Framskrittet

Det var skiløyper over alt i skog og mark, og noen ganger laga vi våre egne langrennskonkurranser.

Nytt år, nye muligheter. I starten på et nytt år passer det bra- iallfall for meg – å ta et lite tilbakeblikk. Å mimre litt om tida som var. 

Alt var egentlig mye bedre før- iallfall på 1950-tallet, kanskje. 

Vintrene var snørike og kalde, slik vintre skal være, med høge brøytekanter og gjerder som var heilt nedsnydd. Somrene var varme. Sola strålte fra en blå  eller lettskya himmel, og det regna sjelden. Og når det regna, var det skikkelig, med lyn og torden. Når regnværet var over, kjentes liksom luften mye reinere, og graset og skogen var grønnere. De hadde liksom fått ei vitamininnsprøyting. Alt var som det skulle være. 

Elva som bukta seg gjennom bygda, trakk oss unger til seg som en magnet. Med noen fiskefluer, noen makk-kroker, ei snor av nylon og ei fiskestang laga av ei småbjørk man fant ved elva, kunne man tilbringe timer langs elvebredden. 

Den gangen pleide de store røyene å stå i små bakevjer heilt inn til torvkanten og snappe fluer som kom rekende med strømmen. De var ikke vanskelig å lure. Da det var på tide å dra heim for å spise middag, hadde man tredd mang ei fin røye inn på honka man hadde laga av ei kløftgrein. Det er ingen overdrivelse å si at steikt røye var hverdagsmat sommarstid i de åra.

Fjorden var heller ikke langt unna. Utpå seinsommaren – etter høyonna – fikk eg ofte være med faren min og pilke hyse. Da lå vi utafor Kiil-leira, og halte inn fine hyser. Hyse var obligatorisk når nypoteten var kokeklar. Hyse og nypotet – en uslåelig kombinasjon heime hos oss. Og så mye hyse at det blei nok til kaldfisk til kveldsmaten. Med smør fra egen produksjon.

Om sommeren var høsten langt unna, og når den endelig kom, var det med klarvær, gul skog etterhvert, og blank skøyteis på elva, slik eg husker den.  Isen skulle ikke være tjukk før vi var utpå med skøytene våre. Vi hadde forresten ikke skøyter på den tida. Vi hadde skeiser. Først skruskeiser med klør framme og bak slik at de kunne skues fast til skoene. Når vi blei litt større, fikk vi lengdeløps-skeiser. De skulle reimes på beksømskoene, og var et stort framskritt fra skruskeisene.

Når snyen kom, var det å måke, slik at vi fikk en bane. Deretter hogge hol i isen og vanne for best mulige forhold.

Etter hvert blei det for vanskelig å holde banen åpen, og da var det skiaktivitetene som overtok. De første skiene mine hadde faren min laga til meg. Det var skiløyper så å si overalt i skog og mark, og noen ganger laga vi egne langrennskonkurranser. Vekkerklokka med sekundviser fungerte fint til å ta tida med. 

Der det var mulig, laga vi hoppbakker, og dem blei det mange av rundt om i bygda mi. På sida av unnarennet (vi kalte det nedslaget) stod det små kvister, som markerte hvor langt hver deltaker hadde hoppa. Her var det om å gjøre å sette bakkerekord.

Joda, vi gikk på skole også. Tre dager i uka – i  sju år. Sjøl om vi bare gikk på skole annenhver dag, hadde vi potetferie om høsten. Alle husstandene hadde potetland tilpassa familienes størrelse. Å ta opp potetene var en familieaktivitet, og her måtte alle bidra, liten som stor.

Eg ferdes fremdeles mye ute, i skog og mark og på fjellet, året rundt. Kanskje en seinskade etter barndommens bravader. Eg ser ingen skiløyper og hoppbakker lenger der vi herja som unger. Ingen unger heller. Men eg ser mange spor etter snøskutere. Mange av områdene vi brukte, har blitt  tumleplasser for snøskutere.

Ungene går fremdeles på ski. Det er ikke det. I dag har de tilrettelagte tilbud og moderne utstyr til tusenvis av kroner. Det er onsdagsrenn og andre renn i løyper som prepareres med store trakkemaskiner. De har foreldre som kjører dem til og fra om de ikke bor i gangavstand fra arenaen, og de har ledere som ordner med alt. De slipper å trakke løyper og bygge hoppbakker sjøl. No er alt ordna og på stell.  Det er bare å komme – til dekka bord.

Men de har ikke potetferie lenger, skoleelevene. De har høstferie. For det er verken nødvendig å sette eller ta opp poteter lenger. Man kan kjøpe potene på Coopen. Eller hos Joker. Eller Rema 1000. Så kan man reise med foreldrene til Syden isteden. 

Det er noe man bare kunne drømme om på 50-tallet. Men vi drømte ikke om det. Vi var heldigvis lykkelig uvitende om Syden og at man kunne dra dit istedenfor å ta opp poteter.

Og elva – den er ikke sånn lenger som den var før. Man kan ikke lenger skjære seg en bjørkekvist, knytte et snøre med en krok i enden til toppen og håpe på å få steikfisk til middag. Det går bare ikke. Men egentlig gjør det ikke noe. For i frysediskene på de før nevnte butikkene kan du kjøpe så mye røye og laks du orker å spise. Fisk som kommer fra anlegg som er årsaken til tragedien i elvene. Fisk som ikke har livnært seg på insekter fra ei elv, men på soya fra det som før var regnskogsområder i Brasil. Blant anna. 

Da er du berga.

Og fjorden – den er no så skitten lengst inne at det er ingen som vil finne på å fiske der eller spise fisk derfra. Her går kloakken rett i fjorden. Det er sågar forbudt å bade der!

Men nå kan man jo kjøpe torsk og hyse og flyndre og sei og – ja, all slags mat i butikken. Coop Prix eller Joker. Eller Rema 1000.

Alt er blitt så enkelt og flott no til dags.

Framskritt kalles det.

(Kommentaren er også publisert i Framtid i Nord 17. januar 2020.)