Noen bøker sliter du med fordi de de er tungleste eller fordi de er tjukke som mursteiner. Som Jostein Gaarders Sofies verden.
Noen bøker er sånn at du kan ikke legge dem fra deg før du har lest dem fra begynnelse til slutt. Det kan være fordi de er så spennende. Eller fordi de er så artige. Et forargelsens hus av Garbriel Chevallier hører til den siste typen.
For noen dager siden kom det ei bok i postkassa mi som ikke hører til noen av de nevnte gruppene. Eg klarte bare å lese bruddstykker av den hver gang. Og likevel blei eg rett og slett kvalm og ville spy.
Forfatteren heter Hans Husum, og tittelen på boka er Skjult ny krigsmaskin. Forfatteren anbefaler da også å lese boka «på tvers» istedenfor side for side.
Om seg sjøl skriver han:
«Jeg er Hans. Jeg er en gammel kirurg. I førti år har jeg vært på veien, i minefelta og krigene i Sør. Alltid i nedslagsfeltet, skrekkslagen men stridig. Når jeg er utenfor rekkevidde, lader jeg opp batteriene i taigaen i Finnmark, skriver lærebøker i livreddende kirurgi, og bygger rugekasser for kvinendene langs Lakselva.»
Hans Husum er der nede, på bakken, hvor de dødbringene bombene dreper og lemlester folk, ødelegger bygninger og infrastruktur. Han ser de sønderrevne kroppene og kjenner lukta av blod. De døde kan han ikke hjelpe. Men Hassan, han som så lillebroren sin bli sprengt i filler av en israelsk F16-jager, og blei sjøl truffet av splinter fra jager nummer to da han forsøkte å skjerme den døde lillebroren sin, han fikk hjelp.
Det var i juni 1982.
Israel hadde starta «Operasjon Fred i Galilea», og jagerflya feide inn over Hashbaya i Sør-Libanon.
– Ambulansefolkene måtte rive ham vekk. Igjen og igjen forsøkte vi å reparere skadene etter piloten. Hassans høyre albue var knust og nervene ned til handa ødelagt. Etter måneder med kirurgi og fortvilelse greide Hassan og gjenreise seg sjøl som menneske, skriver Husum.
Han har sett tarmer fra døde mennesker klistra til husvegger etter bombinger. Han har sett hvilke skader nye våpensystemer gjør på mennesker. Som DIME-raketten. DIME-raketten blei ifølge Husum testa første gang under Israels invasjon i Libanon i juli 2006, og brukt i stort omfang under julekrigen i Gaza i 2008.
I DIME-raketten brukes wolfram, som skaper en trykkbølge som inneholder tunge mikropartikler. Husum har sett hvordan trykkbølgen knuser muskler, blodårer og nerver i mennesker til en eneste pudding innvendig.
Hassan såg ikke hvem som drepte broren hans. Morderen satt trygt i en cockpit høyt over guttene. Andre drapsmenn kan sitte bak dataskjermer hvor som helst i verden og styre dronene sine. Et hus kan være pekt ut som målet fordi det antas å være tilholdssted til en antatt terrorist.
Rune Ottosen er professor emeritus ved OsloMet. I en artikkel i Dagbladet skriver han at siden 2003 er det utført over 4000 amerikanske droneangrep i Afghanistan, Pakistan, Somalia, Jemen, Libya og Syria, og at det antas at minst 7000 mennesker er drept i disse landene i USAs «krig mot terror».
Også det norske, statseide NAMMO er dyktig på våpen. Våpen som ifølge Hans Husum er snikskytternes favoritt. NAMMO produserer blant anna en serie kaliber 12.7-skudd.
-– De røde brenner opp folk, de blå brenner opp hus og kjøretøy og de svarte bryter inn i bomberom. Men det er de umalte skudda som har blitt den norske bestselgeren. De eksploder ved anslag og sprenger både deg og de omkring deg med ei sky av tunge zirkonium-partikler, skriver Husum i boka si.
NAMMO er hovedsponsor for det norske hopplandslaget, og utøverne har latt seg avbilde når de poserer med NAMMOs raketter.
Norske bedrifter tjener dessuten flere hundre millioner på militære droner. Deler av teknologien brukes også i krig.
Ifølge Hans Husum er resultatet av å bombe babyer med metall totalt uforutsigelig, uansett type og dose, og skadene er arvelige.
– En vedvarende kjemisk krig som dreper, deformerer og sårer babyer, skriver Hans Husum.
Men nå er det altså slik at vi angivelig trenger flere slike våpen. Den amerikanske presidenten Donald Trump krever at NATO-landene øker sine forsvarsbudsjetter til minst to prosent av brutto nasjonalprodukt. Det vil nok være bra for våpenindustrien i USA (og Norge), for NATO-landene kjøper jo amerikanske våpen. (Et unntak er jo Tyrkia, som vil kjøpe russiske S-400-raketter.)
Trump har satt sin lydige tjener, generalsekretæren i NATO, til å sørge for at NATO-landene gjør som de får beskjed om.
Begrunnelsen for denne økninga er det angivelige agressive Russland.
I en rapport fra Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) framgår det imidlertid at Russlands militærutgifter var 66,3 milliarder dollar i 2017, nesten tre milliarder dollar mindre enn året før.
Til sammenligning brukte USA alene nesten ti ganger så mye: 610 milliarder dollar.
Samla militærutgifter for alle 29 NATO-landa var 900 milliarder dollar i 2017, og utgjorde i henhold til SIPRI 52 prosent av alle verdens utgifter, som er på ufattelige 1739 milliarder dollar (15102 mrd. kroner).
De siste talla fra SIPRI (april 2019) viser at verdens totale militære utgifter økte til 1822 milliarder dollar i 2018. De fem største forbrukerne i 2018 var USA, Kina, Saudi-Arabia, India og Frankrike, som sammen utgjorde 60 prosent av de globale militære utgiftene.
NATO bruker altså 13-14 ganger så mye penger på militære formål som Russland. I tillegg har USA 800 militærbaser spredt over store deler av kloden. Mange ligger tett opp til Russlands grenser.
Det holder åpenbart ikke mot Russlands agressivitet. Det må brukes mer penger på våpen.
Det er lett å se galskapen i denne opprustinga. For den som vil se.
Men Donald Trump driver butikk. Han selger våpen. Uten fiender og kriger går butikken hans ad undas.
Blir det Iran neste gang? Eller Venezuela? Nord-Korea, kanskje?