Plamon AS i Skibotn føler seg pressa ut av Storfjord  kommune. Nå har bedriften med 15 ansatte etablert seg i Balsfjord kommune.

Bedriften har vært i drift siden 2002. Først med bare fire ansatte. Nå har bedriften 15 ansatte og produserer alt innen plast.

– Fra skjærfjøler til flytebrygger, sier daglig leder Are Angell.

Plamon har vært lokalisert i det såkalte Norfra-bygget ved Skibotn havn. Lokaliseringa har vært ideell, siden 60-70 prosent av det de produserer går sjøvegen.  Bedriften hadde langstidavtale om leie med eieren, Norfra. Alt såg lyst ut. Helt til planene om et lakseslakteri så dagens lys.  Norfrabygget er én av   lokalitetene som vurderes.

– Dermed steig husleia betraktelig. I tillegg ble det lagt til rette for lagring av plastringsstein fra Manndalsklubben der vi sjøsatte våre produkter. Dermed var vi på en måte innestengt. Det skjedde for over et år siden, sier Are Angell, og føyer til at ordrer måtte kanselleres og tilbud trekkes tilbake. Han har ikke turt å regne på hvor stort tapet har vært.

– Dette har satt oss minst fire år tilbake, konstaterer han, og har ikke fått noen forklaring på at ikke andre aktuelle lagringssteder like i nærheten blei valgt.

Over en kopp kaffe i de nye lokalene forteller han,  kompanjongenTom Erik Figenschau og ansatte  Inge Benjaminsen om problemene som oppstod. De registrerte at det på et folkemøte om slakteriet fra kommunens side ble lovt all mulig hjelp til å finne nye steder å etablere seg. De lurte på hvor de skulle gjøre av seg, og fikk tilbud om tomt sør for småbåthamna på Kvesmenes.

– Det var et sted vi aksepterte. Men før vi kunne bygge nye lokaler, måtte det grunnundersøkelser til. Og det kunne vi ikke få før mars neste år, for kommunen ville prioritere grunnundersøkelser der lakseslakteriet skulle etablere seg.

– Vi har ikke en bryter i firmaet vårt som vi kan slå av og på igjen i mars. Her må produksjonen gå kontinuerlig, sier Are, og føler at bedriften har blitt dolka i ryggen av kommunen.

Nå har Plamon etablert seg i den gamle ridehallen i Nordkjosbotn, som bedriften bruker til lagring og som salgslokale. Produksjonen som er avhengig av nær tilgang til sjø, vurderer man å legge  til Furuflaten.

– Logrer for lakseslakteriet

Ordfører Knut Jentoft innrømmer at kommunen logrer for lakseslakteriet. Det er satt i gang arbeid med reguleringsplan, og pastringssteinen som skal brukes til å utvide området på kommunens tomt, har kommunen fått tilkjørt gratis.

– Vi har ikke stengt Plamons adgang til sjøen, men tvert i mot holdt åpen en korridor på kommunens eiendom som bedriften kan bruke, gratis, sier ordføreren.

Han viser til at eieren av bygget, Norfra, økte leieprisen fra 25.000 kroner i måneden til det dobbelte da lokaliteten kom opp som ett av to alternativer for lakseslakteri, med 70 arbeidsplasser. Han skjønner at Plamon ikke hadde råd til det, men viser til at Plamon tidligere hadde fått tilbud om å kjøpe bygget.

– Det ville gitt dem rimeligere leie, men de avslo, påpeker han, og mener at dette er et privatrettslig forhold, som kommunen ikke kan ta ansvar for.

Knut Jentoft satser imidlertid på å  få Plamon tilbake til Storfjord, og viser til at det jobbes med å få klargjort et område sør for båthamna på Kvesmenes, hvor bedriften kan få etablere seg.

Mange negative oppslag

Storfjord kommune har etterhvert pådratt seg mange etablerersaker som setter kommunen i et dårlig lys.

Tidligere i høst skrev iStorfjord om Bergbjørn Fjellservice i Signaldalen, som gav opp etableringsplanene som en følge av  byråkratiske labyrinter, solgte huset, og er nå i ferd med å flytte til Skjomen.

Saka om Juha Seppolas etbleringsplaner i Njallavuohpi er velkjent, og som verserte i den kommunale mølla i 30 år, og som har fått mange presseoppslag.

Det var ikke bedre for snart 30 år siden.  Ifølge et oppslag i Framtid i Nord våren 1989 ga daværende entreprenør Sigmund Midthun fra Oteren opp kampen mot storfjordbyråkratiet, og henvendte seg til nabokommunen. I Lyngen fikk han klarsignal på to dager, ifølge avisen.