Av Tore Figenschau

Da valgresultatet var klart på høstparten 2019, var Tverrpolitisk liste (TPL) størst i kommunestyret, med  sju representanter. Deretter Høyre med seks Ap to og Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet med én hver.

Alt lå til rette for at Steinar Dalheim Eriksen fra Tverrpolitisk liste skulle bli ordfører (TPL er utbrytere fra AP). Og mange jubla.

Men det ville vært for enkelt – i Storfjord-politikken.

Situasjonen var slik: Fra forrige periode hadde MDG og Høyre ofte funnet hverandre og vært så godt som sengekamerater. Det hendte sågar at de hadde felles gruppemøter i kommunestyret.  Og lett å overtale til fortsatt samarbeid – mot løfte om mellom anna  ingen fleire skuterløyper.

Arbeiderpartiet var redusert til et miniparti etter at mange medlemmer hadde følt seg svikta i sykehjemssaka. De fikk bare to mandater.  Men nå kunne én av dem bli varaordfører. Hvis de støtta Høyre.  Det blei for vanskelig å motstå.

Tenk det! Arbeiderpartiet – som hadde hatt full kontroll heile etterkrigstida. Heilt til partiet blei for arrogant for mange velgere, og tapte makta til Senterpartiet. Siden har det bare gått ned og ned. AP  er redusert til Høyres to støttehjul.

De ville ikke ha noe å gjøre med utbryterne i partiet, TPL. Isteden støtta de den tidligere erkemotstanderen, Høyre. På den måten kunne Høyre sikre seg flertall i kommunestyret, og Geir Varvik kunne ta på seg ordførerkjedet og sette seg på trona. Hurra!

Etter en mannsalder i politikken må man nesten si at han hadde fortjent det. Stakkars mann! Da får det heller være at måten det skjedde på,  ikke var særlig ærefull. Tvert i mot.

Vi leser dessverre iblant om norske menn som har henta seg ektemake utenlands, og som vil bli kvitt sin ektemake når hverdagen kommer og de blir lei. Det er ikke greit!

Nå ville Høyre kvitte seg med sin, MDG. Høyre hadde jo oppnådd hensikten med ekteskapet: å få ordføreren. Hvorfor skulle de da holde seg til ekteskapspakten? En klamp om foten.

Det som hadde skjedd: Høyre-ordføreren hadde måttet finne seg i å gå spissrotgang mellom illsinte skuterentuesiaster for å komme seg på jobb en januardag etter valget. Et herlig engasjement! Rett ut av læreboka, sjøl om det burde vært delt ut rødt kort i et par tilfeller. Folkeskikk er en god ting. I alle situasjoner.

De meinte Varvik hadde skuffa dem – kanskje endog brutt valgløfter – ved å inngå en avtale med MDG. En avtale som innebar at muligheten for fleire skuterløyper ville gå fløyten. De ville gå fløyten!

Ja, vi ser tragedien. Det er jo fremdeles en dal (eller to?) hvor stillheten råder. Små pustehull for alt liv som foretrekker stillhet og frisk luft.

Han hadde det ikke godt den morran, Geir Varvik. Eg følte med han. Akkurat da. Eg var der. Stakkars, tenkte eg.

Mye tyder på at presset fra særinteressene har blitt for mye for den gode Varvik etterhvert. Hva veit vi?

Resultatet blei imidlertid at han brøt samarbeidsavtalen med sine tidligere sengekamerater, og gikk inn for at skuterentusiastene skulle få det som de ville: nye skuterløyper både her og der.

Saka stod ikke engang på sakskartet da vedtaket blei fatta. Smart, spør du meg.

Men metoden er ikke ny. Det er kanskje noen som husker NAV-kontorene. Som skulle etableres i gamle delen av Helsesenteret på Oteren. Så kom det et benkeforslag i kommunestyret. Som blei vedtatt. Det blei ikke Oteren.

Det er sånn at noen må snakke sammen. På forhånd. Det er det som fungerer. Hvis man vil overrumple – og vinne.

Ordføreren og kumpanene hans ofra troverdigheten For ei skuterløype. Sånn kan det gå.

Hva kan man lære av dette? Jo: Skal du få igjennom saker du brenner for i Storfjord, må du alliere deg med NRK. Vær sint! Demonstrer! Plag ordføreren!
Det har vist seg å gi resultater. Likegyldighet er en av demokratiets verste fiender.
[ …] …fred er ei det beste, men at man noe vil [ …]. (Bjørnstjerne Bjørnson).

En lærdom til: Holdbarhetsdatoen for politiske Høyre-løfter er cirka 18 måneder. Men det er jo ikke så verst. He-he!