Han gav bort hele eiendommen sin på 200 mål unntatt ei to mål stor tomt. Nå får ikke arvingene fradelt den.
Johannes Isaksen fra Indre Berg var én av ialt 12 flyktninger i ei gruppe som under særdeles strabasiøse forhold tok seg over til Sverige i 1942. Senere havna han i krigstjeneste for fedrelandet, og kom aldri mer tilbake til Storfjord. Han gav fra seg sin del, vel 200 dekar, av den store eiendommen 51-2 i 1973, mot at han fikk reservert ei to mål stor tomt. Meninga var at han iallfall skulle bygge ei hytte på eiendommen, og kanskje flytte dit for å bo en gang. Slik skulle det ikke gå. Johannes fikk kreft, og døde i 1985, i Kristiansand, hvor han hadde bodd sammen med sin familie etter krigen.
Johannes sitt barnebarn, Jo-André Isaksen, bor i Kristiansand. Han ble gjort kjent med at det skulle eksistere en kontrakt om tomta, men den var ikke å finne noen steder. Ikke før det ble aktuelt med kraftutbygging i Bergelva, som hører til eiendommen. Da kunne markedsdirektør Gustav Bernhard Grutle i Fjellkraft AS framvise kontrakten, hvor det også framgikk at Johannes Isaksen overdro sin andel i eiendommen 51/2 til sin søster Gerda Isaksen i 1973.
Nå har Jo-André fått jordskifterettens kjennelse på at Johannes sine etterkommere har rett til denne tomta.
– Men rettskjennelsen er jo nærmes verdiløs fordi det har vist seg å være umulig å få skilt ut tomta. Det kreves grunnundersøkelser og privat reguleringsplan, noe jeg regner med vil koste meg hundre tusen, minst, sier en oppgitt Jo-André, som har jobba med denne fradelinga i mer enn fire år.
– Vår familie har jo bodd på eiendommen siden 1800-tallet, og denne tomta har stor affeksjonsverdi for meg, sier Jo-André, som føler at han har gått seg vill i byråkratiets krinkelkroker. Han øyna et håp før jul i fjor da han fikk vite at en uskreven regel i kommunen sier at man kan ta ut tre fritidstomter på en eiendom, men nå er det kommet en ny arealplan som har satt en stopper for den muligheten, sier han.
– Nei, dette er bare trist! Hadde ikke farfar blitt syk, ville han nok ha ordna opp med denne tomta mens det ennå var mulig. Nå er jeg på nippet til å gi opp, sier Jo-André, som synes at det ikke er merkelig at det ikke er mulig å utøve litt skjønn.
– Man kan da bruke hodet! mener han.
Det hører med til historia at også Johannes sin sønn og Jo-Andrés far, Dag Arild Isaksen, også ble tatt av kreften. Det skjedde i 2014.
– Han fikk heller ikke se et av sine siste ønsker oppfylt. Han ba meg fortsette å kjempe for tomta vår, sier Jo-André.
(Saken oppdateres!)
Grunnundersøkelse og reguleringsplan for et område på 2 mål er direkte latterlig. Vi ønsker bosetting i kommunen, samtidig som vi stiller helt forferdelig strenge krav. Søknader om utvidelse av hus,bygging av garasjer blir møtt av krav om grunnboringer mm. Denne og andre saker må vi få opp til behandling i kommunestyret. Samtidig som vi innkaller NVE eller andre som har laget lover og regler som er til hinder for bosetting i vår og andre kommuner
Det må da være lov å forlange at kommunale saksbehandlere bruker vettet når de er på jobb!
Ikke glem sametinget..
Søknad om dispensasjon fra arealplan er nå sendt inn til Storfjord kommune. Vi her i sør håper nå virkelig at vi snart kan få skilt ut tomt, bygget et lite krypinn, og samtidig hedre min fars og farfars ønske.