Av Per Kristian Olsen, journalist og forfatter
I et oppslag i iTromsø leser jeg om Aurora spirit i Lyngen som har laget en akevitt de kaller Lyngenlinjen med en militarisert etikett. De nazi-tyske assosiasjonene tilsier at etiketten bør skiftes før akevitten kommer i salg. Slik etiketten fremstår bør Vinmonopolet la være å ta inn akevitten for salg.
Bare det å kalle akevitten for Lyngenlinjen er en hån over minnet til de minst 1500 russiske krigsfangene som døde den mest grusomme død, pint i hjel av tyskerne under de mest ekstreme forhold da de fra november 1944 til mai 1945 ble tvunget til å bygge ut forsvarsverkene.
Det finnes ikke noe heroisk over Lyngenlinjen. Historien om Lyngenlinjen er todelt. Den har en militær operasjonell side, men hovedhistorien om Lyngenlinjen handler om ufattelige menneskelige lidelser. Lyngenlinjen var i 1944 og 1945 åsted for grusomme krigsforbrytelser som de om lag 10.000 russiske krigsfangene som bygde ut linja ble utsatt for. Disse krigsforbrytelsene er godt dokumentert. Lokalhistoriker i Storfjord Tore Figenschau har i sin bok «Mord, mytteri og krigsforbrytelser» bl.a. lagt fram konklusjonen til den internasjonale kommisjonen bestående av representanter for både England, Sovjet, Norge, Sverige, og flere andre land som like etter krigens slutt påvise hvordan krigsfangene i Kitdalen ble tvunget til slavearbeid til de stupte av utmattelse. Den påviste også hvordan matmangelen blant fangene førte til tilfeller av kannibalisme.
Utbyggingen av Lyngenlinjen foregikk fra november 1944 til mai 1945. Den skjedde opp mot 1100 meters høyde med tidvis flere titalls kuldegrader. Bare i Kitdalen og Norddalen i Storfjord ble det anlagt åtte fangeleire. Med bisarr form for humor oppkalte tyskerne disse leirene etter de mest kjente og luksuriøse vintersportsstedene i Østerrike som Kitzbühl. Mallnitz var et annet kjent vintersportssted. Denne leiren med det fasjonable navnet var en ren dødsleir. Da frigjøringen kom var flere av Mallnitz-fangene så utmattet at friheten ikke ga dem noen lindring. De var så ødelagte av sult og utpining at de ikke kunne reddes til tross for pleie. Mens alle andre feiret freden fortsatte de å dø.
Lyngenlinjen var et ett hundre prosent nazistisk tiltak. Den ble bygd som følge av det tyske tilbaketoget høsten 1944 fra Finnmark, Finland og Litsa-fronten. Den var Hitlers siste lenke i de grusomme og irrasjonelle tiltakene i kjølvannet av retretten som startet med nedbrenningen og tvangsevakueringen som gjorde nærmere 60.000 mennesker fra Finnmark og Nord-Troms til flyktninger.
Som om det ikke er ille nok av Aurora spirit å kalle akevitten sin for Lyngenlinjen, har de designet etiketten i en lummer militarisert stil. Enhver som har lest seg opp på historiske symboler vil legge merke til valg av skrifttype, en modernisert versjon av gotisk skrift som kun er egnet til å vekke entydige assosiasjoner til Nazi-Tyskland. Soldaten som er avbildet i sentrum av etiketten har et kaldt, følelsesløst, offensivt uttrykk. En kriger som vekker frykt, slik de tyske soldatene gjorde det. Det gjør ikke saken bedre at soldaten avbildet har et tvetydig uttrykk, at han også kan tolkes som en kald russisk soldat, noe daglig leder av Aurora spirit også gjør et poeng av i reportasjen med å trekke parallellen at Lyngenlinja ble etablert for å stanse russisk fremrykning, og nå lanseres akevitten mens Ukraina invaderes. Denne tvilsomme hjemmesnekrede parallellen er dessuten søkt. Tyskerne visste på dette tidspunktet i 1944 at russerne ikke ville følge etter. Opphusingen av russerfrykt i nord som del av en markedsføring er særlig uheldig nå som krigen raser i Ukraina etter den russiske brutale invasjonen. Etiketten opplyser videre at akevitten er «bunker matured», lagret på fat fra bunkere ved Lyngenlinjen. Det gir en ekkel dobbeltbetydning. I Kitdalen ble flere av fangene tvunget til å grave sine egne jordhuler for å sove i. Slike jordhuler ble også kalt for bunkere under krigen.
Flere steder i Lyngen har både enkeltpersoner, lokale og statlige myndigheter engasjert seg for å spre kunnskap om Lyngenlinjen. Turløyper er oppmerket og gjort tilgjengelig, og brukes flittig. Det er en fin måte å formidle Lyngenlinjens grusomme historie på. Jeg forstår at Aurora spirit vil markere sitt lokale opphav med sin nye akevitt. Men første steg er å kjenne sin historie. Jeg har ikke smakt akevitten. Den er sikkert laget med omhu og nyskapende entusiasme som Aurora spirit står for. Men med en metallisk etikett med en symbolikk som fremkaller nazistiske assosiasjoner og russerfrykt så fremstår den mest av alt som en lummer minneplakett over tyskernes forbryterske utbygging av Lyngenlinjen. Hvor er empatien med de 1500 døde russiske krigsfangene og de tusenvis av overlevende som mirakuløst reddet livene sine etter det opphold i helvete som Lyngenlinja representerer. Aurora spirit har sovet i historietimen. Det er på tide å våkne opp og trekke etiketten tilbake.
Per Kristian Olsens siste bok er «Jevnet med jorden, (Aschehoug 2019) om tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark og Nord-Troms.

Vi har sett folkelige protester i gatene i russiske byer mot krigen i Ukraina. Kanskje kan et slikt indre opprør, kombinert med sprekker i eliten rundt president Putin, styrte regimet i Moskva, og dermed få slutt på krigen i Ukraina? Det er mange som trur og håper det.

Det har har skjedd tidligere at russere har reist seg mot sin egen president. Det lyktes ikke den gangen.

Sovjetunionen blei som kjent oppløyst i 1991, og på nyåret 1992 innførte daværende president Boris Jeltsin et reformprogram med markedsliberalisme, privatisering og økte skatter. Resultatet blei etter hvert massearbeidsløshet, inflasjon, korrupsjon, voldskriminalitet og økt motstand mot reformen. Titusener av russere tok til gata og protesterte mot reformen og Jeltsin. 

Det tilspissa seg høsten 1993 da Jeltsin oppløyste parlamentet, som svarte med å avsette presidenten, og ville reise riksrettssak mot ham. Det var borgerkrigsliknende tilstander og blodige gatekamper i Moskva. Ca 150 mennesker blei drept.

Eg var deltaker på et russiskkurs i Moskva i regi av Institutt for Journalistikk i 1992 og 1993, var så «heldig» å være i Moskva under opprøret. Vi, kursdeltakerne, var på kurs om dagen, og i gatene om natta. Eg er ikke sikker på hvor vi lærte mest russisk, i klasserommet eller på gata.

Demonstrantene hadde brutt opp brostein og hadde laga bål i gatene. En rekke parlamentsmedlemmer og væpnede tilhengere hadde forskansa seg inne i parlamentsbygninga, Belij Dom (Det hvite hus). Protestantene ville beskytte parlamentet og de som hadde forskansa seg der. Ulike grupper hadde sine flagg. Stemninga var amper. Ingen visste hva som kom til å hende. Men vi opplevde ingen kamper. De skulle komme seinere.

Det var lenge usikkert om hæren ville støtte parlamentet eller presidenten. 

Vi avslutta kurset fredag 1. oktober 1993 og reiste heim. 

Opprøret i Moskva var naturligvis topp nyhetssak, og et par dager etter at eg var kommet heim, kunne man på TV se stridsvogner rulle inn på Novoy Arbat-brua over Moskvaelva mellom Hotell Ukraina og Det hvite hus, som blei skutt i brann.

Parlamentarikerne og deres tilhengere måtte overgi seg og blei arrestert. Jeltsin hadde vunnet kampen.

Like etter forbød han kommunistiske og nasjonalistiske organisasjoner og aviser. Den «andre oktoberrevolusjonen» førte til at presidentens makt blei styrka på bekostning av demokratisk utvikling.

Aftenposten skriver (26.10.2018): – Oktober 1993 var den politiske fødselen til Vladimir Putin. Et nytt totalitært diktatur ble en uunngåelig realitet, konkluderer statsviteren Vladimir Pastukhov i avisen Republic.