Da eg var liten gutt, 8-10 år kanskje, fikk eg ofte være med faren min på sykkeltur i min barndoms grønne dal. Inni en skog, oppe i høyden, hendte det at vi besøkte en mann som hadde hytte der. Eg husker ikke hvordan han så ut. Men eg husker at han dreiv og sløyde noen digre lakser. Så store lakser hadde eg aldri sett tidligere. Heller ikke maken til det fiskeutstyret mannen hadde.

Sjøl pleide eg å tilbringe sommerdagene med fiskestang langs bredden av den samme elva han hadde fått laksene i, men størrelsen på mine fisker var langt meir beskjedne. Det var også utstyret. Fiskestanga var laga av ei lita småbjørk, og fiskesnøret var festa i toppen på den, og i andre enden var makkroken og et passelig tungt blysøkke. Likevel hendte det ikke at man gikk fra elva uten ei honke med fin-fine røyer. Nok til en middag for heile familien.

Så seint som på 1970-tallet var det rikelig med fisk å få i elva. Den gangen blei det åpna for fiske 1. mai, og allerede på kvelden 30. april dro de ivrigste til elva for å være klare når klokka hadde passert midnatt. 1.mai-fisket foregikk den gangen ofte på isen (!). På seinsommeren og tidlig på høsten var det fisket etter sjøørret og sjørøye som var attraktivt. På den mest populære plassen nederst i elva kunne det stå tett med fiskere.

Den elva er nå ødelagt for fiske. Årsaken er lakseparasitten g. salaris og påfølgende behandling med rotenon. Parasitten kom trolig til området i juni 1976, da 56 sjuke fisker fra en smolttransport fra Umeå til Kaldfjorden blei sluppet ut i Skibotnelva istedenfor å graves ned. Myndighetenes grep for å få has på parasitten har vært å behandle infiserte elver med rotenon. Tanken er å drepe vertsdyret – laksen. Men rotenon slår ut praktisk talt alt liv i elvene som behandles, og ikke bare laksen. Å være vitne til at store og små lakser dør langsomt som en følge av gifta, er ubeskrivelig trist, og den verste dyremishandlinga eg har vært vitne til. Og den skjedde i statlig regi!

I en statusrapport for norske laksebestander i 2020 konstaterer Vitenskapelig råd for lakseforvaltning at antallet norsk laks i havet er mer enn halvert siden 1980- tallet. Antallet gytefisk som kom

tilbake fra havet var lågt også i 2019. Negativ påvirkning fra lakseoppdrett er en viktig årsak.
Ifølge rapporten er det rømt oppdrettslaks og lakselus som er de største truslene mot laksen. Lakselus medfører økt dødelighet hos villaks over stadig større deler av landet. Antallet laksebestander som vurderes som kritisk trua på grunn av lakselus har økt. Også kraftregulering og andre fysiske inngrep er trusler mot laks.

Kunnskapssenter for laks og vannmiljø skriver at de ville bestandene av atlantisk laks er i sterk tilbakegang, og at den i store deler av utbredelsesområdet er nesten utrydda. Norge har en tredel av restbestandene, og dermed også et spesielt ansvar for å ta vare på og utvikle arten, og har gjennom ratifisering av internasjonale konvensjoner forplikta seg til å bevare mangfoldet innen arten.

Norge har altså ansvaret for at den atlantiske laksen har gode levevilkår. Det er lett å se at dette er et ansvar staten tar svært så lett på.

Til tross for katastrofale miljøkonsekvenser, får oppdrettsnæringa ture fram som før. I liten grad har de såkalte laksebaronene vært villig til å påta seg å dekke kostnadene for ødeleggelsene de har påført miljøet, til tross for at profitten har vært rekordhøg.

I dag er mer enn 60 prosent av oppdrettsnæringa eid av utenlandske eiere. De stikker av med inntektene mens skattebetalerne og frivillige grunneiere betaler prisen for miljø- ødeleggelsene.

I Førdefjorden og Repparfjorden er det planer om å slippe ut enorme mengder gruveavfall. Repparfjorden i Finnmark er en nasjonal laksefjord.
Likevel har regjeringa gitt tillatelse til utslipp i fjorden, og begrunner det med at nytten er større enn ulempene.

Inntil 2 millioner tonn gruveslam og tungmetallholdig avfall årlig i inntil 30 år skal dumpes i fjorden. Sjødeponiet kan strekke seg over åtte kvadratkilometer. Havforskningsinstituttet sine analyser viser at partikler kan spre seg over et mye større område. Der

gruveslammet dekker sjøbotnen, vil bunnfauna og fisk forsvinne. Også store deler av den øvrige fjorden kan bli negativt påvirka under, og i lang tid etter at drifta er avslutta.

Sånn har det blitt. Pengene styrer. Naturen får unngjelde.