Av Daniel Nilsen Takvannsbukt, listekandidat TPL

Forrige lørdag møtte jeg en Storfjord-pensjonist på butikken. Vi småpratet litt. Jeg spør selvsagt hva mannen gjør i Skibotn så tidlig på en lørdagsmorgen.

Mannen svarer da at han skal male på skolen i Skibotn sånn at klasserommet blir klart til mandag. Vi tuller litt videre om helgearbeid og overtid, men så sier pensjonisten det utrolig flotte og viktige: «Jeg er nok heller litt for glad i folk og vil at det skal være i orden»

Mine tanker omkring dette er at dette er en sann hverdagshelt og akkurat slike initiativ vi må takke og hylle i hverdagene våre. Etter min mening er noe av det mer geniale som er gjort av ordfører og driftsetaten å «børste støvet» av pensjonerte vaktmestere/snekkere. I løper av mine år i Storfjordskolen og samfunnet oppleves det som utfordringer innen deres fagfelt blir raskt og godt løst. Dette er noe jeg applaudere og hyller alle dager i uka.  Dette er en kompetanse som vi må utnytte om det er mulig. Dette er selvsagt ikke noe som bare gjelder innen driftsetaten, men kompetanse fra tidligere arbeidstakere i og rundt kommunen. En stor ressurs for lokalsamfunnet. 

Dette bringer meg elegant over på et annet punkt. I vår hadde jeg æren av å dele ett måltid med tre stykker i denne arbeidsstokken. De ble invitert på frokost av Lars Ingvald som nettopp hadde servert skolefrokost. Dette var en frokost som var sterkt preget av ymse røverhistorier og godt humør. Kanskje runger latterbrølene enda i flerbrukshallen. Frokosten ble et godt minne både med tanke på vennligheten, maten og samtalene. En stor takk til «pensjonistbanden». Det inkluderer både Lars Ingvald og vaktmestere. Slike pensjonister vil Storfjord ha !

Mye av det samme opplevede jeg blant ungdommene på skolen. Det skjer noe når man deler et måltid. Latteren og samtalene sitter løst. Forskjellen på seniorer og ungdommer er minimal på dette området. God stemning preget møtene. Så jeg vil si at flere av målene med forsøket er oppnådd allerede her. Så er dette selvsagt en oppgave for hjemmet å sørge for at det spises før skolestart eller underveis, men så var det da dette med å spise i lag med andre da. Positivt? Definitivt! Og kanskje betyr akkurat dette måltidet så uendelig mye mer for noen elever. Har vi råd til å si nei? Utvilsomt ikke. 

Jeg jobber som lærer på Hatteng skole og i løpet av den korte tiden skolen har vart i år (to uker) har flere elever og voksne henvendt seg til meg og lurt på om ikke ordningen skal fortsette. Et savn allerede nå. Sier ikke også dette noe om behovet? Ja, mener jeg. La oss gi dem muligheten for dette fellesskapet og den gode opplevelsen av et felles måltid. På denne arenaen skjer det læring på det sosiale området. Betydelig og viktig læring.

Selvsagt er det mange utfordringer med dette. Tapt undervisning, tapt friminutt, frokost eller lunsj, lokaler, catering, hvem gjør hva, hvem skal ha mat, økonomi, osv. Utfordringene er mange, men de kan løses. I vår/vinter løste alt dette seg i et utmerket samarbeid mellom elevråd, matleverandør, skolen og vaktmester – som var til uvurderlig hjelp. Så egentlig er dette et stort takk til elever, vaktmester Kurt, Lars Ingvald, kommunestyret, renhold, skolens ledelse og ansatte. Fra alle har det bare vært en beundringsverdig velvilje og positivitet. Sammen fikk vi det til!

Kan vi få dette til igjen og mer permanent? For å sitere en kjent byggmester: «Klart vi kan!»