Som venta, godkjente styret for miljø,plan og drift dispensasjonssøknaden fra Telenor om å føre opp antennemast på Bjørnhumpen i Mannfjellaksla da søknaden blei behandla på nytt i et ekstraordinært møte i går.
Statsforvalteren hadde oppheva det opprinnelige vedtaket fordi kommunen ikke hadde gjort grundig nok jobb med å vurdere alternativene.
Det var Solveig Sommerseth (Tverrpolitisk liste) sitt forslag som i går blei vedtatt enstemmig.
Her er vedtaket:
Vurdering av vilkåret om vesentlig tilsidesettelse: Naturlig nok er det ikke avsatt områder til antennemaster i kommuneplanens arealdel, og følgelig må det uansett hvor en mast skal føres opp i kommunen, gis dispensasjon. I denne aktuelle saken skal antennemasten ikke etableres i et helt uberørt område, men derimot i et område hvor det allerede er anlagt flere kraftlinjer. Det må anses som en fordel å samle slik type infrastruktur i samme område, istedenfor å enten ha flere små master fordelt over flere områder eller en høy mast i et fullstendig uberørt område.
Det angjeldende tiltak skal etableres i et friluftsområde, som til tross for eksisterende kraftlinjer i dag, er mye brukt. Det er stor Fysak-aktivitet i hele kommunen, og grunnet to trimpostkasser i det aktuelle området, er det mye besøk fra beboere i alle nærområder, og ikke kun fra lokalbefolkningen. Trimpostkasser generelt blir besøkt uavhengig av en mast, det er målet om å få besøkt flest mulig trimkasser i hele kommunen som er størst og ikke hvordan omgivelsene er rundt trimkassene. Det er derfor ingen stor fare for at antall besøkende til Bjørn-/Skjellhumpen blir lavere, kun grunnet en ny mast i friluftsområdet.
Når det gjelder lokalbefolkningen, vises det til at det finnes flere turmuligheter i nærområdet – om det er slik at en ikke vil gå i nærheten av høye installasjoner. Selv om den omsøkte masten er høy og dermed synlig i terrenget, viser nye illustrasjoner at antennemastas fotavtrykk er lite. Synligheten avdempes gjennom vilkåret for dispensasjonen om at masten mv skal tilpasses landskapet. Da mastas fysiske omfang er av begrenset størrelse, legges det ikke stort beslag på areal som benyttes til å utøve friluftsinteressene. Det vil være forbigående aktivitet under anleggsfasen som kan begrense friluftsinteressene noe, men etter at tiltaket er etablert, vil det være en svært liten del av området som er beslaglagt av masten – det vil si som vil begrense friluftslivet.
Etter en samlet vurdering konkluderer MPD med at dispensasjon i denne saken, ikke vil vesentlig tilsidesette hensynene bak LNFR-formålet.
Vurdering av vilkåret om overvekt av fordeler:
Ulemper ved dispensasjon i denne saken er at masta visuelt sett avviker fra dens naturlige omgivelser. MPD har kommet frem til at tiltaket vil begrense friluftslivet noe, da med tanke på det begrensede arealet som medgår og at det er et få antall personer som vegrer seg for å gå nær en mast/mener masta forringer naturopplevelsen.
Av fordeler ved dispensasjon i denne saken, nevnes at antennemasten vil vesentlig bedre dekningen og kapasiteten for mobile kommunikasjonstjenester i områder som i dag har særdeles dårlig og ustabil dekning. Bedring av dekningsnettet er et viktig samfunnsbehov, og kommer mange til gode. Økningen av digitale løsninger på flere viktige samfunnsområder understøtter dette.
Hensyn til dekningsnett, samfunnssikkerhet og beredskap er etter MPDs syn tungtveiende fordeler. Etter en samlet vurdering er MPD kommet til at fordelene ved omsøkt dispensasjon er «klart større» enn ulempene.
Konklusjon:
Begge vilkår for å kunne gi dispensasjon etter PBL § 19-2, 2. ledd er ut fra ovennevnte vurderinger oppfylt. På bakgrunn av dette, kan vilkår etter paragrafens første ledd settes, jf kommunedirektørens innstilling.
Les også: Opprettholder vedtaket