg at det som var ulønnsomt tidligere, kan bli ei gullgruve i framtida.

En nasjonalpark ved Treriksrøysa ville vært det eineste som kunne redde området fra de naturødeleggelsene som truer i stadig sterkere grad. Det ville også vært i tråd med Naturavtalen som Norge har forplikta seg til å etterleve.

De fleste med en smule innsikt i historikken i kraftsaka i Storfjord måtte forstå at det var naivt å stole på kraftutbyggernes respekt for et kommunestyrevedtak. 

Nå er den såkalte mulighetsstudien i god gjenge, og med den respekten dagens lokalpolitikere til no har vist for naturverdier, er det slett ikke usannsynlig at vi får både vindturbiner, hydrogenfabrikker og tørre elver i kommuen. Mens Troms Kraft stikker av med profitten, som alltid.

Om det går slik – hvordan skal vi forklare det for etterkommerne våre, de som arver en ødelagt natur? En ødeleggelse som skjedde under dekke av “det grønne skiftet”?

Naturpanelets rapport og Naturavtalen ignoreres totalt. De gjelder kanskje for en annen klode?