Lærer vi noen gang?

Verden bruker enorme summer på militærvesenet. Men mot det som truer menneskeheten hjelper det ingen ting, Tvert imot. (Illustrasjon: New York Times)

Vi maler fiendebilder på veggen. Russland, bjørnen. Og Kina, den gule fare. Det er de som truer nå for tida. Så ruster vi opp. Kjøper kampfly til milliarder. Og fregatter. Så vi kan føle oss trygge. NATO-Jens har gitt beskjed om at vi må øke militærutgiftene til to prosent av nasjonalbudsjettet.

Samtidig legger vi ned lokalsykehus, og drifter de som blir igjen og andre offentlige tjenester etter markedsmessige prinsipper. Her er det stykkpris på pasienter som gjelder. På «nynorsk» heiter det New Public Management. Kort sagt handler det om å gjøre de offentlige tjenestene mer forretningsmessige og forbedre effektiviteten ved å bruke ledelsesmodeller i privat sektor.

Seint i fjor kom nyheten om at folk døde som fluer i den kinesiske millionbyen Wuhan. Et usynlig virus, korona, hadde slått til, og kineserne innførte portforbud og stengte av byen. Vi, i trygge Norge, syntes synd på kineserne som blei ramma så hardt.
Men så skulle det vise seg at koronaviruset ikke hadde tenkt å ta livet bare av kinesere. Som nissen på lasset fulgte viruset med turister og andre reisende til alle verdensdeler. Også til Norge kom det.

Koranaviruset, en usynlig fiende som ikke gjør forskjell på fattige og rike, nordmenn, russere, kinesere, amerikanere eller andre. Som ikke bryr seg om hvilken allianse eller religion du tilhører, eller om du bor i øst eller vest, nord eller sør, men som tar hvem som helst, ung som gammel, kvinne som mann.

En fiende som F-35 og Sukhoj Su-57 kampfly er sjanseløse mot, og som ikke kan snikmyrdes av ubemannede droner, slik som den iranske generalen Qasem Soleimani blei.
Nei, sjøl NATO var hjelpeløs og avstod fra å hjelpe slik de skal etter Artikkel 5 i Atlanterhavspakten da Italia blei angrepet. Også EU var uvillig til å hjelpe i første omgang.
Ironisk nok var det Russland, Kina og Cuba som trådte til med hjelp til italienerne. Nylig landa ni fly med russisk nødhjelpsutstyr og omtrent 100 helseansatte i Italia. Kina sendte 100000 beskyttelsesmasker og 50000 engangstester. Også Cuba sendte helsearbeidere til landet.

Verden over foregår det nå et kappløp om å utvikle en vaksine mot koronaviruset. Et fredelig samarbeid over landegrensene mot en felles fiende. Paradoksalt nok mangler det penger til dette arbeidet.

Etter koronapandemien vil menneskene kanskje innse at militærvesenet ikke kan redde oss fra de farene som truer: klima- og miljøkrisa, naturødeleggelsene og atomtrusselen. Tvert i mot. Militærvesenet truer vår og klodens eksistens.
Ufattelige summer som brukes på militærvesenet vil i framtida kanskje isteden brukes på forsvar mot det som virkelig truer oss. Hvis menneskene bruker det vettet de har (fritt etter Dwight D. Eisenhower).
I 2018 var verdens militærutgifter ifølge SIPIRI 1822 milliarder dollar (= 19 200 milliarder kroner). Der er 14 ganger mer enn det norske statsbudsjettet, hvor de samla utgiftene i 2019 var 1 377 milliarder kroner.

Ifølge regjeringa vil det koste 268,1 milliarder 2017-kroner å kjøpe og drifte 52 F-35 kampfly som Norge vil anskaffe. Hvert fly forbruker 5600 liter drivstoff i timen, og i USA regner man med at hver flytime vil koste 400.000 kroner. Regjeringa hevder derimot – ikke uventa – at prisen bare blir omtrent en firedel av dette.

Koronapandemien var en varsla katastrofe, og flere vil komme. Forskere mener nå at menneskenes rovdrift på naturen kan være en årsak. FNs naturpanel konstaterer i sin rapport fra mai 2019 at halvparten av klodens naturlige økosystemer ødelagt gjennom landbruk, skogbruk og gruvedrift på land og overfiske i havet de siste femti år. En halv million arter har derfor ikke tilstrekkelig habitat til å overleve på lang sikt, ifølge Naturpanelet.

I Norge er hyttebygging og vindkraftindustrien to av verstingene når det gjelder ødeleggelse av norsk natur. Her til lands er det nå nær en halv million hytter, og bare i fjor blei det bygd mer enn 6000 nye. Mange i eller nær sårbar natur.
Tidligere miljøvernminister og rørlegger Torbjørn Berntsen har sagt det slik:
– Jeg har for lengst mista trua på det derre «økonomisk-vekst-samfunnet». Vi har drekki og eti nok!

Krisa har vist oss at vi trenger politikere som forstår at det er smart å holde seg med kriselagre av medisinsk utstyr, mat og korn, og at vi øker sjølforsyningsgraden av mat. Og at vi slutter å drive rovdrift på klodens ressurser.
Å la mer natur være i fred, er den sikreste måten å unngå epidemier på, mener forskere.

Se til Finland! Finnenes forsvarsbudsjett er på noe over 30 milliarder (2019). Det norske norske er omtrent dobbelt så stort. Finland har store nødlagre i tilfelle krise. Norge har fjellhaller fylt med amerikansk krigsutstyr.
Se til USA! Landet har (blant anna) 760 angrepshelikoptre, mer enn 2800 tanks, 69 u-båter, nesten 3500 kampfly og 157 bombefly. Men de mangler medisinsk utstyr som trengs i kampen mot koronoaviruset. Amerikanere dør nå i tusenvis.

Kanskje har koronakrisa lært oss mennesker å bruke det vettet vi tross alt har. Det blir spennende å se!

Skibotn helse og rehabilitering stenges

Stine Jakobsson Strømsø. Arkivfoto.

-Skibotn helse og rehabilitering stenges midlertidig frem til 13. april 2020, forteller direktør ved virksomheten, Stine Jakobsson Strømsø.

13. mars vurderte Skibotn helse og rehabilitering det dithen at det ikke lenger er forsvarlig å drifte spesialisert rehabilitering i lys av tiltakene som iverksettes og henstillingen om minst mulig reiser på tvers av fylkes- og kommunegrenser.
-Allerede i februar implementerte i en rekke tiltak for å redusere risiko for smittespredning og for å trygge deltakere og ansatte. Vi har satt ned et eget beredskapsutvalg som har hatt daglige møter for å vurdere tiltak fortløpende. Mange ulike tiltak ble besluttet og iverksatt, og vi er stolte over jobben vi gjorde for å redusere risiko for smittespredning, sier Strømsø.
Spesialisert rehabilitering som vi driver med på Skibotn helse og rehabilitering innebærer ansamling av relativt store grupper, i tillegg til at nye rehabiliteringsdeltakere kommer og går i forbindelse med inn- og utskriving. -For å kunne drifte god og tverrfaglig rehabilitering er vi avhengig av å samles og drive med fysisk aktivitet, forelesninger og andre tiltak, forteller Strømsø.
-Vi bruker å si at vi hjelper mennesker å ta livet tilbake etter alvorlig sykdom eller skade. Fokuset i Norge i dag er på å forhindre ytterligere smittespredning, og i lys av den situasjonen vi nå står i, ser vi at vi ikke kan drifte rehabilitering på en forsvarlig måte i tråd med avtalene våre med Helse Nord og NAV. -Dette er fryktelig leit på vegner av rehabiliteringsdeltakere som har ventet lenge med å få et tilbud hos oss, samt våre ansatte som blir permittert fra sin jobb.
Vi gjennomfører derfor en midlertidig stenging og planlagt gjenåpning 13.04.20. Vi har gitt beskjed til Helse Nord og Storfjord kommune at vi er tilgjengelig dersom det blir behov for vår bistand på andre områder. Dersom dette skulle skje, vil virksomheten åpne opp igjen for slik aktivitet før 13.04.20.
-Vi gleder oss til å kunne starte opp igjen med rehabilitering som vi er flinke på og glad i og som vi vet har god effekt for mennesker med kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser, avslutter Strømsø
Kontaktinformasjon:
Stine Jakobsson Strømsø, direktør Skibotn helse og rehabilitering, 916 39 041, stine.stromso@skibotnhr.no www.skibotn.org

Innfører tiltak mot koronaspredning

Storfjord rådhus, skolene, barnehagene, SFO og fritidstilbud i regi av kommunen stenges foreløpig inntil 26. mars.

Pressemelding Storfjord kommune 12. mars

Storfjord kommune har ingen som er smittet, og vil gjøre sitt for at dette skal fortsette. I henhold til nasjonale retningslinjer vil Storfjord gjøre en rekke tiltak for å bidra til å forebygge spredning av koronavirus. 

En rekke tiltak iverksettes fra og med fredag 13. mars 2020 og i første omgang to uker fremover til torsdag 26. mars. Det mest innvirkende tiltaket er at alle skoler, barnehager, SFO og fritidstilbud i regi av kommunen stenges. Ved behov skal skole, SFO og barnehage likevel gi et begrenset tilbud til barn med spesielle behov, og barn av ansatte i de kritiske samfunnsfunksjoner som Regjeringen har definert, for eksempel helsepersonell, redningspersonell etc.   

Rådhuset og Nordkalottsenteret må stenges for publikum, og vi ber om at kontakt skjer per telefon, e-post eller via Facebook. Det er innført besøksforbud på sykehjemmet, men døende pasienter kan få besøk dersom besøkende ikke er syk. En rekke andre tilbud vil også berøres, slik som bibliotekene, Valmuen bruktbutikk, kino, haller og treningssentre. Kirken vil også ha reduserte tilbud og prioritere begravelser. I begravelser skal det ikke være flere enn 50 tilstede, og det anmodes om å holde avstand på en meter.

Alle arrangementer er naturlig nok avlyst eller utsatt. Det samme gjelder politiske møter, med unntak av Formannskapets møter.

Kriseledelsen i kommunen har daglige møter for å ivareta alle innbyggere, og ikke minst de mest utsatte befolkningsgruppene. Derfor vil kommunens helse- og omsorgstjenester måtte gjøre strenge prioriteringer i tiden fremover for å ta vare på de svakeste og mest pleietrengende i samfunnet. Konsekvenser og effekter følges tett, og disse blir vurdert av kommunens ledelse kontinuerlig. Situasjonen er såpass alvorlig at vi nå må påberegne at tiltakene kan vare over en lengre periode.

Sjekk Storfjord kommunes hjemmeside, www.storfjord.kommune.nofor oppdatert informasjon.   

Vi har full forståelse for at tiltakene kan virke inngripende, men vi ber om at familie og nettverk stiller opp, foreksempel ved pass av mindreårige barn som trenger tilsyn når skoler og barnehager er stengt.

Storfjord er god på dugnad, og nå vil dette komme til sin rett i en krevende tid!

Mediekontakt

Ordfører Geir Varvik, mobil 911 65 017, geir.varvik@storfjord.kommune.no

Rådmann Willy Ørnebakk, mobil 911 74 752, willy.ornebakk@storfjord.kommune.no

Jaaa, vi selger dette landet, …

Vi har gitt fra oss styringa over strømmen våres.

Tankene mine vender stadig tilbake til tida rundt 1950. Ei tid som blant anna var prega av linjebygging. Strømmen var på veg. Den skulle ut til alle i bygda. Parafinlamper og petromaxer skulle byttes ut med elektriske lyspærer. 

Mørkebrune og klebrige stolper som lukta sterkt, kom opp i rekordfart. Men så var arbeidsstyrken stor. Alle de voksne karan i bygda som kunne, deltok i arbeidet. Uten lønn. Det her var doning (= dugnad), og resultatet kom alle til gode. Gratis grunn til stolper og linjer, som vi når får betale nettleie for.  Men det blei lys i mørke stuer, strøm til strykejern og elekriske komfyrer, radioer og kanskje vaskemaskiner.

Faren min var også med på dugnaden. Det skulle bygges lågspentlinje til et par avsideliggende gårder i bygda. Eg, sjuåringen, fikk være med, og fikk lære hvordan stolpene ble satt ned i passe djupe hull og låst med steiner slik at de stod fjellstøtt.

Strømmen gjorde hverdagslivet for folk lettere. Den kom fra kraftverket i Rottenvika i Lyngen. Vasskraft fra Rottenvika til folks små stuer. Lyngen kraftlag eide kraftverket. Oversiktlig og greit, men likevel forunderlig for en liten gutt. Strømmen gikk gjennom ledningene og fikk det til å lyse i pærerene, men du kunne ikke se den. 

No gikk utviklinga fort. Nye kraftstasjoner blei bygd, og etterhvert blei de små kraftverkene kjøpt opp av større, som igjen blei kjøpt opp av enda større. Og no visste ingen lenger hvor strømmen kom fra. 

Enn så lenge var kraftselskapene forvaltere av den elektriske krafta, og Staten hadde kontroll med strømprisen. Men i 1990 kom energiloven. 

Ifølge Store Norske Leksikon omhandler loven «produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi. Loven åpnet for et fritt marked for kjøp og salg av elektrisk energi, og dermed også en energiutbygging som er mer markedsstyrt og mindre avhengig av prognoser og politiske vedtak. Loven plasserte Norge i fremste rekke internasjonalt med hensyn til liberalisering og frislipp av elektrisitetsomsetningen. Energiloven pålegger det lokale energiverket leveringsplikt, mens abonnenten selv kan velge leverandør. Loven har også bestemmelser angående fjernvarme, og den åpner for å gi konsesjon for eksport og import av elektrisk energi».

Nå blei Statnett SF etablert, og markedsdelen skilt ut som et sjølstendig selskap, Statnett Marked AS, et tiltak for å deregulere kraftmarkedet. Målet var  et felles norsk-svensk kraftmarked. Selskapet fikk i 1996 navnet  Nord Pool ASA.

I 2008 og 2010 kjøpte amerikanske Nasdaq OMX den nordiske kraftbørsen Nord Pool ASA for litt over to milliardar kroner.

Tidligere ordfører i Hol kommune, Osvald Medhus, har fulgt kraftdebatten i Norge på nært hold siden andre verdenskrig. 

Til Hallingdølen sier Medhus at Nasdaq betalte til sammen 2,4 milliarder.

– De har ikke betalt 2,4 milliarder for ingenting. Og det er interessant at de har overtatt kraftforvaltninga uten å eie noe. Vi har gitt fra oss styringa, og alt blir nå byråkratisk bestemt, sier han til avisen.

I 2019 kjøper Euronext  66 prosent av aksjene i Nord Pool, og blir dermed en majoritetseier.

Det er langt fra Rottenvika til Wall Street. Vi har solgt råderetten over arvesølvet våres til storkapitalen.

20. april 2016 blei for mange en jubeldag i Storfjord. Da sa et enstemmig kommunestyre nei til en rekke kraftverksplaner i kommunen. I praksis ville en rekke av elvene i kommunen blitt lagt i rør om de mest ytterliggående alternativene skulle blitt gjennomført. Et vindkraftverk var også planlagt. Etter kommunestyrevedtaket la utbyggerne vekk planene. 

No hevdes det at elektrifiseringa av Norge krever mye meir elektrisk kraft enn vi har tilgjengelig. Vi har sett hvordan vindbaroner presser på for å få gjennomført sine planer. Kommunestyrer og folkelige protester overkjøres. Mange av prosjektene havner etter utbygging på utenlandske hender. De fleste vindkraftverk er allerede heilt eller delvis eid av utenlandske selskaper. De tjener penger på investeringene takket være de såkalte grønne sertifikatene. Regninga er det norske private strømkunder som betaler.  Norske lokalsamfunn sitter igjen med ødelagt natur. 

Det er  ikke usannsynlig at Storfjord Kraft AS – med begrunnelse i «det grønne skiftet» – vil ta utbyggingsplanene  i Storfjord fram igjen. Da er det kanskje bare etablering av en nasjonalpark som kan redde elvene – hvis det er viktig.

Men det stopper ikke der.

I avisene kan man lese om utenlandske spekulanter som investerer i fast eiendom. Som for eksempel den svenske eiendomsmagnaten Ilija Batljan. Forretningsideen hans er å kjøpe offentlig bygg og leie dem tilbake til det ­ offentlige. Kanskje vi har et rådhus eller en skole å selge til Batljan?

Det neste investorer finner det interessant å investere i, blir kanskje offentlige vannverk?  Grav deg en brønn mens det er tid!

Statskog selger eiendommer som hakka møkk. Våre skoger – en del av vårt felles arvesølv –  havner på private hender.

Havet er også i ferd med å privatisert, og fiskekvoter er blitt spekulasjonsobjekter, og dersom kvotene blir for store og dyre, må kanskje internasjonale investorer slippes til.

Mitsubishi eier jo allerede det norske oppdrettsselskapet Cermaq, så kanskje blir Mitsubishi et av fleire utenlandske selskaper som eier fiskerettighetene i norske farvann.

Forventer folkefest

Fra folkemøte om ARN 2020 på rådhuset i Storfjord onsdag. F.v.: Odd Geir Fagerli, Petter Ytterstad, Maria Figenschau, Frode Kongsro, Solveig Sommerseth, Monica Aho, Marja Kivenmäki, Thomas Seppola og Willy Ørnebakk. Foto: Tore Figenschau

Når andre etappe av Arctic Race of Norway (ARN) 2020 er  gang 7. august i år, vil TV-bilder fra Storfjord kunne sees i 190 land over store deler av verden.

– 10 TV-stasjoner sender direkte. Det kunne prosjektleder i ARN, Petter Ytterstad, opplyse da han orienterte om arrangementet på folkemøtet på rådhuset på Hatteng onsdag kveld. Tirsdag var det et tilsvarende møte i Skibotn.

Til tross for at odeltakelsen på folkemøtene ikke var imponerende akkurat, er ARN-koordinator i Storfjord, Frode Kongsro, ikke bekymra. 

– Vi er først i slutten av februar. Jeg er sikker på at interessen tar seg opp i god tid før 7. august, sier han, og er sikker på at det kommer til å bli en folkefest med mye publikum langs traseen. Han har oppretta ei Facebook-gruppe der folk kan komme med innspill. 

– Alle innspill vi får, vil vi formidle videre til ledelsen, sier han.

Krysser en landegrense for første gang

Det er den andre etappen av ARN 2020 som går igjennom Storfjord. Starten er i Nordkjosbotn, og fortsetter til Storsteinnes, Heia, Øverbygd, Tamokdalen, Oteren, Hatteng og opp Skibotndalen før etappen avsluttes i Kilpisjärvi. Det er første gangen Arctic Race of Norway krysser en landegrense. 

På denne etappen er det lagt opp til fire-fem stoppesteder, der karavanen av følgebiler stopper opp for 10-12 minutter. Her får publikum anledning til nærkontakt med folkene som følger rytterne.

Petter Ytterstad understreker imidlertid at det ikke er slik at man må troppe opp på et stoppested for å få oppmerksomhet.

– Kanskje heller tvert imot, sier han og viser bilde  fra et tidligere arrangement der ei bunadskledd jente sitter på et buss-skurtak ved vegen og venter på syklistene. Et anna bilde viser to koftekledde samejenter som vinker med et reingevir.

Økt arrangementskompetanse

Rådmann Willy Ørnebakk sier at noe av de viktigste kommunen sitter igjen med etter ARN, er økt arrangementskompetanse, en kompetanse man vil ha nytte av i årevis, og lenge etter at syklistene har sust forbi. 

Han trekker også fram det at folk går sammen om å finne på «sprø ting», er noe som styrker samholdet i lokalsamfunnet og stimulerer til økt bolyst. Han trur også at TV-bildene har stor markedsføringverdig, og at man i ettertid vil merke en økt tilstrømming av gjester. Han ser heller ikke bort fra at bildene kan føre til at noen flere vil bosette seg i kommunen.

At målgangen for andre eappe er i Kilpisjärvi, bidrar ifølge Ørnebakk til at det flere tiår gamle samarbeidet med vennskapskommunen Enontekiö kan få en tiltrengt vitamininnsprøyting.

ARN i tall (2019)

Mer enn 1300 er direkte involvert i arrangementet. Av disse er 240 i arrangørstaben, 260 fra sykkellagene og 800 frivillige.

Det deltar mer en 200 kjøretøyer, og man satser på størst mulig andel el-biler. I tillegg er fire fly og tre helikoptre med i arrangementet, som krever 3600 hotellovernattinger.

blåisvatnet på topp

Blåisvatnet. @ Marie Angelsen.

Visit Lyngenfjord har laga en oversikt over hva turistene vil vite om Lyngenfjordregionen i året som gikk. Det var ingen overraskelse at de fleste ville vite hvordan man finner fram til en av destinasjonens vakreste naturperler.


På Visit Lyngenfjords hjemmeside www.visitlyngenfjord.com presenteres Lyngenfjord som reisemål med en rekke spennende og interessante artikler på norsk, engelsk og tysk. Her kan man lese om alt av vinter- og sommeraktiviteter som finnes, overnattingsmuligheter, lokale guider, toppturer og vandreturer, lokalmat, naturattraksjoner og regionens kultur og historie.
Her er en oversikt over de mest leste sakene på norsk og engelsk.

  1. Blåisvatnet – den blå idyllen
    Vår turbeskrivelse til Blåisvatnet ved foten av Lenangsbreen i Lyngen er uten tvil den mest leste artikkelen! Her finner du informasjon om ruta, parkering, anbefalte kart og overnattingsmuligheter i nærheten.
  2. Fergetider
    På andreplass finner vi artikkelen vår med all informasjon du trenger å vite om fergene mellom Breivikeidet og Olderdalen.
  3. Den 12. mannen – Jan Baalsrud
    Den fascinerende historien om motstandsmannen Jan Baalsrud og hans hjelpere trender særlig på engelsk. I artikkelen «På sporet av Jan Baalsrud» kan finne beskrivelser av alle stedene han oppholdt seg i Troms og selv følge hans fotspor.
  4. Toppturer i Lyngsalpene
    Vårt innhold om toppturer i Lyngsalpene kommer også høyt opp. Her får du informasjonen du trenger om topptursesongen i Lyngenfjordregionen, lokale guider, båttransport, leie av utstyr og anbefalte kart.
  5. Gorsabrua i Kåfjorddalen
    Gorsabrua over Sabetjohk juvet i Kåfjorddalen er et populært turmål og et fantastisk sted å ta bilder. Dette er en artikkel med mange klikk.
  6. Vandring
    Mange ønsker å vite mer om hvilke ulike vandreturer som finnes i vår regionen. Her finner man alt om spektakulære vandreturer, historiske vandreturer, turer som passer for barn, rullestolvennlige turer og de ti mest populære vandrerutene.
  7. Halti – Finlands høyeste fjell
    En populær artikkel er turbeskrivelsen som går fra Kåfjorddalen til Finlands høyeste fjelltopp, Halti. Vandreturen langs Nordkalottleden fra Kilpisjärvi til Halti og ned Kåfjorddalen er beskrevet i en egen artikkel, som også er mye lest.
  8. Åpne hytter i regionen
    Vår komplette liste over åpne turhytter som tilbyr overnatting i Lyngenfjordregionen mye lest av våre besøkende! Hyttene er perfekte for å ta en pause underveis eller for overnatting.
  9. Hvalsafari
    Hvalsafari utenfor øyriket Skjervøy er ikke noe man vil gå glipp av om man besøker Lyngenfjorden om vinteren og mange søker informasjon om dette.! Å se de majestetiske dyrene jakte sild er virkelig en helt uforglemmelig opplevelse – og kalles vinterens vakreste eventyr av en grunn.
    Visit Lyngenfjord AS er et destinasjonsselskap for området rundt Lyngenfjorden i Nord-Troms. Visit Lyngenfjord sine oppgaver er å utvikle, markedsføre og selge reiselivsbaserte tjenester. Selskapet tilrettelegger for reiselivsaktører lokalisert i og rundt Lyngenfjorden.
    Vår visjon er at reiselivet i Lyngenregionen skal være mest foretrukket i Nord-Norge innen naturbaserte aktiviteter.
    På www.visit-lyngenfjord.com/no får man informasjon om severdigheter, aktiviteter og overnattinger i Lyngenfjordregionen. Det er også mulig å bestille de fleste reiselivstjenester på nett inkludert pakketurer om vinteren og sommeren.

Framskrittet

Det var skiløyper over alt i skog og mark, og noen ganger laga vi våre egne langrennskonkurranser.

Nytt år, nye muligheter. I starten på et nytt år passer det bra- iallfall for meg – å ta et lite tilbakeblikk. Å mimre litt om tida som var. 

Alt var egentlig mye bedre før- iallfall på 1950-tallet, kanskje. 

Vintrene var snørike og kalde, slik vintre skal være, med høge brøytekanter og gjerder som var heilt nedsnydd. Somrene var varme. Sola strålte fra en blå  eller lettskya himmel, og det regna sjelden. Og når det regna, var det skikkelig, med lyn og torden. Når regnværet var over, kjentes liksom luften mye reinere, og graset og skogen var grønnere. De hadde liksom fått ei vitamininnsprøyting. Alt var som det skulle være. 

Elva som bukta seg gjennom bygda, trakk oss unger til seg som en magnet. Med noen fiskefluer, noen makk-kroker, ei snor av nylon og ei fiskestang laga av ei småbjørk man fant ved elva, kunne man tilbringe timer langs elvebredden. 

Den gangen pleide de store røyene å stå i små bakevjer heilt inn til torvkanten og snappe fluer som kom rekende med strømmen. De var ikke vanskelig å lure. Da det var på tide å dra heim for å spise middag, hadde man tredd mang ei fin røye inn på honka man hadde laga av ei kløftgrein. Det er ingen overdrivelse å si at steikt røye var hverdagsmat sommarstid i de åra.

Fjorden var heller ikke langt unna. Utpå seinsommaren – etter høyonna – fikk eg ofte være med faren min og pilke hyse. Da lå vi utafor Kiil-leira, og halte inn fine hyser. Hyse var obligatorisk når nypoteten var kokeklar. Hyse og nypotet – en uslåelig kombinasjon heime hos oss. Og så mye hyse at det blei nok til kaldfisk til kveldsmaten. Med smør fra egen produksjon.

Om sommeren var høsten langt unna, og når den endelig kom, var det med klarvær, gul skog etterhvert, og blank skøyteis på elva, slik eg husker den.  Isen skulle ikke være tjukk før vi var utpå med skøytene våre. Vi hadde forresten ikke skøyter på den tida. Vi hadde skeiser. Først skruskeiser med klør framme og bak slik at de kunne skues fast til skoene. Når vi blei litt større, fikk vi lengdeløps-skeiser. De skulle reimes på beksømskoene, og var et stort framskritt fra skruskeisene.

Når snyen kom, var det å måke, slik at vi fikk en bane. Deretter hogge hol i isen og vanne for best mulige forhold.

Etter hvert blei det for vanskelig å holde banen åpen, og da var det skiaktivitetene som overtok. De første skiene mine hadde faren min laga til meg. Det var skiløyper så å si overalt i skog og mark, og noen ganger laga vi egne langrennskonkurranser. Vekkerklokka med sekundviser fungerte fint til å ta tida med. 

Der det var mulig, laga vi hoppbakker, og dem blei det mange av rundt om i bygda mi. På sida av unnarennet (vi kalte det nedslaget) stod det små kvister, som markerte hvor langt hver deltaker hadde hoppa. Her var det om å gjøre å sette bakkerekord.

Joda, vi gikk på skole også. Tre dager i uka – i  sju år. Sjøl om vi bare gikk på skole annenhver dag, hadde vi potetferie om høsten. Alle husstandene hadde potetland tilpassa familienes størrelse. Å ta opp potetene var en familieaktivitet, og her måtte alle bidra, liten som stor.

Eg ferdes fremdeles mye ute, i skog og mark og på fjellet, året rundt. Kanskje en seinskade etter barndommens bravader. Eg ser ingen skiløyper og hoppbakker lenger der vi herja som unger. Ingen unger heller. Men eg ser mange spor etter snøskutere. Mange av områdene vi brukte, har blitt  tumleplasser for snøskutere.

Ungene går fremdeles på ski. Det er ikke det. I dag har de tilrettelagte tilbud og moderne utstyr til tusenvis av kroner. Det er onsdagsrenn og andre renn i løyper som prepareres med store trakkemaskiner. De har foreldre som kjører dem til og fra om de ikke bor i gangavstand fra arenaen, og de har ledere som ordner med alt. De slipper å trakke løyper og bygge hoppbakker sjøl. No er alt ordna og på stell.  Det er bare å komme – til dekka bord.

Men de har ikke potetferie lenger, skoleelevene. De har høstferie. For det er verken nødvendig å sette eller ta opp poteter lenger. Man kan kjøpe potene på Coopen. Eller hos Joker. Eller Rema 1000. Så kan man reise med foreldrene til Syden isteden. 

Det er noe man bare kunne drømme om på 50-tallet. Men vi drømte ikke om det. Vi var heldigvis lykkelig uvitende om Syden og at man kunne dra dit istedenfor å ta opp poteter.

Og elva – den er ikke sånn lenger som den var før. Man kan ikke lenger skjære seg en bjørkekvist, knytte et snøre med en krok i enden til toppen og håpe på å få steikfisk til middag. Det går bare ikke. Men egentlig gjør det ikke noe. For i frysediskene på de før nevnte butikkene kan du kjøpe så mye røye og laks du orker å spise. Fisk som kommer fra anlegg som er årsaken til tragedien i elvene. Fisk som ikke har livnært seg på insekter fra ei elv, men på soya fra det som før var regnskogsområder i Brasil. Blant anna. 

Da er du berga.

Og fjorden – den er no så skitten lengst inne at det er ingen som vil finne på å fiske der eller spise fisk derfra. Her går kloakken rett i fjorden. Det er sågar forbudt å bade der!

Men nå kan man jo kjøpe torsk og hyse og flyndre og sei og – ja, all slags mat i butikken. Coop Prix eller Joker. Eller Rema 1000.

Alt er blitt så enkelt og flott no til dags.

Framskritt kalles det.

(Kommentaren er også publisert i Framtid i Nord 17. januar 2020.)

Hvis menneskene brukte det vettet de hadde …

Skjermdump fra Adresseavisen.

– Hvis menneskene brukte det vettet de hadde, ville disse flyene trolig vært traktorer.

Det sa general Dwight D.Eisenhower i en tale på Sola flyplass da Norge mottok de fem første Thunderjetflyene på 1950-tallet. Det framkom i NRK-serien Kald krig sist søndag. Norge fikk i denne perioden ialt 200 jagerfly fra USA uten å betale ei krone. Fly som falt ned som blikkbokser, og førte til mange unge piloters død.

Eisenhover var øverstkommanderende i Atlanterhavspakten, og blei seinere, i 1952, valgt til president i USA. Han blei gjenvalgt i 1956.

At en høgtstående offiser kommer med en sånn «umilitær» uttalelse, er jo nokså uventa. Eisenhower var jo også den som, i sin avskjedstale, advarte mot det såkalte militærindustrielle kompleks, det at våpenindustrien skulle få avgjørende og uberettiga innflytelse på politikken. Vi har sett hvor berettiga den frykten var.

Verden levde fremdeles i sjokk etter atombombene i Nagasaki og Hiroshima, og Eisenhower gikk i en tale i FN inn for fredelig bruk av uran.

I talen sa han at USA ønsker å være konstruktiv og ikke destruktiv, og at landet ønsker avtaler og  ikke kriger  blant nasjoner, at landet ønsker å leve i frihet og at folkene i alle andre nasjoner får retten til å velge sin egen livsstil. Det var da, det.

Til tross for intensjonen om at atomenergien skulle benyttes (kun) til fredelige formål, økte antallet atomvåpen i USA til det mangedobbelte i Eisenhowers perioder, fra omtrent 1000 til 20000.

I en oversikt fra SIPRI (Stockholm International 

Peace Research Institute)  framgår det at i begynnelsen av mars 2019 hadde  de ni landene USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea, omkring 13 865 kjernestridshoder. Av dem var 3750 utplasserte og operative. Nesten 2000 av dem var i høgste beredskap. USA og Russland har ifølge SIPRI mer enn 90 prosent av arsenalet, med henholdvis 6185  og 6500 stridshoder hver.

Det er ikke særlig betryggende. En trøst er at antallet går ned.

Etter at to verdenskriger hadde ført til at millioner av mennesker var drept, blei De forente nasjoner etablert 24. oktober 1945, en internasjonal organisasjon som skulle stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten (Charter of the United Nations) er organisasjonens grunnlov. Her heter det blant anna at «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål

Den som følger med i nyhetsbildet, veit hvordan det har gått. Stormaktene, og ikke minst NATO, gir f.. i FN og organisasjonens grunnlov.

Staters territoriale integritet og politiske uavhengighet betyr lite eller ingen ting dersom det ikke er i tråd med stormaktenes og NATOS hensikter.

Istedenfor «å sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper», som det også heter i FN-pakten, males det fiendebilder på veggene og oppfordres til opprusting. 

– To prosent av BNP (brutto nasjonalprodukt), messer NATOs generalsekretær og Donald Trumps løpegutt, Jens Stoltenberg.

Etter at ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) i lang tid hadde arbeidd for et globalt forbud mot atomvåpen, blei et slik forbud endelig vedtatt  i 2017 av et stort flertall av FNs medlemmer. Forbudet vil tre i kraft når 50 nasjoner har signert og ratifisert forbudet. I  avtalen forplikter nasjonene seg til aldri under noen omstendigheter å utvikle, teste, produsere eller på annen måte anskaffe, besitte eller lagre atomvåpen eller andre atomeksplosive enheter.

ICAN fikk i 2017 fredsprisen for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin 10 år lange og banebrytende innsats for å få til et traktatfesta forbud mot slike våpen. 

Ifølge ICAN får atomvåpenforbudet stadig sterkere oppslutning både nasjonalt og internasjonalt. Forbudet er vedtatt av 122 land i FN. I mars i år hadde 70 land signert avtalen og 22 land hadde ratifisert den. Når 50 land har ratifisert den, blir den gjeldende internasjonal lov. Norge er ikke blant de 50, og når avtalen trer i kraft, vil Norges forsvarsstrategi være basert på et våpen som er forbudt etter folkeretten.

Regjeringa har derimot kutta støtta til organisasjoner som jobber med nedrustning av atomvåpen fra ti til fire millioner.

Det koster å satse på å være flinkest i NATO-klassen, og noen må betale.

For å vende tilbake til Dwigth D. Eisenhower: I sin presidentperiode satsa han stort på å bygge ut motorvegsystemet i USA. Det var en del av forsvarsstrategien. Og hadde han stått på flyplassen på Ørlandet 3. november 2017 da de tre første F 35 kampflyene landa, ville han kanskje sagt: 

– Hvis menneskene brukte det vettet de hadde, ville alle 52 kampflyene Norge skal motta, vært jernbaneskinner. 

Kilder: ICAN, SIPRI, International Atomic Energy Agency, Wikisource, NRK1, FN-Sambandet

friluftslivets ildsjelpris til Vestre Storfjord Lysløypelag

Kåre Eriksen flankert av Maja Sjöskog Kvalvik og Tine Marie Valbjørn Hagelin i Ishavskysten friluftsråd.

Onsdag delte friluftsrådene og FNF Troms ut friluftslivets ildsjelpris, og i år gikk prisen til Vestre Storfjord Lysløypelag.

Mangeårig medlem og ildsjel i lysløypelaget, Kåre Eriksen, var på friluftslivssamlinga på Bardufosstun og mottok prisen på vegne av laget. I tillegg til heder og ære får laget 10 000 kronerde kan bruke på å skape enda mer aktivitet og uteglede på Elvevoll.

Begrunnelse (skrevet av FNF Troms ved koordinator Christine Myrseth):

Vi deler ut prisen for femte gang i et samarbeid mellom FNF Troms, Nord-Troms Friluftsråd, Midtre-Hålogaland Friluftsråd, Ishavskysten friluftsråd og Midt-Troms friluftsråd. Første gang var i Friluftslivets År 2015.  Vi må også få takke Troms fylkeskommune og Sparebanken Nord-Norge for at de har støttet oss med midler slik at utdelingen blir mulig- tusen takk.

Formålet med prisen er å løfte det uvurderlige arbeidet ildsjelene i vårt fylke legg ned året rundt for friluftslivet. Prisen er ment som en takk og en oppmuntring til de som vinner- men også en honnør og inspirasjon til alle ildsjelene der ute! Det var også utrolig vanskelig å kåre en vinner i år- vi har et fantastisk utvalg!

Vinneren er et varmt og inkluderende SAMLINGSPUNKT i sin kommune. En høyere konsentrasjon av ja-mennesker skal man lete lenge etter! Vinneren har gjort det til en Status å være med på laget og folk er stolte av det de får til sammen og plassen de er fra. Vinneren viser at friluftsliv og kjærlighet til naturen går hånd i hånd gjennom generasjoner. Omsorg for hverandre, og naturen som møteplass er stikkord for årets vinner av Ildsjelprisen.

Hvordan startet det for årets vinner? I 1987 var det et ønske fra folk om å få seg ei skiløype innover Skaidi- de stiftet et lag, de holdt dugnad, samlet inn midler og fikk seg en egen tråkkemaskin og med nevenyttige folk, da ble det gapahuk også- i samarbeid med kommunen som laget hører til. Skiløypa det hele starta med åpnet i 1989. Løypa inkluderte bygging av broer. Veilys. Vinneren har også utarbeidet flotte kart, både O- kart og kommunens turkart. Årets ildsjel arrangerer også faste turer og ulike kurs. 

Dette er et lag som tar initiativ selv og skaper masse moro og aktivitet, men samarbeider gjerne på initiativ fra kommune og friluftsråd. De ser virkelig verdien av samarbeid for å få til større prosjekter til gagn for flest mulig brukergrupper. Det er mye god folkehelse når det tilrettelegges for aktivitet på så flotte måter, med toalett-tilgang, klopping, skilting og merking!  Årets ildsjel arrangerer også en populær friluftsskole, ordfører turer og nissefest! De drifter også kajakkpakken som friluftsrådet har kjøpt inn sammen med laget!!

Da Storfjord kommune satte av et område til statlig sikret friluftsområde var det helt naturlig at det ble årets vinner som skulle bidra med tilrettelegging og opparbeiding av dette friluftsområdet.

Midt i dette viktige oppdraget for laget skjedde en svært trist, uventet og vanskelig hendelse- deres leder og ildsjel, Frank Dreyer gikk bort. Til tross for lagets vanskelige situasjon klarte de å gjennomføre sin femte friluftsskole på rad med stor suksess og bygde Sandørneset friluftsområde sitt andre toalett. Dette viser stort samhold i en vanskelig og sorgfull tid. Laget består av flere enn sine ildsjeler og dette er også lagets store styrke-sammen får man til mye med små midler. Frank- ville ifølge de som kjenner ham vært stolt av at laget fortsatte arbeidet som planlagt.

Vinneren er også stolt innehaver av Troms sin beste tursti- Elvevollløypene. Turstiene omfatter alle typer turer fra grønn til svart og er svært mye brukt.

Vi vil takke dere for innsatsen og gleder oss til å følge med videre på hvilke aktiviteter og ideer dere kommer med- til inspirasjon for hele Troms fylke-

Gratulerer til Vestre Storfjord Lysløypelag- vinner av Friluftslivets Ildsjelpris Troms 2019.

– Politikere og administrasjon må lære seg å samarbeide

Geir Varvik (H), ny ordfører i Storfjord.

Geir Varvik (H) har sittet i ordførerstolen i to måneder. Til tross for at skuterentusiaster har laga mye støy om den miljøpolitiske plattformen for de tre samarbeidende partiene, syns han det har vært interessante måneder.

Men det har også vært tøft å lese kommentarfeltene på sosiale medier, medgir han.

– Jeg tåler det nok. Det er verre for familien, sier han. Se og hør intervjuet vi har gjort med han her:

… bare pluss-saker