Idet  to tomme yoghurtbeger havner i den blå posen for plastsøppel, spør eg meg sjøl: Er det noen vits?

Vi har blitt lydige samfunnsborgere her i landet, og kildesorterer avfallet vårt.

Men er det noen vits?

Den her kvelden blanda bildet av yoghurtbegrene mine seg med bildet av krigsskipet USS Harry S. Truman, USAs atomdrevne flaggskip av en krigsmaskin som eg hadde sett på fjernsynet på kveldsnyhetene – på veg inn i norsk farvann i nord. Et ufattelig arsenal av dødbringende krigsutstyr, og et hån mot menneskeheten.

Det var kombinasjonen av disse to bildene som fikk meg til å lure på hvilken betydning det har at mine to yoghurtbegere kom i rett pose. Hva betyr det at eg og andre driver med kildesortering når verdens største miljøversting får holde på, og planlegger å utvide galskapen? 

Nå i november har 50 000 soldater, 10 000 kjøretøyer, 250 fly og 65 krigsskip fra NATO  invadert landet vår, sjøområdene våre, vegene våre og luften vår for å drive med krigsspillet sitt. Heller ikke jordbruksland, matfatet vårt, har blitt spart.

Krigerne ser en fiende på den andre sida av en grense, uansett hvilken side  de står på. En fiende man trur vil angripe.  At fienden på den andre sida av grensen svarer med sitt krigsspill er ikke mer enn man kunne forvente.

For USA, som bruker NATO som sitt verktøy for å skaffe seg verdensherredømme, er Norge og nordområdene viktig, og et oppmarsjområde for den kommende krigen mot Russland.

Seniorrådgiver i NUPI, Julie Wilhelmsen, sa det omtrent sånn på NRK1 nylig: Ingen av partene i den nye kalde krigen er i stand til sette seg inn hva den andre parten tenker.

Og hvordan skal de det, når dialogen mangler?

Og hva har så yoghurtbegeret mitt med Trident Juncture å gjøre?

Jo, idet begrene havna der de skulle i den blå posen, tenkte eg på hvordan  klimaregnskapet for denne øvelsen ser ut.  Hvor mange tonn CO2-ekvivalenter kan krigslekene skrive på sin konto? I en uttalelse som falt fra en norsk offiser før krigsspillet, var det ikke engang laga et budsjett for den norske deltagelsen. Man anslo noen hundre millioner. Blancofullmakt til å bruke det det koster, altså. 

Når man ikke engang visste hva krigsleken ville koste, hvorfor skulle man da bry seg med et klimaregnskap? 

Det er 31 år siden Brundtlandkommisjonens sluttrapport Vår felles framtid (Our Common Future) ble offentliggjort. Her står det blant anna: 

« Våpenkappløp og væpnet konflikt utgjør viktige hindringer for en bærekraftig utvikling. De legger beslag på store deler av knappe ressurser og rikdom som kunne vært brukt til å bekjempe sammenbruddet av miljøsystemene som opprettholder livet, bekjempe fattigdommen og underutviklinga som til sammen bidrar vesentlig til den nåværende politiske usikkerhet.»

Ifølge SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute) brukes det i verden årlig 1 739 milliarder US dollar på krigsutstyr.  Nesten 5 milliarder hver dag. USA bruker alene mer enn halvparten av dette beløpet. En liten del av dette ville vært nok til utrydde all fattigdom, analfabetisme og helseproblemer i verden, samt til klimatiltak som virkelig monner.

NATO er angivelig i Norge for å vise at de mener alvor med å komme til unnsetning dersom vi blir angrepet (av russerne underforstått). NATO skal gi oss trygghet.

Men det er dessverre ikke sånn. NATO kan aldri gi oss trygghet. NATO og USA gjør oss stadig utryggere med sine provoserende øvelser og et økende antall militærbaser  nærmere Russlands grenser.

Krigsindustrien som gir seg ut for å trygge oss, bidrar tvert imot til å gjøre verden stadig utryggere og til å gjøre den fienden som virkelig truer oss, enten vi er på den ene eller den andre sida av en grense, stadig farligere.

For få uker siden la FNs klimapanel fram ei erklæring om verdens klimatilstand. Den gir oss 12 år på halvere klimautslippene for at vi skal klare å nå målsettinga for Parisavtalen fra 2016, og slik mellom anna redusere svikt i matproduksjonen, hundersnød, havnivåstigning og ekstremtørke.

NATO-landene, med unntak for USA naturligvis, har undertegna og ratifisert avtalen. 

Men når Donald og hans løpegutt Jens vil leke krig, betyr øyensynlig slike avtaler null og niks.

Tilbake til yoghurtbegeret. Det blir som et musepiss i havet. Som enkeltindivider er det ikke mye vi kan gjøre. Men sammen kan vi erstatte ignorante maktpolitikere styrt av krigsindustrien med politikere som har styring sjøl, og som vil kriminalisere krig og arbeide for en verden der demokratiske og diplomatiske løsninger blir arbeidsmetoder. Krigshissere, enten de er presidenter eller generalsekretærer, må stilles for en internasjonal domstol og straffes.