Tankene mine vender stadig tilbake til tida rundt 1950. Ei tid som blant anna var prega av linjebygging. Strømmen var på veg. Den skulle ut til alle i bygda. Parafinlamper og petromaxer skulle byttes ut med elektriske lyspærer. 

Mørkebrune og klebrige stolper som lukta sterkt, kom opp i rekordfart. Men så var arbeidsstyrken stor. Alle de voksne karan i bygda som kunne, deltok i arbeidet. Uten lønn. Det her var doning (= dugnad), og resultatet kom alle til gode. Gratis grunn til stolper og linjer, som vi når får betale nettleie for.  Men det blei lys i mørke stuer, strøm til strykejern og elekriske komfyrer, radioer og kanskje vaskemaskiner.

Faren min var også med på dugnaden. Det skulle bygges lågspentlinje til et par avsideliggende gårder i bygda. Eg, sjuåringen, fikk være med, og fikk lære hvordan stolpene ble satt ned i passe djupe hull og låst med steiner slik at de stod fjellstøtt.

Strømmen gjorde hverdagslivet for folk lettere. Den kom fra kraftverket i Rottenvika i Lyngen. Vasskraft fra Rottenvika til folks små stuer. Lyngen kraftlag eide kraftverket. Oversiktlig og greit, men likevel forunderlig for en liten gutt. Strømmen gikk gjennom ledningene og fikk det til å lyse i pærerene, men du kunne ikke se den. 

No gikk utviklinga fort. Nye kraftstasjoner blei bygd, og etterhvert blei de små kraftverkene kjøpt opp av større, som igjen blei kjøpt opp av enda større. Og no visste ingen lenger hvor strømmen kom fra. 

Enn så lenge var kraftselskapene forvaltere av den elektriske krafta, og Staten hadde kontroll med strømprisen. Men i 1990 kom energiloven. 

Ifølge Store Norske Leksikon omhandler loven «produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi. Loven åpnet for et fritt marked for kjøp og salg av elektrisk energi, og dermed også en energiutbygging som er mer markedsstyrt og mindre avhengig av prognoser og politiske vedtak. Loven plasserte Norge i fremste rekke internasjonalt med hensyn til liberalisering og frislipp av elektrisitetsomsetningen. Energiloven pålegger det lokale energiverket leveringsplikt, mens abonnenten selv kan velge leverandør. Loven har også bestemmelser angående fjernvarme, og den åpner for å gi konsesjon for eksport og import av elektrisk energi».

Nå blei Statnett SF etablert, og markedsdelen skilt ut som et sjølstendig selskap, Statnett Marked AS, et tiltak for å deregulere kraftmarkedet. Målet var  et felles norsk-svensk kraftmarked. Selskapet fikk i 1996 navnet  Nord Pool ASA.

I 2008 og 2010 kjøpte amerikanske Nasdaq OMX den nordiske kraftbørsen Nord Pool ASA for litt over to milliardar kroner.

Tidligere ordfører i Hol kommune, Osvald Medhus, har fulgt kraftdebatten i Norge på nært hold siden andre verdenskrig. 

Til Hallingdølen sier Medhus at Nasdaq betalte til sammen 2,4 milliarder.

– De har ikke betalt 2,4 milliarder for ingenting. Og det er interessant at de har overtatt kraftforvaltninga uten å eie noe. Vi har gitt fra oss styringa, og alt blir nå byråkratisk bestemt, sier han til avisen.

I 2019 kjøper Euronext  66 prosent av aksjene i Nord Pool, og blir dermed en majoritetseier.

Det er langt fra Rottenvika til Wall Street. Vi har solgt råderetten over arvesølvet våres til storkapitalen.

20. april 2016 blei for mange en jubeldag i Storfjord. Da sa et enstemmig kommunestyre nei til en rekke kraftverksplaner i kommunen. I praksis ville en rekke av elvene i kommunen blitt lagt i rør om de mest ytterliggående alternativene skulle blitt gjennomført. Et vindkraftverk var også planlagt. Etter kommunestyrevedtaket la utbyggerne vekk planene. 

No hevdes det at elektrifiseringa av Norge krever mye meir elektrisk kraft enn vi har tilgjengelig. Vi har sett hvordan vindbaroner presser på for å få gjennomført sine planer. Kommunestyrer og folkelige protester overkjøres. Mange av prosjektene havner etter utbygging på utenlandske hender. De fleste vindkraftverk er allerede heilt eller delvis eid av utenlandske selskaper. De tjener penger på investeringene takket være de såkalte grønne sertifikatene. Regninga er det norske private strømkunder som betaler.  Norske lokalsamfunn sitter igjen med ødelagt natur. 

Det er  ikke usannsynlig at Storfjord Kraft AS – med begrunnelse i «det grønne skiftet» – vil ta utbyggingsplanene  i Storfjord fram igjen. Da er det kanskje bare etablering av en nasjonalpark som kan redde elvene – hvis det er viktig.

Men det stopper ikke der.

I avisene kan man lese om utenlandske spekulanter som investerer i fast eiendom. Som for eksempel den svenske eiendomsmagnaten Ilija Batljan. Forretningsideen hans er å kjøpe offentlig bygg og leie dem tilbake til det ­ offentlige. Kanskje vi har et rådhus eller en skole å selge til Batljan?

Det neste investorer finner det interessant å investere i, blir kanskje offentlige vannverk?  Grav deg en brønn mens det er tid!

Statskog selger eiendommer som hakka møkk. Våre skoger – en del av vårt felles arvesølv –  havner på private hender.

Havet er også i ferd med å privatisert, og fiskekvoter er blitt spekulasjonsobjekter, og dersom kvotene blir for store og dyre, må kanskje internasjonale investorer slippes til.

Mitsubishi eier jo allerede det norske oppdrettsselskapet Cermaq, så kanskje blir Mitsubishi et av fleire utenlandske selskaper som eier fiskerettighetene i norske farvann.