Eg besøker med ujamne mellomrom en snart 90 år gammel senior i nabokommunen. For meg er han et kroneksempel på at man slett ikke behøver å ha universitetsutdanning for å tenke kloke tanker. Han har minimalt med skolegang, sier han sjøl.
Nesten hver gang eg besøker han, spør han meg: Har du filosofert over denne verdens galskap? Det har iallfall han.
Eg ser på han og slenger ut et stikkord. Den her gangen blir det: Afghanistan?

Afghanistan. 20 års krig etter «nine eleven», med USA i hovedrollen. Og Norge som en lydig tjener. Den beste i NATO-klassen. Som alltid. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide soler seg i stjerneglansen fra USA. Den varmer. Og får synet av krigens lemlestede kropper av kvinner og barn, unge og gamle, til å svinne i det sterke lyset. 175.000 liv, av dem minst 47.000 sivile.

Hva har skjedd i Afghanistan de siste 20 åra? Tja, USA har brukt 18.850 milliarder kroner, cirka 12 norske statsbudsjett, på krigen. Penger de ikke hadde. Penger de måtte låne. Rentene beløper seg til 4500 milliarder kroner. Og Norge? Ifølge det regjeringsoppnevnte Godal-utvalg, oppnådde Norge lite i Afghanistan. Bortsett fra å vise seg som en trofast USA-venn.
Den militære innsatsen hadde, bare til 2016,  kosta norske skattebetalere 11,5 milliarder kroner.
For de pengene og livene slo de tilbake Taliban. Det tok nesten 20 år.

Så tok Taliban landet tilbake, på 10 dager. USA, – og Norge– måtte rømme landet hals over hode.
Det var vel verdt anvendte penger? Og tapte liv?

Cost of War har estimert at antall mennesker drept direkte i de amerikanske krigene etter 9/11 i Afghanistan, Pakistan, Irak, Syria, Jemen og andre steder er rundt 900.000. Mange ganger så mange har dødd som en følge av krigene, for eksempel på grunn av mangel på vann, kloakk og andre infrastrukturelle problemer og krigsrelaterte sykdommer. Gjennom NATO-medlemsskapet har Norge støtta denne galskapen.
Når vi legger stemmeseddelen i urna ved dette valget, gir vi kanskje fortsatt ryggdekning til politikere som syns dette er greit.