Så har jula passert. Det nye året ligger som et nystrøkent laken foran oss. Hva vil det bringe? Den som lever, får se.
Iallefall har året som har gått vært smekkfull av begivenheter. Denne gangen hadde eg lyst å dvele med et par eldre herrer som har minst et par saker felles. De har begge hatt ledende politiske verv, og har derfor hatt stor innflytelse på politikken i landet vårt. Merk: Har hatt! Nå er de noen gamle tullebukker (mener noen), og hører til på høyresida i norsk politikk. Den ene mer enn den andre.
Men eg vil spare disse to til slutt.
Juletida har gitt muligheter til å stoppe opp og dvele litt ved fjorårets hendelser.
Det har vært artig å følge med minipartiene på Stortinget. Høsten 2016 sa Venstre-leder Trine Skei Grande til NTB at Venstre vil søke regjeringsmakt og at det beste for landet ville være ei regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre. I februar året etter sa både hennes nestleder Terje Breivik og Grande sjøl til ABC nyheter at det var uaktuelt å fortsette et samarbeid med FrP, både i regjering og som støtteparti.
Men så ble en taburett i Solberg-regjeringa for fristende, og
Grande blei så regjeringskåt at en ministerpost blei viktigere enn valgløfter. Nå har hun jobben som kulturminister i Solberg-regjeringa, og oppslutninga om partiet hennes stuper. Snart er det vel under tre prosent.
KrF (Kristelig Folkeparti) ofra sin egen partileder for å få muligheten til å komme inn i varmen hos Erna Solberg. Det minner litt om ei fortelling fra bibelen.
Det var vanskelig å unngå å få med seg den opprivende striden etter at partileder Knut Arild Hareide anbefalte partiet gå til venstre, og danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det endte jo med at partiet blei delt i to eller tre fraksjoner, og der de blå (de som ville til Solberg) vant etter litt snusk i Rogaland. Er det slik at det krangles mer i kristelige miljøer enn andre steder? Neeei. Tjaa. Det vites ikke. Men se nå på læstadianerne! Har ikke de krangla seg til tre fraksjoner nå?
I skrivende stund er det klart at Landsstyrene i de forhandlende partiene er innkalt til møte torsdag. Når dette leses er det trulig klart om det blir flertallsregjering eller ikke.
Nå tilbake til de to rustne herrer eg nevnte i starten.
De to eg tenkte på, er Kåre Willoch og Carl Ivar Hagen.
Kåre og Carl I. Førstnevnte med en imponerende Iang politisk karriere bak seg. Han har endog vært statsminister.
Så langt har ikke Carl Ivar drevet det, men han har vært leder for Fremskrittspartiet i en årrekke, og er fremdeles aktiv politiker. Men som medlem i Nobelkomiteen blei han veid og funnet for lett. Eller var det for tung.
Kåre Willoch har lenge, sikkert til stor irritasjon for MIFF (Med Israel for fred), KrF og mange andre, Erna Solberg inkludert, talt palestinernes sak. For: Siden seksdagerskrigen i 1967 har Israel okkupertVestbredden, Gazastripen og Øst-Jerusalem. FN mener okkupasjonen er i strid med folkeretten. Disse områdene har etter okkupasjonen blitt bosatt av israelske innbyggere – rundt 800000 israelere lever nå i over 400 bosetninger på de okkuperte områdene. Israel har også kontroll over vannressursene, og har bygd høye murer og vakttårn.
Man skulle tru at Willochs synspunkter vakte strid i hans eget parti. Isteden ties han ihjel.
Carl Ivar vakte bestyrtelse da han i TV-kanalen Russia Today tok til orde for at Vesten burde avvikle boikotten av Russland etter anekteringa av Krimhalvøya. Men bare akkurat med det samme. Senere har det vært stilt om Frp-nestorens krumspring.
Carl Ivar meiner det er problematisk at Norge ikke har godkjent folkeavstemninga på Krim, der et stort flertall ønska å være en del av Russland. Han meinte det var galt av Vesten å støtte Ukraina i konflikten, og at man isteden burde lytte til hva de russisktalende på Krim meinte. Over halvparten av innbyggerne på Krim er etniske russere.
Krim har siden 1954 vært en del av Ukraina.
Russlands annektering av Krim anses å være brudd på folkeretten ifølge FN-paktens artikkel 2(4), som forbyr maktbruk mellom suverene stater.
Vesten boikotter Russland. Israels folkerettsbrudd er det ikke så nøye med.
Gjelder en standard for Russland, og en annen for Israel?
Hva har skjedd med de to tilårskomne herrene? Er de blitt klokere med årene? Eller er de bare senile gamle tullinger, som ikke holder seg på plass i folden?