Kategoriarkiv: Kommentar

Framskrittet

Det var skiløyper over alt i skog og mark, og noen ganger laga vi våre egne langrennskonkurranser.

Nytt år, nye muligheter. I starten på et nytt år passer det bra- iallfall for meg – å ta et lite tilbakeblikk. Å mimre litt om tida som var. 

Alt var egentlig mye bedre før- iallfall på 1950-tallet, kanskje. 

Vintrene var snørike og kalde, slik vintre skal være, med høge brøytekanter og gjerder som var heilt nedsnydd. Somrene var varme. Sola strålte fra en blå  eller lettskya himmel, og det regna sjelden. Og når det regna, var det skikkelig, med lyn og torden. Når regnværet var over, kjentes liksom luften mye reinere, og graset og skogen var grønnere. De hadde liksom fått ei vitamininnsprøyting. Alt var som det skulle være. 

Elva som bukta seg gjennom bygda, trakk oss unger til seg som en magnet. Med noen fiskefluer, noen makk-kroker, ei snor av nylon og ei fiskestang laga av ei småbjørk man fant ved elva, kunne man tilbringe timer langs elvebredden. 

Den gangen pleide de store røyene å stå i små bakevjer heilt inn til torvkanten og snappe fluer som kom rekende med strømmen. De var ikke vanskelig å lure. Da det var på tide å dra heim for å spise middag, hadde man tredd mang ei fin røye inn på honka man hadde laga av ei kløftgrein. Det er ingen overdrivelse å si at steikt røye var hverdagsmat sommarstid i de åra.

Fjorden var heller ikke langt unna. Utpå seinsommaren – etter høyonna – fikk eg ofte være med faren min og pilke hyse. Da lå vi utafor Kiil-leira, og halte inn fine hyser. Hyse var obligatorisk når nypoteten var kokeklar. Hyse og nypotet – en uslåelig kombinasjon heime hos oss. Og så mye hyse at det blei nok til kaldfisk til kveldsmaten. Med smør fra egen produksjon.

Om sommeren var høsten langt unna, og når den endelig kom, var det med klarvær, gul skog etterhvert, og blank skøyteis på elva, slik eg husker den.  Isen skulle ikke være tjukk før vi var utpå med skøytene våre. Vi hadde forresten ikke skøyter på den tida. Vi hadde skeiser. Først skruskeiser med klør framme og bak slik at de kunne skues fast til skoene. Når vi blei litt større, fikk vi lengdeløps-skeiser. De skulle reimes på beksømskoene, og var et stort framskritt fra skruskeisene.

Når snyen kom, var det å måke, slik at vi fikk en bane. Deretter hogge hol i isen og vanne for best mulige forhold.

Etter hvert blei det for vanskelig å holde banen åpen, og da var det skiaktivitetene som overtok. De første skiene mine hadde faren min laga til meg. Det var skiløyper så å si overalt i skog og mark, og noen ganger laga vi egne langrennskonkurranser. Vekkerklokka med sekundviser fungerte fint til å ta tida med. 

Der det var mulig, laga vi hoppbakker, og dem blei det mange av rundt om i bygda mi. På sida av unnarennet (vi kalte det nedslaget) stod det små kvister, som markerte hvor langt hver deltaker hadde hoppa. Her var det om å gjøre å sette bakkerekord.

Joda, vi gikk på skole også. Tre dager i uka – i  sju år. Sjøl om vi bare gikk på skole annenhver dag, hadde vi potetferie om høsten. Alle husstandene hadde potetland tilpassa familienes størrelse. Å ta opp potetene var en familieaktivitet, og her måtte alle bidra, liten som stor.

Eg ferdes fremdeles mye ute, i skog og mark og på fjellet, året rundt. Kanskje en seinskade etter barndommens bravader. Eg ser ingen skiløyper og hoppbakker lenger der vi herja som unger. Ingen unger heller. Men eg ser mange spor etter snøskutere. Mange av områdene vi brukte, har blitt  tumleplasser for snøskutere.

Ungene går fremdeles på ski. Det er ikke det. I dag har de tilrettelagte tilbud og moderne utstyr til tusenvis av kroner. Det er onsdagsrenn og andre renn i løyper som prepareres med store trakkemaskiner. De har foreldre som kjører dem til og fra om de ikke bor i gangavstand fra arenaen, og de har ledere som ordner med alt. De slipper å trakke løyper og bygge hoppbakker sjøl. No er alt ordna og på stell.  Det er bare å komme – til dekka bord.

Men de har ikke potetferie lenger, skoleelevene. De har høstferie. For det er verken nødvendig å sette eller ta opp poteter lenger. Man kan kjøpe potene på Coopen. Eller hos Joker. Eller Rema 1000. Så kan man reise med foreldrene til Syden isteden. 

Det er noe man bare kunne drømme om på 50-tallet. Men vi drømte ikke om det. Vi var heldigvis lykkelig uvitende om Syden og at man kunne dra dit istedenfor å ta opp poteter.

Og elva – den er ikke sånn lenger som den var før. Man kan ikke lenger skjære seg en bjørkekvist, knytte et snøre med en krok i enden til toppen og håpe på å få steikfisk til middag. Det går bare ikke. Men egentlig gjør det ikke noe. For i frysediskene på de før nevnte butikkene kan du kjøpe så mye røye og laks du orker å spise. Fisk som kommer fra anlegg som er årsaken til tragedien i elvene. Fisk som ikke har livnært seg på insekter fra ei elv, men på soya fra det som før var regnskogsområder i Brasil. Blant anna. 

Da er du berga.

Og fjorden – den er no så skitten lengst inne at det er ingen som vil finne på å fiske der eller spise fisk derfra. Her går kloakken rett i fjorden. Det er sågar forbudt å bade der!

Men nå kan man jo kjøpe torsk og hyse og flyndre og sei og – ja, all slags mat i butikken. Coop Prix eller Joker. Eller Rema 1000.

Alt er blitt så enkelt og flott no til dags.

Framskritt kalles det.

(Kommentaren er også publisert i Framtid i Nord 17. januar 2020.)

Hvis menneskene brukte det vettet de hadde …

Skjermdump fra Adresseavisen.

– Hvis menneskene brukte det vettet de hadde, ville disse flyene trolig vært traktorer.

Det sa general Dwight D.Eisenhower i en tale på Sola flyplass da Norge mottok de fem første Thunderjetflyene på 1950-tallet. Det framkom i NRK-serien Kald krig sist søndag. Norge fikk i denne perioden ialt 200 jagerfly fra USA uten å betale ei krone. Fly som falt ned som blikkbokser, og førte til mange unge piloters død.

Eisenhover var øverstkommanderende i Atlanterhavspakten, og blei seinere, i 1952, valgt til president i USA. Han blei gjenvalgt i 1956.

At en høgtstående offiser kommer med en sånn «umilitær» uttalelse, er jo nokså uventa. Eisenhower var jo også den som, i sin avskjedstale, advarte mot det såkalte militærindustrielle kompleks, det at våpenindustrien skulle få avgjørende og uberettiga innflytelse på politikken. Vi har sett hvor berettiga den frykten var.

Verden levde fremdeles i sjokk etter atombombene i Nagasaki og Hiroshima, og Eisenhower gikk i en tale i FN inn for fredelig bruk av uran.

I talen sa han at USA ønsker å være konstruktiv og ikke destruktiv, og at landet ønsker avtaler og  ikke kriger  blant nasjoner, at landet ønsker å leve i frihet og at folkene i alle andre nasjoner får retten til å velge sin egen livsstil. Det var da, det.

Til tross for intensjonen om at atomenergien skulle benyttes (kun) til fredelige formål, økte antallet atomvåpen i USA til det mangedobbelte i Eisenhowers perioder, fra omtrent 1000 til 20000.

I en oversikt fra SIPRI (Stockholm International 

Peace Research Institute)  framgår det at i begynnelsen av mars 2019 hadde  de ni landene USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea, omkring 13 865 kjernestridshoder. Av dem var 3750 utplasserte og operative. Nesten 2000 av dem var i høgste beredskap. USA og Russland har ifølge SIPRI mer enn 90 prosent av arsenalet, med henholdvis 6185  og 6500 stridshoder hver.

Det er ikke særlig betryggende. En trøst er at antallet går ned.

Etter at to verdenskriger hadde ført til at millioner av mennesker var drept, blei De forente nasjoner etablert 24. oktober 1945, en internasjonal organisasjon som skulle stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten (Charter of the United Nations) er organisasjonens grunnlov. Her heter det blant anna at «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål

Den som følger med i nyhetsbildet, veit hvordan det har gått. Stormaktene, og ikke minst NATO, gir f.. i FN og organisasjonens grunnlov.

Staters territoriale integritet og politiske uavhengighet betyr lite eller ingen ting dersom det ikke er i tråd med stormaktenes og NATOS hensikter.

Istedenfor «å sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper», som det også heter i FN-pakten, males det fiendebilder på veggene og oppfordres til opprusting. 

– To prosent av BNP (brutto nasjonalprodukt), messer NATOs generalsekretær og Donald Trumps løpegutt, Jens Stoltenberg.

Etter at ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) i lang tid hadde arbeidd for et globalt forbud mot atomvåpen, blei et slik forbud endelig vedtatt  i 2017 av et stort flertall av FNs medlemmer. Forbudet vil tre i kraft når 50 nasjoner har signert og ratifisert forbudet. I  avtalen forplikter nasjonene seg til aldri under noen omstendigheter å utvikle, teste, produsere eller på annen måte anskaffe, besitte eller lagre atomvåpen eller andre atomeksplosive enheter.

ICAN fikk i 2017 fredsprisen for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin 10 år lange og banebrytende innsats for å få til et traktatfesta forbud mot slike våpen. 

Ifølge ICAN får atomvåpenforbudet stadig sterkere oppslutning både nasjonalt og internasjonalt. Forbudet er vedtatt av 122 land i FN. I mars i år hadde 70 land signert avtalen og 22 land hadde ratifisert den. Når 50 land har ratifisert den, blir den gjeldende internasjonal lov. Norge er ikke blant de 50, og når avtalen trer i kraft, vil Norges forsvarsstrategi være basert på et våpen som er forbudt etter folkeretten.

Regjeringa har derimot kutta støtta til organisasjoner som jobber med nedrustning av atomvåpen fra ti til fire millioner.

Det koster å satse på å være flinkest i NATO-klassen, og noen må betale.

For å vende tilbake til Dwigth D. Eisenhower: I sin presidentperiode satsa han stort på å bygge ut motorvegsystemet i USA. Det var en del av forsvarsstrategien. Og hadde han stått på flyplassen på Ørlandet 3. november 2017 da de tre første F 35 kampflyene landa, ville han kanskje sagt: 

– Hvis menneskene brukte det vettet de hadde, ville alle 52 kampflyene Norge skal motta, vært jernbaneskinner. 

Kilder: ICAN, SIPRI, International Atomic Energy Agency, Wikisource, NRK1, FN-Sambandet

Arbeiderpartiet 10, Sosialistisk venstreparti tre representanter

Framtid i Nord 1990.

Det er interessant å lese gamle aviser. I går leste eg en artikkel i Framtid i Nord fra 1990. Arbeiderpartiet hadde 10 representanter i kommunestyret, og SV hadde tre. Storfjord var den rødeste kommunen i Troms!

Arbeiderpartiet hadde fleirtall aleine, og styrte som de ville. De behøvde ikke lene seg på noen av de andre partiene, og gjorde det heller ikke.

Etter hvert blei nok partiet litt for arrogant, og det straffa seg etter hvert. Et aldri så lite opprør førte Senterpartiet til ordførertaburetten, og det fleirtallet holdt et par perioder. Men også Senterpartiet gikk i arrogansefella. Det skjedde etter et famøst vedtak om å bygge kontorer for NAV på Hatteng istedenfor som planlagt på Oteren. Etter dette «kuppet», var det slutt for SP-dominansen. Arbeiderpartiet fikk fornya tillit.

Men AP hadde ikke lært noe. Da partiet ville flytte omsorgssenteret fra Hatteng til Skibotn, la det grunnen for et av de største politiske jordskjelvene i Storfjords historie. AP-veteraner i flokk og følge meldte seg ut av partiet, og danna Tverrpolitisk liste (TPL). Partiet fikk seks representanter i kommunestyret, og sammen med FrP og SP, som også var mot flytteplanene, tok partiet styringa i kommunen.

Som kjent har TPL økt representasjonen med ett mandat, til sju, etter valget mandag. Høyre har seks. Det før så sterke Arbeiderpartiet er redusert til et miniparti, og har bare to representanter. Det koster å glemme å lytte til velgerne sine.

Nå forhandles det om posisjoner. Arbeiderpartiet uttaler til FiN at partiet er åpent for alle muligheter, også å støtte Høyre, som trenger tre representanter fra de andre partiene for å få ordføreren.

Miljøpartiet de grønne har i siste periode fungert som et haleheng til Høyre, og er nok klar for en ny periode sammen med dem. Om SP fortsatt er glad i TPL, gjenstår å se. Men om de velger Høyre, holder det ikke. Høyre må ha støtte fra AP også. Og om AP velger Høyre, er det ikke usannsynlig at det blir siste gangen de har representanter i k-styret.

For TPL, som for en stor del består av frafalne APere, vil det nok være mest fristende å søke samarbeid med AP.

– Men egentlig er det nå ett fett, som han sa, gubben eg diskuterte valgresultatet med i går.

Å kjøpe-kjøpe har blitt en sykdom

Ja, det er heilt vilt. Sjukt! (Skjermdump fra avisannonse).

Menneskelig aktivitet på kloden er årsaken til at én million arter står foran utryddelse.

Det framgår av Naturpanelets rapport (IPBES – Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services) som blei lagt fram i mai i år. 

Ifølge rapporten har menneskelig aktivitet medført omfattende endringer i tre firedeler av miljøet på landområdene på kloden. Halvparten av elvene og 66 prosent av det marine miljøet er også utsatt for store endringer og påvirkes i stadig sterkere grad. 85 prosent av verdens våtmarker er tapt.

Flere arter er truet av utryddelse nå enn noen gang tidligere i menneskets historie, ifølge rapporten, og tapet av naturmangfold akselererer. Av alle jordas arter, anslagsvis åtte millioner, er altså én million trua av utryddelse.

Tidligere i sommer fikk eg være med å se på Signaldalelvas grunneierlag sitt arbeid med å reetablere de anadrome fiskeslagene i elva etter rotenonbehanding to år på rad i 2015-16.

I mange år var den stedegne laksen i elva å betrakte som utrydda som en følge av parasitten gyrodactylus salaris. Den eineste laksen man kunne få i elva, var rømt oppdrettslaks.

Det er villaksens år i år. Norge har et spesielt ansvar for å bevare atlanterhavslaksen. Men  det er et ansvar regjeringa later til å ha glemt. For langs kysten vrimler det av oppdrettsanlegg, anlegg som fungerer som en nærmest ugjennomtrengelig hindring for laksen i elvene, både når den skal ut og når den skal tilbake igjen for å gyte. Få er det som klarer det.

Å bruke mange hundre millioner på å utrydde lakseparasitten, men ikke ta seriøset de problemene oppdrettsanleggene skaper, kan virke meiningsløst. Men her er det er nok storkapitalen som styrer, og regjeringa satser på ei fem-dobling innen næringa i åra som kommer. 

Lakseparasitten kom til Norge med import av smolt fra Sverige.

Det er altså menneskelig aktivitet som er årsaken til at også denne arten no er trua, og oppdrettsnæringa har et spesielt ansvar.

Men næringa slipper billig. Laksebaronene trives best med å se at formuen bare vokser og vokser.  Det er grunneierne og skattebetalerne som må ta regninga for kostnadene med forsøkene på å redde arten. Og sjansen for å lykkes er heller liten.

Det var om laksen. Så kunne man fortsatt med stæren. Rypa. Orrfuglen. Snøspurven. Gaupa. Og én million flere. Det blir færre og færre av dem. I Norge er mer enn 2000 arter i faresonen.

Naturpanelet konstaterer at leveområdene for klodens millioner arter ødelegges av menneskelig aktivitet. 

Naturen  vil etter hvert ikke klare å levere alt ei økende befolkning trenger når økosystemene ødelegges, frykter Naturpanelet.

Og hva er det så menneskene trenger?

Jo, i vår del av verden trenger de et hus å bo i, en villa helst, hytte på fjellet eller ved sjøen. Eller begge steder. En SUV, og én eller to litt mindre biler i tillegg. Bobil eller campingvogn. Og gjerne en motorsykkel i tillegg, til sommerbruk. Snøskuter til vinterbruk. Størst mulig TV, og siste modell av mobil-telefon. Og tid til å ta to-tre sydenturer i året. Vietnam har jo blitt det nye Thailand. Vi vil gjerne dit. 

Nå kan du fly fra Tromsø til Kreta for under 300 kroner. Helt vilt! heter det i en avisannonse. Ja, presis!

Og så trenger vi klær, masse klær. Klær fra lavprisland i Østen er bra.

Ja, og så trenger vi sjølsagt kjøpekraft. Økt kjøpekraft! Hører dere? Vi må ha økt kjøpekraft! Vi hører det hver vår når det er lønnsoppgjør. Vi vil kjøpe-kjøpe!

Å kjøpe isdress og danseskøyter 

og kjøpe plastski og slalåmdrakt, 

det er en sykdom å kjøpe-kjøpe 

og sporte-sporte med pomp og prakt. 

Å kjøpe-kjøpe er blitt en sykdom 

og den er farlig fordi vi tror 

at det bestandig er nok å ta av 

og evig rikdom på moder jord.

(Sissel Mørck)

Vi bruker nå nesten dobbelt så mye av jordas ressurser hvert år som i 1980, og hver av oss forbruker 15 prosent mer materielle goder nå enn den gangen. 

Det er mer enn naturen tåler.

For å tilfredsstille menneskenes stadig økende behov for materielle goder, må vi blant anna ta i bruk store uberørte naturområder til vindmøller. Fugler og dyrs leveområder. Så kaller vi dem parker, for det høres så flott ut. 

I jakten på metaller etableres nye gruver. Som i Repparfjord, hvor gruveavfallet skal deponeres i den nasjonale laksefjorden.

Vi ødelegger naturen i stadig økende tempo. Og begrunner det med «DET GRØNNE SKIFTET». Verden vil bedras!

Skal vi så tru på disse ekspertene og deres rapporter?

Tja, mange er skeptiske. Og det skal visst fremdeles være noen som nekter å tru at Jorda er rund, som ei kule. 

For noen holder det ikke med all verdens dokumentasjon. Slik er det bare.

Når blir det nok?

Skjermdump fra Euronews.

Noen bøker sliter du med fordi de de er tungleste eller fordi de er tjukke som mursteiner. Som Jostein Gaarders Sofies verden.

Noen bøker er sånn at du kan ikke legge dem fra deg før du har lest dem fra begynnelse til slutt. Det kan være fordi de er så spennende. Eller fordi de er så artige. Et forargelsens hus av Garbriel Chevallier hører til den siste typen.  

For noen dager siden kom det ei bok i postkassa mi som ikke hører til noen av de nevnte gruppene. Eg klarte bare å lese bruddstykker av den hver gang. Og likevel blei eg rett og slett kvalm og ville spy. 

Forfatteren heter Hans Husum, og tittelen på boka er Skjult ny krigsmaskin. Forfatteren anbefaler da også å lese boka «på tvers» istedenfor side for side.

Om seg sjøl skriver han:

«Jeg er Hans. Jeg er en gammel kirurg. I førti år har jeg vært på veien, i minefelta og krigene i Sør. Alltid i nedslagsfeltet, skrekkslagen men stridig. Når jeg er utenfor rekkevidde, lader jeg opp batteriene i taigaen i Finnmark, skriver lærebøker i livreddende kirurgi, og bygger rugekasser for kvinendene langs Lakselva.»

Hans Husum er der nede, på bakken, hvor de dødbringene bombene dreper og lemlester folk, ødelegger bygninger og infrastruktur. Han ser de sønderrevne kroppene og kjenner lukta av blod. De døde kan han ikke hjelpe. Men Hassan, han som  så lillebroren sin bli sprengt i filler av en israelsk F16-jager, og blei sjøl truffet av splinter fra jager nummer to da han forsøkte å skjerme den døde lillebroren sin, han fikk hjelp.  

Det var i juni 1982. 

Israel hadde starta «Operasjon Fred i Galilea», og jagerflya feide inn over Hashbaya i Sør-Libanon.

– Ambulansefolkene måtte rive ham vekk. Igjen og igjen forsøkte vi å reparere skadene etter piloten. Hassans høyre albue var knust og nervene ned til handa ødelagt. Etter måneder med kirurgi og fortvilelse greide Hassan og gjenreise seg sjøl som menneske, skriver Husum.

Han har sett tarmer fra døde mennesker klistra til husvegger etter bombinger. Han har sett hvilke skader nye våpensystemer gjør på mennesker. Som DIME-raketten. DIME-raketten blei ifølge Husum testa første gang under Israels invasjon i Libanon i juli 2006, og brukt i stort omfang under julekrigen i Gaza i 2008.  

I DIME-raketten brukes wolfram, som skaper en trykkbølge som inneholder tunge mikropartikler.  Husum har sett hvordan trykkbølgen knuser muskler, blodårer og nerver i mennesker til en eneste pudding innvendig.  

Hassan såg ikke hvem som drepte broren hans. Morderen satt trygt i en cockpit høyt over guttene. Andre drapsmenn kan sitte bak  dataskjermer hvor som helst i verden og styre dronene sine. Et hus kan være pekt ut som målet fordi det antas å være tilholdssted til en antatt terrorist.

Rune Ottosen er professor emeritus ved OsloMet. I en artikkel i Dagbladet  skriver han at siden 2003 er det utført over 4000 amerikanske droneangrep i Afghanistan, Pakistan, Somalia, Jemen, Libya og Syria, og at det antas at minst 7000 mennesker er drept i disse landene i USAs «krig mot terror».

Også det norske, statseide NAMMO er dyktig på våpen. Våpen som ifølge Hans Husum er snikskytternes favoritt. NAMMO produserer blant anna en serie kaliber 12.7-skudd. 

-– De røde brenner opp folk, de blå brenner opp hus og kjøretøy og de svarte bryter inn i bomberom. Men det er de umalte skudda som har blitt den norske bestselgeren. De eksploder ved anslag og sprenger både deg og de omkring deg med ei sky av tunge zirkonium-partikler, skriver Husum i boka si.

NAMMO  er hovedsponsor for det norske hopplandslaget, og utøverne har latt seg avbilde når de poserer med NAMMOs raketter

Norske bedrifter tjener dessuten flere hundre millioner på militære droner. Deler av teknologien brukes også i krig.

Ifølge Hans Husum er resultatet av å bombe babyer med metall totalt uforutsigelig, uansett type og dose, og skadene er arvelige.

– En vedvarende kjemisk krig som dreper, deformerer og sårer babyer, skriver Hans Husum.

 Men nå er det altså slik at vi angivelig trenger flere slike våpen.  Den amerikanske presidenten Donald Trump krever at NATO-landene øker sine forsvarsbudsjetter til minst to prosent av brutto nasjonalprodukt. Det vil nok være bra for våpenindustrien i USA (og Norge), for NATO-landene kjøper jo amerikanske våpen. (Et unntak er jo Tyrkia, som vil kjøpe russiske S-400-raketter.) 

Trump har satt sin lydige tjener, generalsekretæren  i NATO, til å sørge for at NATO-landene gjør som de får beskjed om. 

Begrunnelsen for denne økninga er det angivelige agressive Russland.

I en rapport fra Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) framgår det imidlertid at Russlands militærutgifter var 66,3 milliarder dollar i 2017, nesten tre milliarder dollar mindre enn året før.

Til sammenligning brukte USA alene nesten ti ganger så mye: 610 milliarder dollar. 

Samla militærutgifter for alle 29 NATO-landa var 900 milliarder dollar i 2017, og utgjorde i henhold til SIPRI 52 prosent av alle  verdens utgifter, som er på ufattelige 1739 milliarder dollar (15102 mrd. kroner). 

De siste talla fra SIPRI (april 2019) viser at verdens totale militære utgifter økte til 1822 milliarder dollar i 2018. De fem største forbrukerne i 2018 var USA, Kina, Saudi-Arabia, India og Frankrike, som sammen utgjorde 60 prosent av de globale militære utgiftene.

NATO bruker altså 13-14 ganger så mye penger på militære formål som Russland. I tillegg har USA 800 militærbaser spredt over store deler av kloden. Mange ligger tett opp til Russlands grenser. 

Det holder åpenbart ikke mot Russlands agressivitet. Det må brukes mer penger på våpen.

Det er lett å se galskapen i denne opprustinga. For den som vil se. 

Men Donald Trump driver butikk. Han selger våpen. Uten fiender og kriger går butikken hans ad undas. 

Blir det Iran neste gang? Eller Venezuela? Nord-Korea, kanskje?

Fint skal det være om halve ræva henger ute

F-35, 16 milliarder dyrere enn forutsatt.

I april avslørte Bergens Tidende at krigsflyene Norge har vedtatt å kjøpe, blir 16 milliarder kroner dyrere enn forutsatt. 

Nå nærmer innkjøpsprisen seg visstnok 100 milliarder totalt. 

16 milliarder!  Et ufattbart beløp. 

Men fylkesråd for samferdsel i Troms, Ivar B. Prestbakmo, hjelper oss litt med å forstå hvor mye det er. Han sier at etterslepet på fylkesvegene i Troms beløper seg til 8 milliarder. Så hvis man hadde brukt halvparten av prisstigninga på krigsflyene, ville etterslepet vært innhenta. Og hvis man hadde brukt de resterende 8 milliardene av prisstigninga på å oppgradere vegene ytterligere, hadde nok resultatet blitt en vegstandard man kan forvente i 2019.

Mens prisen på flykjøpet bare stiger, sentraliseres det i stor stil i distriktene. For å spare penger.

Det siste er at Statens vegvesen (heter det virkelig det fremdeles??) har fått beskjed om å spare penger. Resultat: en rekke trafikkstasjoner skal legges ned.

Nærpolitiformen raserte en rekke lensmanskontorer.

Posten skal gå med overskudd og ikke med posten lenger. Iallfall bare maksimalt tre dager uka. 

Passkontor er sentralisert slik at folk må ta fri fra jobb og  reise milevis for å få pass. 

NAV-kontor er slått sammen og sentralisert. 

Nå kjemper folk i distriktene for sine lokalsykehus og fødestuer. De skal også legges ned. 

Noe av de siste er at Nord universitet sine avdelinger i Namsos, Nesna og Sandnessjøen skal legges ned.

16 milliarder.  Klassekampen har kommet til at 16 milliarder kunne opprettholdt 941 fødestuer som den som nå skal legges ned i Kristiansund. Eller lønn til 40920 reinholdsarbeidere, eller 34480 håndverkere.

I USA regner man ifølge Aftenposten med at det koster 400.000 kroner i timen å ha F-35- flyene i lufta. Regjeringa insisterer  på at det «bare» koster 110.000 kroner. 

Stortinget har vedtatt å kjøpe 52 krigsfly av typen F-35, produsert av amerikanske Lockheed Martin. Fly som sikkert passer som hånd i hanske for USA og NATOs krigseventyr, hvor det skulle være i verden. Det gjorde ikke svenske Jas Gripen, som det var (skinn)forhandlinger om i starten.

– Om vi hadde gitt flyene til Norge, ville de kjøpt amerikansk alikevel, sa svenskene etter at avgjørelsen var tatt.

Et gammelt ordtak sier: Fint skal det være om halve ræva henger ute. 

Om vi ikke kan holde oss med ordentlige veger, utdanningsinstitusjoner og sykehus der folk bor, har vi iallfall fine fly.

Vi trenger mindre, ikke mer motorisert ferdsel


Ikke uventa har saken om nasjonalpark ved Treriksrøysa brakt særlig snøskuterentusiastene i harnisk. Det er ikke merkelig. For en nasjonalpark vil sannsynligvis ramme den motoriserte ferdselen i omådet. 

En eventuell nasjonalpark ved Treriksrøysa vil ramme den motoriserte ferdselen i området. Arkivbilde: Fra skuterløypa i Kitdalen.

Og stort sett bare den. 

Ellers kan området brukes som i dag.

Store Norske Leksikon skriver: 

«Hensikten med å opprette nasjonalparker i Norge er å bevare større naturområder, med planteliv, dyreliv og geologiske forekomster i en mest mulig opprinnelig tilstand, og gi allmenheten muligheter til å oppleve slik natur, samt å bevare naturverdiene for våre etterkommere. Nasjonalparkene gir videre muligheter for undervisning og forskning i urørt eller nær urørt natur. Det er vedtatt alminnelige regler for ferdsel i og bruk av nasjonalparker. Blant tekniske inngrep som ikke må forekomme, er vei- og jernbanebygging, oppføring av kraft- og telefonlinjer, vassdragsregulering, taubaner og bygninger av alle slag. Pattedyr og fugler er generelt fredet, men det kan gis unntak for småviltjakt som har vært drevet fra gammel tid. Alle planter, også levende og døde trær, skal være fredet. Bærplukking er likevel tillatt, og det skal være adgang til å drive sportsfiske etter gjeldende regler. Motorisert trafikk til lands, til vanns og i luften er forbudt med mindre det skjer i politi- eller sikringsøyemed.»

Protestene som kommer mot forslaget og medienes behandling av saka, kan få det til å se ut som om «alle» er mot opprettelsen av en nasjonalpark her. Slik er det ikke. 

– Jeg er for nasjonalpark, men å legge meg ut for hogg av skuterfolket, det orker eg ikke, skriver en nasjonalparktilhenger som vil være anonym. 

Vedkommende er ikke alene. Der er mange som har resignert. De blir ikk hørt når det gjelder motorisert ferdsel i utmark. For det er egentlig det protestene i denne saka handler om.

Det var i juni 2015 at nåværende regjering vedtok å la kommunene sjøl opprette skuterløyper i sine områder. Ei ordning Nord-Troms og Finnmark har hatt lenge. Her planlegges det stadig nye løyper.

Det skjedde uten at det var gjort nødvendige analyser av konsekvensene. Og det skjedde til tross for en rekke protester. Blant anna fra Den Norske Turistforening, Naturvernforbundet, Friluftslivets Fellesorganisasjon, Norskog og Norges jeger- og fiskeforbund, med til sammen  750000 medlemmer.

Regjeringa brydde seg heller ikke om at Miljødirektoratet, Klima- og miljødepartementets nærmeste faglige rådgiver og iverksetter av miljøpolitiske vedtak, advarte mot konsekvensene av å tillate fornøyelseskjøring med snøskuter. I sin høringsuttalelse skriver de at økt snøskuterkjøring vil gi negative konsekvenser for friluftslivet og muligheten til å oppleve stillhet og ro i naturen. Økt motorisert ferdsel kan ifølge direktoratet også gi negative effekter på naturmangfoldet.

Regjeringa hadde heller ikke støtte for vedtaket hos sine egne velgere!

En  landsdekkende undersøkelse, utført av Ipsos MMI for Norsk Friluftsliv i 2014, viste at i Høyre var 51 mot og 30 for, mens tallene var henholdvis 48 og 32 i FrP. 

På spørsmålet «Er du for eller i mot at det skal bli lov med fornøyelseskjøring med snøscooter i norsk natur, eller har du ikke noe standpunkt til dette?» blei resultatet for øvrig slik: Ap 71 prosent mot, Sp 61 prosent mot, MDG 81 prosent mot, KrF 62 prosent mot, Venstre 71 prosent  mot og SV 90 prosent mot. 

Det er altså ikke flertall for loven i noen partier!

De fleste andre undersøkelser viser også at folk ikke ønsker mer motorisert ferdsel i utmarka.

Ifølge en rapport fra Vista Analyse (VA) kan regjeringas lovforslag om snøskutere føre til nær en dobling av snøskutertrafikken i løpet av åtte år, noe som vil gjøre det vanskelig å ivareta friluftslivet.

Av rapporten framgår det at det var 73400 snøskutere i Norge i 2013. Det vil ifølge VA si framskriving øke til 137700 i 2021 som en følge av lovendringa. I tillegg vil antallet kunne øke med 50200 i 2021. 

Dette representerer ei økning på 85 prosent fra 2013 til 2021. 

Antallet kjørte kilometer vil øke fra 87 millioner til 138 millioner kilometer, ifølge framskrivinga. 

Ulovlig kjøring utenfor løyper skjer i stort omfang.

I tillegg kommer omfattende ulovlig kjøring. Risikoen for å bli tatt er forsvinnende.

Antallet skadde og døde vil øke som en følge av lovendringa, og skadekostnadene i 2021 vil nesten dobles fra 2013-nivået og øke til 1,5 milliarder, ifølge framskrivinga.

Regjeringa legger altså opp til et frislipp for motorisert ferdsel i utmark.

Det skjer i ei tid da ungdommer og andre tar til gatene i protest mot myndighetenes handlingslammelse i klimaspørsmålet. Den ene rapporten etter den andre viser at det trenges drastiske tiltak om verden skal unngå et økologisk inferno. 

At halvparten av verdens dyr de siste ti-åra er forsvunnet og at insektene dør i hopetall, og kan være helt borte i løpet av 100 år, gjør visst ikke inntrykk, og får ikke konsekvenser for regjeringas politikk.

I stedet for å legge opp til økt motorisert ferdsel, er det nødvendig å begrense den i størst mulig grad. 

Både til lands, til vanns og i luften.

70-åringen som truer vår eksistens

Russland ønsker krig. Se hvor nær våre militærbaser de har plassert landet sitt. (Illustrasjon fra Facebook).

« Etter å ha bestått i 40 år, vil de fleste tilhengere av NATO påstå: Denne forsvarsalliansen har avverget krig, og spart oss for et nytt  9. april 1940. Den første påstanden er fullstendig meningsløs og meget langt fra virkeligheten. Siden NATO ble etablert, er det registrert 174 kriger i verden. Hvorav flere i Europa – i den utstrekning man regner Irland, Hellas, Tyrkia og Kypros til Europa. Den lange rekke av blodbad i Midt-Østen har heller ikke latt seg stoppe av NATO».

Dette skreiv min daværende sjef, redaktør i Framtid i Nord, Torstein Wittington Tengelsen, i en lederartikkel 4. april 1989. Det var da 40 år siden NATO blei etablert på et møte i Washington DC. Norge slutta seg til organisasjonen like etterpå, og har siden vært medlem.

4. april i år er det 70  år siden stiftelsen av NATO. Hva ville TWT ha skrevet i lederen sin i dag om han hadde levd?

Etter hans død er Berlinmuren revet, og NATOs motstykke i øst, Warszawapakten, oppløst. Normal fornuft skulle da tilsi at det ikke lenger var nødvendig med et NATO heller – ikke for mennesker som ville ha fred og nedrustning. 

Men NATO var nødvendig  – for våpensmiene i USA! Det militærindustrielle komplekset som president Dwight D. Eisenhover hadde advart mot i sin avskjedstale, hadde makt og penger – penger til å kjøpe seg de politikerne de trengte. Politikere som var villige til å føre krig, vel å merke på andre lands territorium. 

Her måtte det manes fram fiender, og NATO måtte få en annen rolle enn å passe på at ingen medlemsland ble angrepet. Det ville kanskje aldri skje, og en slik passivitet ville være dødsens for våpenfabrikkene og USAs økonomi. I NATOs nye konsept forplikta organisasjonen seg til å «sikre fred og stabilitet» (sic) også utafor sitt eget kjerneområde. Alt for å sikre at våpenfabrikkene kunne fortsette med sin dødbringende produksjon.

I dag kunne TWT føyd en rekke kriger til si liste. Lista over NATO/USA-ledede angrepskriger er uhyggelig lang, antall millioner drepte kan måle seg med en annen masseutryddelse av mennesker i ikke altfor fjern fortid.

Allerede 24. mars 1999 fikk NATO prøve seg i sin nye rolle,  i bombekrigen mot Jugoslavia. Bombekrigen varte i 78 dager, og hadde ikke FN-mandat. Det var NATOs første angrep på en suveren stat. Også sivile mål blei bomba, med hensikt, og man regner med at så mange som 1500 sivile blei drept av NATO-bombene. Ved bombingen av fjernsynshuset i Beograd – én av NATOs mange krigsforbrytelser i eks-Jugoslavia, blei 16 sivile drept.

Begrunnelsen for angrepet på Jugoslavia var at man ville stoppe angivelige serbiske overgrep mot albanske sivile og å «hindre en humanitær katastrofe». 

Etter NATO-intervensjonen blei det påpekt at den var i strid med folkeretten. Det har også vist seg i ettertid at faktagrunnlaget for intervensjonen var tvilsomt. Resultatet av bombekrigen blei at provinsen Kosovo i Serbia med makt ble skilt ut og satt under FN-administraasjon.

Senere har det blitt klart at faktagrunnlaget for å gå til invasjonskrig mot suverene stater ikke har vært avgjørende når NATO har gått til angrepskrig. 

Krigen mot Irak var basert på ei løgn om masseødeleggelsesvåpen. Krigen mot Libya på en løgn om Muammar al-Gaddafis massedrap av egne innbyggere. 

Organisasjonen som opprinnelig blei danna for å være fredsbevarende, er blitt verdens mest aggressive i vår tid. Istedenfor å arbeide for fred og nedrustning, kreves det nå av medlemslandene at de prioriteter opprustning. 

Istedenfor å bygge tillit og relasjoner mellom nasjoner, tegnes det fiendebilder. Den største fienden av alle, Russland, omringes nå av provoserende NATO-baser, stadig nærmere Russlands grenser.

– USA betrakter Norge som en vasallstat, skal Einar Gerhardsen en gang ha uttalt.  I dag skal det ikke store observasjonsevnen til for å konstatere at han hadde rett. NATO/USA oppretter nå baser flere steder i landet. Til nå har vi fått én base i Trøndelag og én i Troms. I fjor høst fant NATO-øvelsen Trident Juncture med mer enn 50000 mannskaper, hundrevis av fly og kjøretøyer, sted på norsk område.

Videre skal Rygge bli utgangspunkt for amerikanske angrepsfly. Vadsø har radar som videreformidler data til NATO, og ved Eggemoen ved Hønefoss er det nettopp avslørt en lyttestasjon som samler inn enorme mengder persondata fra telefonsamtaler og sosiale medier – også fra norske borgere, ifølge NRK. 

Tønsvika i Tromsø rustes opp til å kunne ta i mot atomdrevne amerikanske angrepsubåter. Herfra skal  de patruljere i nordområdene. 

TWT skrev blant anna: «… opprettholdelse av NATO [er] en forbrytelse mot våre medmennesker og våre etterkommere. Hvis vi fortsetter å opprettholde denne kreftsvulst har vi bevist en mulig universell hypotese: Når biologiske organismer på en planet har utviklet bevisstheten til det nivå hvor de mekaniske lover og kvantelovene oppdages, bruker disse organismer oppdagelsen til å utslette seg selv. NATO er en av de mekanismer som kan bidra til en ny øde planet i Universet».

Men kanskje finnes det håp?

Nylig forlot barn og unge i Norge og andre land  skolene og tok til gatene for å protestere mot politikernes tafatthet når det gjelder å ta grep mot den forsøplinga til vann og luft som truer med å gjøre kloden ubeboelig.

Militæraktiviteten er en miljøversting, som istedenfor å gi oss trygghet, truer livet på kloden og grunnlaget for hele vår eksistens, som TWT påpekte for 30 år siden.

Men militær- og krigsindustrien er som elefanten i rommet. Å snakke om den enorme trusselen for kloden den representerer, er tabubelagt.

Sannheten kan bli altfor vanskelig å ta inn over seg.


Omfavner masseødeleggelsesvåpen

Bildet viser soppskyen over Nagasaki 9. august 1945.

AI 2017 fikk ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons ) fredsprisen. De fikk prisen for arbeidet  med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene som bruk av atomvåpen vil få, og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfesta forbud mot kjernevåpen. 

Det var Hiroshima-overlevende Setsuko Thurlow (da 85) som sammen med Beatrice Fihn mottok Nobels fredspris på vegne av ICAN.  Setsuko var bare 13 år da USA slapp den første atombomben over den japanske byen Hiroshima, 6. august 1945. 

Ho overlevde bombinga, og har siden kjempa mot atomvåpen. Siden 2007 har ho også deltatt i ICANs arbeid mot atomvåpen-galskapen.

Arbeidet har ført til at FNs generalforsamling vedtok en avtale som forbyr stater både å utvikle, prøvesprenge, produsere og skaffe atomvåpen. Det skjedde i juli 2017. 

Ifølge FN-sambandet var Norge ett av omlag 40 land som ikke deltok i forhandlingene om avtalen i det hele tatt. Sverige stemte for forbudet, som eneste nordiske land. 122 land stemte for avtalen. Danmark, Finland og Island stemte heller ikke.

Begrunnelsen til den norske regjeringen for ikke å skrive under avtalen er at den ikke vil skape fremgang fordi den ikke støttes av noen av de landene som har atomvåpen, og at det er uaktuelt for Norge å støtte et forslag i FN som svekker NATO som forsvarsallianse.

Hittil  har 70 land signert denne FN-traktaten. Av dem har nå 22 land ratifisert den. Når 50 land har ratifisert traktaten, blir den gjeldende folkerett, på samme måte som forbudene mot våpen som antipersonellminer, klasebomber, kjemiske og biologiske våpen. Traktaten inneholder også et rammeverk for hvordan verdens ni atomvåpenstater kan destruere lagrene sine og slutte seg til forbudet. 

Tirsdag denne uka vedtok Stortinget å si nei til denne traktaten. Det var bare SVs fem representater som stemte mot. 

Et stort flertall av verdens land ønsker et forbud mot atomvåpen. En spørreundersøkelse som respons Analyse har utført for Norsk Folkehjelp viste at åtte av ti nordmenn meiner Norge bør undertegne FN-traktaten som forbyr atomvåpen.

At Norge ikke vil stemme for et atomvåpenforbud, er ikke overraskende. Norske regjeringer, uansett farge, har alltid villet være den flinkeste i NATO-klassen. Noe som kom svært så tydelig til uttrykk under den USA-ledede bombinga for regimeskifte i Libya i 2011. Norske jagerfly slapp 588 bomber over landet, og de norske pilotene visste vel aldri hvem de traff og hvor mange uskyldige bombene deres drepte.

Stortingsflertallets begrunnelse for ikke å underskrive avtalen er at NATOs troverdighet når det gjelder trusselen om å utslette hele menneskeheten står på spill om man går inn for å forby atomvåpen.

I dag regner man med at ni land besitter atomvåpen: USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, Israel, India, Nord-Korea og Pakistan. Ifølge en artikkel i tv2.no  topper Russland lista med 7300 atomstridshoder, mens USA kommer på andreplass med 7000 atomstridshoder. 

I artikkelen vises det til en oversikt over verdens atomvåpen hvor organisasjonen Federation of American Scientists (FAS) har gjort opp status for kjente atomvåpenarsenaler globalt. 

Tallene er henta fra offentlig tilgjengelig informasjon og historiske analyser. Her går det fram at de ni landa til sammen trulig har rundt 15350 atomvåpen lagra.

Man kan si mye om president Donald Trump, men han har iallfall gjort et forsøk på å minske verdens vanvittige atomvåpenarsenal. 

Nei, ikke sitt eget – Nord-Koreas! 

I Vietnams hovedstad Hanoi møtte han Nord-Koreas president Kim Jong-un nylig for å få han til å skrote sine atomvåpen. Men Trump var ikke villig til å innrømme motytelser i form av lettelser i sanksjonene som rammer Nord-Korea sterkt. Dermed blei det ingen avtale. 

Kim veit nok at den dagen han kvitter seg med sine atomvåpen,  ligger veien åpen for Trumps skjulte agenda: regimeskifte, noe skiftende amerikanske presidenter har «lyktes med» bla. i Libya og Irak og flere andre land.

Derfor vil han trulig aldri gi slipp på atomvåpnene sine.

Kim Jong-un, og nå også stortingsflertallet, klamrer seg til trua på at atombomben skaper trygghet. Atombomben, og trusselen om massemord av sivile. 

«Jeg ser, jeg ser…

Jeg er visst kommet på feil klode!

Her er så underligt…»

Ordene er Sigbjørn Obstfelders, og i diktet som ordene er henta fra, lurer han på om det er verden det er noe galt med, eller noe med ham sjøl.

Hvis Obstfelder hadde levd i dag, hadde han kanskje ikke behøvd å lure.

Ikke han heller.

Huawei

Kina seiler opp som verdensledende innen teknologi, mens USA  sakker akterut. I fjor kom det kinesiske selskapet Huawei med en ny såkalt smarttelefon, som sies å slå knock out på både amerikanske Apples iPhone og koreanske Samsung. 

Huawei danker ut Apple og Samsung.

Det har blitt i meste laget for president Donald Trump, som har gått til handelskrig mot Kina. Etter ordre fra USA, arresterte kanadisk politi Meng Wanzhhou, dattera til grunnleggeren av Huawei, da hun ankom Vancouver i Canada i desember 2018. Ho er anklaga for brudd på sanksjonsregimet mot Iran! 

Huawei har levert utstyr til det norske telenettet, og er en aktuell leverandør av 5G-nettet som planlegges.

Nå har det lyktes Trump å spre frykt for at Huawei skal samarbeide med kinesiske myndigheter, og at å samarbeide med selskapet kan innebære en sikkerhetsrisiko.

– Sikkerhetsimplikasjonene er for alvorlige. Vi kan ikke utelukke at alternative leverandører fra USA også spionerer på oss, men det er tross alt en vennligsinnet stat. 

Det sier Gisle Hannemyr til avisa Klassekampen. Han er universitetslektor ved Universitetet i Oslo og ekspert på IT-sikkerhet.

USA – en vennligsinna stat?

Ifølge Karlström og Romelsjö (USA som världspolis,2013) har USA leda eller deltatt i flere  titalls kriger etter 1945. Det er vel neppe noen som gjør USA rangen stridig som verdens mest krigerske land. Ei merittliste en røverstat verdig.

Her er et lite utvalg fra Karlström og Romelsjö si lange liste:

1950: Korea
1973: Chile
1973: Uruguay
1975: Vietnam
1981: Nicaragua
1983: Grenada
1986: Haiti
1989: Panama
1991: Irak
1993: Somalia
2002: Afghanistan
2003: Irak
2011: Libya
2012: Syria

Hvor mange millioner mennesker som i all vennlighet blei drept i disse krigene, kan man bare gjette. Bare i Vietnam-krigen regner man med anslagsvis fem millioner døde og skadde, hvorav mellom 800 000 og 3,1 millioner sivile (Wikipedia).

Nå kan Venezuela bli neste land som blir invadert. USA har i lang tid ønska et regimeskifte i landet og en president som hopper når Trump sier hopp. Metodene som brukes er sanksjoner og destabilisering, metoder som USA har lang erfaring med. 

Det er bare trist  at det lykkes Trump å få noen land med på sine røvertokter, som klart er i strid med FN-charteret – CHARTER OF THE UNITED NATIONS. (Art 2-4)