Kategoriarkiv: Meninger

Usmakelig historieløs akevitt fra Lyngen


Av Per Kristian Olsen, journalist og forfatter
I et oppslag i iTromsø leser jeg om Aurora spirit i Lyngen som har laget en akevitt de kaller Lyngenlinjen med en militarisert etikett. De nazi-tyske assosiasjonene tilsier at etiketten bør skiftes før akevitten kommer i salg. Slik etiketten fremstår bør Vinmonopolet la være å ta inn akevitten for salg.
Bare det å kalle akevitten for Lyngenlinjen er en hån over minnet til de minst 1500 russiske krigsfangene som døde den mest grusomme død, pint i hjel av tyskerne under de mest ekstreme forhold da de fra november 1944 til mai 1945 ble tvunget til å bygge ut forsvarsverkene.
Det finnes ikke noe heroisk over Lyngenlinjen. Historien om Lyngenlinjen er todelt. Den har en militær operasjonell side, men hovedhistorien om Lyngenlinjen handler om ufattelige menneskelige lidelser. Lyngenlinjen var i 1944 og 1945 åsted for grusomme krigsforbrytelser som de om lag 10.000 russiske krigsfangene som bygde ut linja ble utsatt for. Disse krigsforbrytelsene er godt dokumentert. Lokalhistoriker i Storfjord Tore Figenschau har i sin bok «Mord, mytteri og krigsforbrytelser» bl.a. lagt fram konklusjonen til den internasjonale kommisjonen bestående av representanter for både England, Sovjet, Norge, Sverige, og flere andre land som like etter krigens slutt påvise hvordan krigsfangene i Kitdalen ble tvunget til slavearbeid til de stupte av utmattelse. Den påviste også hvordan matmangelen blant fangene førte til tilfeller av kannibalisme.
Utbyggingen av Lyngenlinjen foregikk fra november 1944 til mai 1945. Den skjedde opp mot 1100 meters høyde med tidvis flere titalls kuldegrader. Bare i Kitdalen og Norddalen i Storfjord ble det anlagt åtte fangeleire. Med bisarr form for humor oppkalte tyskerne disse leirene etter de mest kjente og luksuriøse vintersportsstedene i Østerrike som Kitzbühl. Mallnitz var et annet kjent vintersportssted. Denne leiren med det fasjonable navnet var en ren dødsleir. Da frigjøringen kom var flere av Mallnitz-fangene så utmattet at friheten ikke ga dem noen lindring. De var så ødelagte av sult og utpining at de ikke kunne reddes til tross for pleie. Mens alle andre feiret freden fortsatte de å dø.
Lyngenlinjen var et ett hundre prosent nazistisk tiltak. Den ble bygd som følge av det tyske tilbaketoget høsten 1944 fra Finnmark, Finland og Litsa-fronten. Den var Hitlers siste lenke i de grusomme og irrasjonelle tiltakene i kjølvannet av retretten som startet med nedbrenningen og tvangsevakueringen som gjorde nærmere 60.000 mennesker fra Finnmark og Nord-Troms til flyktninger.
Som om det ikke er ille nok av Aurora spirit å kalle akevitten sin for Lyngenlinjen, har de designet etiketten i en lummer militarisert stil. Enhver som har lest seg opp på historiske symboler vil legge merke til valg av skrifttype, en modernisert versjon av gotisk skrift som kun er egnet til å vekke entydige assosiasjoner til Nazi-Tyskland. Soldaten som er avbildet i sentrum av etiketten har et kaldt, følelsesløst, offensivt uttrykk. En kriger som vekker frykt, slik de tyske soldatene gjorde det. Det gjør ikke saken bedre at soldaten avbildet har et tvetydig uttrykk, at han også kan tolkes som en kald russisk soldat, noe daglig leder av Aurora spirit også gjør et poeng av i reportasjen med å trekke parallellen at Lyngenlinja ble etablert for å stanse russisk fremrykning, og nå lanseres akevitten mens Ukraina invaderes. Denne tvilsomme hjemmesnekrede parallellen er dessuten søkt. Tyskerne visste på dette tidspunktet i 1944 at russerne ikke ville følge etter. Opphusingen av russerfrykt i nord som del av en markedsføring er særlig uheldig nå som krigen raser i Ukraina etter den russiske brutale invasjonen. Etiketten opplyser videre at akevitten er «bunker matured», lagret på fat fra bunkere ved Lyngenlinjen. Det gir en ekkel dobbeltbetydning. I Kitdalen ble flere av fangene tvunget til å grave sine egne jordhuler for å sove i. Slike jordhuler ble også kalt for bunkere under krigen.
Flere steder i Lyngen har både enkeltpersoner, lokale og statlige myndigheter engasjert seg for å spre kunnskap om Lyngenlinjen. Turløyper er oppmerket og gjort tilgjengelig, og brukes flittig. Det er en fin måte å formidle Lyngenlinjens grusomme historie på. Jeg forstår at Aurora spirit vil markere sitt lokale opphav med sin nye akevitt. Men første steg er å kjenne sin historie. Jeg har ikke smakt akevitten. Den er sikkert laget med omhu og nyskapende entusiasme som Aurora spirit står for. Men med en metallisk etikett med en symbolikk som fremkaller nazistiske assosiasjoner og russerfrykt så fremstår den mest av alt som en lummer minneplakett over tyskernes forbryterske utbygging av Lyngenlinjen. Hvor er empatien med de 1500 døde russiske krigsfangene og de tusenvis av overlevende som mirakuløst reddet livene sine etter det opphold i helvete som Lyngenlinja representerer. Aurora spirit har sovet i historietimen. Det er på tide å våkne opp og trekke etiketten tilbake.
Per Kristian Olsens siste bok er «Jevnet med jorden, (Aschehoug 2019) om tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark og Nord-Troms.

Den andre oktoberrevolusjonen

Skjermdump fra Aftenposten.

Vi har sett folkelige protester i gatene i russiske byer mot krigen i Ukraina. Kanskje kan et slikt indre opprør, kombinert med sprekker i eliten rundt president Putin, styrte regimet i Moskva, og dermed få slutt på krigen i Ukraina? Det er mange som trur og håper det.

Det har har skjedd tidligere at russere har reist seg mot sin egen president. Det lyktes ikke den gangen.

Sovjetunionen blei som kjent oppløyst i 1991, og på nyåret 1992 innførte daværende president Boris Jeltsin et reformprogram med markedsliberalisme, privatisering og økte skatter. Resultatet blei etter hvert massearbeidsløshet, inflasjon, korrupsjon, voldskriminalitet og økt motstand mot reformen. Titusener av russere tok til gata og protesterte mot reformen og Jeltsin. 

Det tilspissa seg høsten 1993 da Jeltsin oppløyste parlamentet, som svarte med å avsette presidenten, og ville reise riksrettssak mot ham. Det var borgerkrigsliknende tilstander og blodige gatekamper i Moskva. Ca 150 mennesker blei drept.

Eg var deltaker på et russiskkurs i Moskva i regi av Institutt for Journalistikk i 1992 og 1993, var så «heldig» å være i Moskva under opprøret. Vi, kursdeltakerne, var på kurs om dagen, og i gatene om natta. Eg er ikke sikker på hvor vi lærte mest russisk, i klasserommet eller på gata.

Demonstrantene hadde brutt opp brostein og hadde laga bål i gatene. En rekke parlamentsmedlemmer og væpnede tilhengere hadde forskansa seg inne i parlamentsbygninga, Belij Dom (Det hvite hus). Protestantene ville beskytte parlamentet og de som hadde forskansa seg der. Ulike grupper hadde sine flagg. Stemninga var amper. Ingen visste hva som kom til å hende. Men vi opplevde ingen kamper. De skulle komme seinere.

Det var lenge usikkert om hæren ville støtte parlamentet eller presidenten. 

Vi avslutta kurset fredag 1. oktober 1993 og reiste heim. 

Opprøret i Moskva var naturligvis topp nyhetssak, og et par dager etter at eg var kommet heim, kunne man på TV se stridsvogner rulle inn på Novoy Arbat-brua over Moskvaelva mellom Hotell Ukraina og Det hvite hus, som blei skutt i brann.

Parlamentarikerne og deres tilhengere måtte overgi seg og blei arrestert. Jeltsin hadde vunnet kampen.

Like etter forbød han kommunistiske og nasjonalistiske organisasjoner og aviser. Den «andre oktoberrevolusjonen» førte til at presidentens makt blei styrka på bekostning av demokratisk utvikling.

Aftenposten skriver (26.10.2018): – Oktober 1993 var den politiske fødselen til Vladimir Putin. Et nytt totalitært diktatur ble en uunngåelig realitet, konkluderer statsviteren Vladimir Pastukhov i avisen Republic.

Røtter er viktig

Trær som har fått vokse seg svære over flere tiår er hugget og fjernet. Men røttene står igjen.

Av Bente Bech, Storfjord TPL
Som politiker, og ganske fersk, er det mange ting å lære seg.
Ingen kvikke svar og ingen «quick fix», har jeg erfart. Det er mange fallgruver og mange ting som ikke er selvfølgelig.


Jeg har først lyst å rose Storfjord kommune, politikere og administrasjon, for de mange gode tiltak og gjennomføring av disse. Ros er viktig, men vi kan ikke sitte og klappe oss på skuldra og være selvgode og fornøyde. En kommune er stadig i utvikling, nye regler og pålegg fra «oven» kommer. Og noen ganger, «spreke» ideer fra potensielle innbyggere som ønsker å komme og sette sitt preg på Storfjord samfunnet. Det er just de potensielt nye innbyggerne i Storfjord jeg har lyst å sette søkelyset på. Innbyggertallet går ned. Kommunen har et målrettet ønske om å lokke nye innbyggere til Storfjord- og det legges til rette for det. Tomter holder på å gjøres klare for å ta imot disse nye, sårt tiltrengte, etterlengtede og tilkommende Storfjordinger. På Oldersletta på Hatteng gjøres det klart over 20 boligtomter.
Eller, gjøres klart og gjøres klart fru Blom. Trær som har fått vokse seg svære over flere tiår er hugget og fjernet. Men røttene står igjen. Noe man trenger store maskiner til å fjerne. Røtter i ulik størrelse, ikke noe estetisk skue for de som måtte ta seg en tur gjennom det kommende boligfeltet. En scenografi så lite innbydende som det går an.
Jeg tenker:
Hvis jeg ønsket å kjøpe ei tomt på Oldersletta, hvilket inntrykk hadde jeg fått? Er det innbydende? Nei. Klarer jeg, kanskje som førstegangs boligkjøper/bygger, å se forbi kaoset og sandstubbe-ørken og se at her kan det faktisk bli kjempefint? Ja kanskje jeg klarer det, men det vil jo likevel se helt jævlig ut rundt meg. (Ja, jeg skriver jævlig, for det ser ikke ut.)
Videre:
Når trærne ble avtalt fjernet, ble stubbene/røttene liggende igjen, for det var ikke med i avtalen. Mitt innebygde husmor gèn burde ha reagert politisk og forstått at et tre er ikke hele treet, røttene hører ikke med. Akkurat som NAV som ikke vil godkjenne at tennene tilhører kroppen. Eller hvis du kjøper ei seng så følger ikke sengebunnen med.. For sånn er det. Tragikomisk og ganske idiotisk.
Så her sitter jeg. Innbygger og politiker i Storfjord kommune og klør meg i hodet og sier:
Er det mulig?

Er vi nå nødt til å leve med et skjemmende landskap fullt av svære røtter pekende i alle retninger til vi har fått 20 boligbyggere som ønsker å bygge, og da fjerne røttene selv? Eller må Storfjord kommune tenke at; «dette koster, men vi bør legge til rette for potensielle husbyggere og tilflyttere og at de får det litt enklere når de skal i gang med å bygge hus?»


Blir det stående slik det er pr i dag, så tror jeg det tar lang, lang tid å få Oldersletta fylt med nybygde hus.
Jeg venter spent på utfallet i Formannskapsmøte.
PS. Jeg håper i hvert fall at Storfjord kommune husker å fjerne røttene på lekeplassen som skal ligge der. Ellers blir det vel ikke en lekeplass heller.

Rød løper og kvalifisert arbeidskraft ønskes

Av Bente Bech
Det er vel det alle kommuner ønsker seg. Kvalifisert arbeidskraft. Men slikt koster. Vil kommuner bruke penger på kvalifisert arbeidskraft, så får man også folk som vet hva de holder på med. I alle yrker.

Artikkelforfatteren Bente Bech.


Jeg er meget glad i og imponert over vårt kommunale bibliotek. Det har aldri stått på service eller kunnskap, noe vår biblotekar ansatt pr i dag innehar og utøver. Det er aldri noe som er for vanskelig eller umulig. Snakk om rød løper!
Jeg har derfor lyst å bruke biblioteket vårt som eksempel i denne artikkelen:
I Storfjord kommune ble det lyst ut ledig biblioteksjefstilling, med søknadsfrist 31.12.
Det kom noen søknader, og spesielt en gledet mitt hjerte: en søker med bibliotekar utdanning. Enda mer gledelig at søkeren er et ungt menneske med tilknytning til Storfjord kommune. Som er født og oppvokst her. Som kjenner kommunen. Og har lyst å flytte hjem.
Forskrift om kvalifikasjonskrav for ansatte i folkebibliotek
§ 2.Kvalifikasjonskrav
«Biblioteksjefen er den faglige og administrative leder for kommunens samlede folkebibliotekvirksomhet. Når stillingen som biblioteksjef i kommunen lyses ut skal det stilles krav om fagutdanning.»
Og det gjorde kommunen.
Det er ikke småtteri en bibliotekar skal ha kjennskap til.
En bibliotekar utdanning tar alt fra 3 år (bachelor) til 5 år (mastergrad).
Vanlige arbeidsoppgaver for en bibliotekar:
hjelpe dem som besøker biblioteket med å finne informasjon og fremskaffe dokumenter fra inn- og utland
gjenfinne og søke i databaser og andre nettbaserte kilder
stå for innkjøp til biblioteket
bygge opp og organisere samlingen av litteratur og andre medier
følge opp utlån og tilbakelevering av bøker og andre medier
arrangere forfattermøter, lesesirkler, foredrag og kurs (for eksempel datakurs og norsktreningskurs) 
undervisning i databasesøk, kildekritikk og informasjonskompetanse (hvordan man søker i ulike databaser, hvordan man vurderer ulike typer kilder og kildenes troverdighet)
skrankevakt
samlingspleie (kassering)»
https://utdanning.no/yrker/beskrivelse/bibliotekar

Det er så flott at Storfjord kommune har mange visjoner, det er jeg glad for. Blant annet:

  • Ønsket om kvalifisert arbeidskraft.
  • å tiltrekke mennesker som vil bosette seg.
  • og ikke minst visjon og intensjon om å bruke «den røde løperen». Det å legge til rette for å «få ting til».
    «Den røde løperen» som er så viktig, og som ofte etterlyses gang på gang av innbyggere i Storfjord og folk generelt. Er den røde løperen sammenbretta og bortgjemt denne gangen også?
    Intervjurunder i denne saken er gjennomført, med det resultat at søkerne har fått beskjed om at kommunen skal i stillingsbanken for å se om det er noen med omplasseringsbehov som kan være aktuelle.
    Nå synes det beklagelig at dette ikke ble gjort til å begynne med, og avklart, før man i det hele tatt brukte midler til å lyse ut stillinga, og jeg undrer på om vi har kvalifiserte bibliotekarer i stillingsbanken i Storfjord? Jeg tror jo ikke det. Skulle en i stillingsbanken si seg villig til å jobbe som biblioteksjef i Storfjord, uten godkjent utdanning, må en se til lovverket.
    Forskrift om kvalifikasjonskrav for ansatte i folkebibliotek
    § 4.Dispensasjon fra kravet om fagutdannet biblioteksjef i kommuner
    «Nasjonalbiblioteket kan dispensere fra kravet om fagutdannet biblioteksjef dersom kommunen dokumenterer at det etter offentlig utlysning ikke har meldt seg noen kvalifisert søker. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på om interkommunalt samarbeid med nabokommunen er vurdert og om kompetansekravet vil bli oppfylt gjennom etter- eller videreutdanning.
    En innvilget dispensasjon opphører når arbeidsforholdet til biblioteksjefen avsluttes.» (min understreking)
    Der står det at en dispensasjon kan gis dersom det ikke har meldt seg noen kvalifisert søker, det har jo Storfjord kommune fått. Avsluttende eksamen(er) i vår, også er søkeren klar! Hvor er den røde løperen? Er kommunen interessert i å bruke den?
    Det er andre krav kommunen har i utlysningsteksten som pr.dd visstnok ikke er oppfylt, men som kan oppfylles. Kan Storfjord kommune finne fram «den røde løperen» og legge til rette for det? Har kommunen sett på den muligheten? Å legge til rette for det?
    Ja, mener jeg. Det kan Storfjord kommune gjøre. Og det ønsker jeg at Storfjord kommune gjør.
    Hvis kommunen er interessert i en kvalifisert bibliotekarsjef.

Tusen takk til alle som deltok på Halloweenfesten 2019

Marita Takvannsbukt (bildet) og Agnes Esekielsen takker alle som deltok på halloweenfesten 2019.(Foto: Privat)


Av Siv Agnes Esekielsen og Marita Takvannsbukt, klassekontakter

Fredag 25.oktober arrangerte 9.klasse ved Hatteng skole ”Halloweenfest”. 
Elevene fikk mulighet å overta arrangementet fra klassen over, og planla varierte aktiviteter som de i tillegg tilpasset til de ulike aldersgruppene. Til og med musikklista var tilpasset aldersspennet 6 – 17 år. Dette har de brukt ettermiddager, kvelder og helger på. 
Rett etter skoletid fredagen pyntet de lokalet og seg selv, før de var klare for å ta i mot første pulje klokka 17. Siste pulje gikk ut døra midnatt, og da fikk elevene rydda lokalet. 
FOR en arbeidsdag dere hadde fra skolestart til datobytte! FOR en arbeidsinnsats! FOR et humør! 
Kjære 9.klasse. Vi er kanskje ikke de aller mest objektive, men vi er virkelig stolte av dere!

Utenom fredagsheltene våre, er det flere andre som fortjener en stor takk: 
– Takk til alle foresatte som gjennomførte en fantastisk dugnad, både før, under og etter arrangementet. 
– Takk til ledelsen ved Hatteng skole, som ga oss lov til å bruke skolekjøkkenet slik at vi fikk laget mat til 9.klasse (som de spiste i hånden mens de jobba videre). 
– Takk til Joker Skibotn som hjalp oss med varer, hadde fiksa alt ferdig da vi kom for å hente, og som med et smil fikk alle varene i bilen. 
– Takk til Hatteng Grillbar, som hjalp oss med mer vekslepenger da vi hadde feilberegna.
– Takk til ansatte i Storfjord kommune, som i sin arbeidshverdag møter ungdommene våre. Vi rettet en forespørsel til sosiallærer Marit, til ungdomskontakt Karoline og til kommunepsykolog Håkon med invitasjon til å stikke innom i løpet av kvelden. Alle tre prioriterte dette på fredagskvelden. Takk! 
– Takk til politiet, som også ble forespurt og som hadde anledning å stikke innom. Det viser at politiet er positivt synlig, og i et forebyggende aspekt. Det setter vi stor pris på.

Tusen takk til alle som deltok på Halloweenfesten 2019. Både barn, ungdom  og foresatte. Det var fint å se så mange kreativt ”skumle” samlet, med brede smil og høy latter. 

t

«Pensjonistbanden»

Av Steinar Dalheim Eriksen, ordførerkandidat TPL og Daniel Nilsen Takvannsbukt, listekandidat TPL

Illustrasjonsfoto.

I forrige uke ble et lite frø sådd, men tanken har vi tenkt lenge. Vi snakker stadig om eldrebølgen og om hva den vil koste kommunen i omsorgsplasser, helsepersonell og at de bare er en kostnad. En tsunami av pleietrengende og skrøpelige. Tverrpolitisk liste vil gjerne snu litt på denne tankegangen. Du finner dem i ordførerstolen, privat næringsliv, på driftsetaten, vikarer i skolen, i politikken og ikke minst i Storfjord- samfunnet ellers. Flotte og dyktige pensjonister som vi er stolte av – med god grunn!

Tidligere er driftsetaten nevnt med fagfolk som raskt får løst oppgaver ved hjelp av pensjonister. Det utføres godt arbeid samtidig som dette er noe pensjonistene setter pris på selv. Selvsagt vil de også være til nytte, bidra og føle seg verdsatt. Det vil alle, også pensjonister. Vi må slutte å snakke om dem som bare en utfordring og kostnad. En uvurderlig og nyttig ressurs i Storfjord. Klart de er nyttige!

Mulighetene er flere. Å børste «støvet» av tidligere vaktmestere har vært nevnt tidligere, men det finne flere fagfolk og omsorgspersoner i kommunen vår. Selv om du slutter som yrkesaktiv slutter de ikke å være dyktig i sitt fagfelt. Disse pensjonistene sitter på en enorm kompetanse som vi gjerne vil få brukt i større grad. Her blir også de tidligere sjefene med sin kjennskap og faglige innsikt viktig for å identifisere hvem som kan og vil inngå i «pensjonistbanden». 

Misforstå oss rett – selvsagt er pensjonisttilværelsen etter lang yrkeskarriere både fortjent og vel unnet. Men også her finnes det et betydelig men. Noen av disse pensjonistene vil gjerne aktivt bidra videre og inngå i «pensjonistbanden» i kommunen. Oppgavene er mange som kommunen trenger hjelp med og la oss bruke mottoet til kommunen aktivt «Mangfold styrker» Klart vi kan legge til rette for denne ressursen og gi dem en hverdag hvor de føler seg enda bedre. For mange er nettopp jobben den viktigste sosiale arenaen som er. Kanskje kan vi slå to fluer i en smekk? Vi kan både sikre kvalitet i arbeidet som blir gjort og skape en sosial møteplass.  Viktig for kommunen og viktig for pensjonisten.

Ensomhet er en betydelig utfordring i samfunnet i dag – også i Storfjord. Er det mulig å opprette en besøkstjeneste i kommunal regi? Hva må til for å tilrettelegge for en slik type ordning? På dette området skal Tverrpolitisk liste strekke seg langt for å få til gode ordninger for alle de involverte partene. Ensomheten er ikke noe som bare rammer eldre, men også unge. Selvsagt kan alle besøkes uavhengig av alder. Vet vi om noen – skal vi ha prøvd å hjelpe dem som ønsker det. Vi ønsker å se mennesket.

I dag både lever vi lengre og er i bedre fysisk form enn tidligere. Et raskt google-søk viser oss at 60 årene er de nye 40 årene. Klart dette er en ressurs vi kan hente mye i fra. En gang var vi stolte over at vi bygget landet sammen – i dag gir vi kanskje ikke alle som ønsker det muligheten til å være med å bygge lokalsamfunnet. Om så er tilfelle vil vi endre på det.

Kunne vi hatt en «pensjonistbande» som kunne løst alt fra en koselig pratestund med kaffekoppen, småærender på butikken o.l., hjelp i den digitale verden, måltider på skoler og samfunnshus, praktiske gjøremål som snekkeroppdrag/vinterbrensel/maling osv. Vi har på ingen måte som intensjon at dette på noen som helst måte skal gå ut over de fast ansatte i kommunen. Dette skal være ekstratilbud både for brukere og pensjonistene. Kan man klare å få gjort reparasjoner og lignende raskere ved hjelp av «pensjonistbanden» er det bare et pluss. Dermed vil vi også invitere interesseorganisasjoner til å komme med innspill. 

Skolemat er som kjent noe vi brenner for. Her finnes det mange skjær i sjøen, men klart disse kan unngås. Forsøksordninger med evalueringer kan prøves ut. Er det mulig å få til et samarbeid mellom private næringsaktører og «pensjonistbanden». Mange besteforeldre ville nok mer enn gjerne bidratt på dette området. Kan det finnes ordninger som samler mye av bygdene på middag av og til? Dette ville vært hyggelig for mange og tidsbesparende for familiene. En mulighet for en sunn middag i et trivelig miljø som kan samle bygdefolket.    

Mulighetene er så uendelig mange. La oss bygge kommunen sammen.                                  Som kjent: «Mangfold styrker»

Hverdagshelt og måltider i skolen

Av Daniel Nilsen Takvannsbukt, listekandidat TPL

Daniel Nilsen Takvannsbukt.

Forrige lørdag møtte jeg en Storfjord-pensjonist på butikken. Vi småpratet litt. Jeg spør selvsagt hva mannen gjør i Skibotn så tidlig på en lørdagsmorgen.

Mannen svarer da at han skal male på skolen i Skibotn sånn at klasserommet blir klart til mandag. Vi tuller litt videre om helgearbeid og overtid, men så sier pensjonisten det utrolig flotte og viktige: «Jeg er nok heller litt for glad i folk og vil at det skal være i orden»

Mine tanker omkring dette er at dette er en sann hverdagshelt og akkurat slike initiativ vi må takke og hylle i hverdagene våre. Etter min mening er noe av det mer geniale som er gjort av ordfører og driftsetaten å «børste støvet» av pensjonerte vaktmestere/snekkere. I løper av mine år i Storfjordskolen og samfunnet oppleves det som utfordringer innen deres fagfelt blir raskt og godt løst. Dette er noe jeg applaudere og hyller alle dager i uka.  Dette er en kompetanse som vi må utnytte om det er mulig. Dette er selvsagt ikke noe som bare gjelder innen driftsetaten, men kompetanse fra tidligere arbeidstakere i og rundt kommunen. En stor ressurs for lokalsamfunnet. 

Dette bringer meg elegant over på et annet punkt. I vår hadde jeg æren av å dele ett måltid med tre stykker i denne arbeidsstokken. De ble invitert på frokost av Lars Ingvald som nettopp hadde servert skolefrokost. Dette var en frokost som var sterkt preget av ymse røverhistorier og godt humør. Kanskje runger latterbrølene enda i flerbrukshallen. Frokosten ble et godt minne både med tanke på vennligheten, maten og samtalene. En stor takk til «pensjonistbanden». Det inkluderer både Lars Ingvald og vaktmestere. Slike pensjonister vil Storfjord ha !

Mye av det samme opplevede jeg blant ungdommene på skolen. Det skjer noe når man deler et måltid. Latteren og samtalene sitter løst. Forskjellen på seniorer og ungdommer er minimal på dette området. God stemning preget møtene. Så jeg vil si at flere av målene med forsøket er oppnådd allerede her. Så er dette selvsagt en oppgave for hjemmet å sørge for at det spises før skolestart eller underveis, men så var det da dette med å spise i lag med andre da. Positivt? Definitivt! Og kanskje betyr akkurat dette måltidet så uendelig mye mer for noen elever. Har vi råd til å si nei? Utvilsomt ikke. 

Jeg jobber som lærer på Hatteng skole og i løpet av den korte tiden skolen har vart i år (to uker) har flere elever og voksne henvendt seg til meg og lurt på om ikke ordningen skal fortsette. Et savn allerede nå. Sier ikke også dette noe om behovet? Ja, mener jeg. La oss gi dem muligheten for dette fellesskapet og den gode opplevelsen av et felles måltid. På denne arenaen skjer det læring på det sosiale området. Betydelig og viktig læring.

Selvsagt er det mange utfordringer med dette. Tapt undervisning, tapt friminutt, frokost eller lunsj, lokaler, catering, hvem gjør hva, hvem skal ha mat, økonomi, osv. Utfordringene er mange, men de kan løses. I vår/vinter løste alt dette seg i et utmerket samarbeid mellom elevråd, matleverandør, skolen og vaktmester – som var til uvurderlig hjelp. Så egentlig er dette et stort takk til elever, vaktmester Kurt, Lars Ingvald, kommunestyret, renhold, skolens ledelse og ansatte. Fra alle har det bare vært en beundringsverdig velvilje og positivitet. Sammen fikk vi det til!

Kan vi få dette til igjen og mer permanent? For å sitere en kjent byggmester: «Klart vi kan!»