Kategoriarkiv: Kommentar

Pengene styrer – naturen får unngjelde

Bilde fra rotenonbehandlinga i Signaldalelva. Denne laksen fulgte eg i dødskampen i over én time. Den hadde ingen sjanse. https://vimeo.com/137683517

Da eg var liten gutt, 8-10 år kanskje, fikk eg ofte være med faren min på sykkeltur i min barndoms grønne dal. Inni en skog, oppe i høyden, hendte det at vi besøkte en mann som hadde hytte der. Eg husker ikke hvordan han så ut. Men eg husker at han dreiv og sløyde noen digre lakser. Så store lakser hadde eg aldri sett tidligere. Heller ikke maken til det fiskeutstyret mannen hadde.

Sjøl pleide eg å tilbringe sommerdagene med fiskestang langs bredden av den samme elva han hadde fått laksene i, men størrelsen på mine fisker var langt meir beskjedne. Det var også utstyret. Fiskestanga var laga av ei lita småbjørk, og fiskesnøret var festa i toppen på den, og i andre enden var makkroken og et passelig tungt blysøkke. Likevel hendte det ikke at man gikk fra elva uten ei honke med fin-fine røyer. Nok til en middag for heile familien.

Så seint som på 1970-tallet var det rikelig med fisk å få i elva. Den gangen blei det åpna for fiske 1. mai, og allerede på kvelden 30. april dro de ivrigste til elva for å være klare når klokka hadde passert midnatt. 1.mai-fisket foregikk den gangen ofte på isen (!). På seinsommeren og tidlig på høsten var det fisket etter sjøørret og sjørøye som var attraktivt. På den mest populære plassen nederst i elva kunne det stå tett med fiskere.

Den elva er nå ødelagt for fiske. Årsaken er lakseparasitten g. salaris og påfølgende behandling med rotenon. Parasitten kom trolig til området i juni 1976, da 56 sjuke fisker fra en smolttransport fra Umeå til Kaldfjorden blei sluppet ut i Skibotnelva istedenfor å graves ned. Myndighetenes grep for å få has på parasitten har vært å behandle infiserte elver med rotenon. Tanken er å drepe vertsdyret – laksen. Men rotenon slår ut praktisk talt alt liv i elvene som behandles, og ikke bare laksen. Å være vitne til at store og små lakser dør langsomt som en følge av gifta, er ubeskrivelig trist, og den verste dyremishandlinga eg har vært vitne til. Og den skjedde i statlig regi!

I en statusrapport for norske laksebestander i 2020 konstaterer Vitenskapelig råd for lakseforvaltning at antallet norsk laks i havet er mer enn halvert siden 1980- tallet. Antallet gytefisk som kom

tilbake fra havet var lågt også i 2019. Negativ påvirkning fra lakseoppdrett er en viktig årsak.
Ifølge rapporten er det rømt oppdrettslaks og lakselus som er de største truslene mot laksen. Lakselus medfører økt dødelighet hos villaks over stadig større deler av landet. Antallet laksebestander som vurderes som kritisk trua på grunn av lakselus har økt. Også kraftregulering og andre fysiske inngrep er trusler mot laks.

Kunnskapssenter for laks og vannmiljø skriver at de ville bestandene av atlantisk laks er i sterk tilbakegang, og at den i store deler av utbredelsesområdet er nesten utrydda. Norge har en tredel av restbestandene, og dermed også et spesielt ansvar for å ta vare på og utvikle arten, og har gjennom ratifisering av internasjonale konvensjoner forplikta seg til å bevare mangfoldet innen arten.

Norge har altså ansvaret for at den atlantiske laksen har gode levevilkår. Det er lett å se at dette er et ansvar staten tar svært så lett på.

Til tross for katastrofale miljøkonsekvenser, får oppdrettsnæringa ture fram som før. I liten grad har de såkalte laksebaronene vært villig til å påta seg å dekke kostnadene for ødeleggelsene de har påført miljøet, til tross for at profitten har vært rekordhøg.

I dag er mer enn 60 prosent av oppdrettsnæringa eid av utenlandske eiere. De stikker av med inntektene mens skattebetalerne og frivillige grunneiere betaler prisen for miljø- ødeleggelsene.

I Førdefjorden og Repparfjorden er det planer om å slippe ut enorme mengder gruveavfall. Repparfjorden i Finnmark er en nasjonal laksefjord.
Likevel har regjeringa gitt tillatelse til utslipp i fjorden, og begrunner det med at nytten er større enn ulempene.

Inntil 2 millioner tonn gruveslam og tungmetallholdig avfall årlig i inntil 30 år skal dumpes i fjorden. Sjødeponiet kan strekke seg over åtte kvadratkilometer. Havforskningsinstituttet sine analyser viser at partikler kan spre seg over et mye større område. Der

gruveslammet dekker sjøbotnen, vil bunnfauna og fisk forsvinne. Også store deler av den øvrige fjorden kan bli negativt påvirka under, og i lang tid etter at drifta er avslutta.

Sånn har det blitt. Pengene styrer. Naturen får unngjelde.

Lærer vi noen gang?

Verden bruker enorme summer på militærvesenet. Men mot det som truer menneskeheten hjelper det ingen ting, Tvert imot. (Illustrasjon: New York Times)

Vi maler fiendebilder på veggen. Russland, bjørnen. Og Kina, den gule fare. Det er de som truer nå for tida. Så ruster vi opp. Kjøper kampfly til milliarder. Og fregatter. Så vi kan føle oss trygge. NATO-Jens har gitt beskjed om at vi må øke militærutgiftene til to prosent av nasjonalbudsjettet.

Samtidig legger vi ned lokalsykehus, og drifter de som blir igjen og andre offentlige tjenester etter markedsmessige prinsipper. Her er det stykkpris på pasienter som gjelder. På «nynorsk» heiter det New Public Management. Kort sagt handler det om å gjøre de offentlige tjenestene mer forretningsmessige og forbedre effektiviteten ved å bruke ledelsesmodeller i privat sektor.

Seint i fjor kom nyheten om at folk døde som fluer i den kinesiske millionbyen Wuhan. Et usynlig virus, korona, hadde slått til, og kineserne innførte portforbud og stengte av byen. Vi, i trygge Norge, syntes synd på kineserne som blei ramma så hardt.
Men så skulle det vise seg at koronaviruset ikke hadde tenkt å ta livet bare av kinesere. Som nissen på lasset fulgte viruset med turister og andre reisende til alle verdensdeler. Også til Norge kom det.

Koranaviruset, en usynlig fiende som ikke gjør forskjell på fattige og rike, nordmenn, russere, kinesere, amerikanere eller andre. Som ikke bryr seg om hvilken allianse eller religion du tilhører, eller om du bor i øst eller vest, nord eller sør, men som tar hvem som helst, ung som gammel, kvinne som mann.

En fiende som F-35 og Sukhoj Su-57 kampfly er sjanseløse mot, og som ikke kan snikmyrdes av ubemannede droner, slik som den iranske generalen Qasem Soleimani blei.
Nei, sjøl NATO var hjelpeløs og avstod fra å hjelpe slik de skal etter Artikkel 5 i Atlanterhavspakten da Italia blei angrepet. Også EU var uvillig til å hjelpe i første omgang.
Ironisk nok var det Russland, Kina og Cuba som trådte til med hjelp til italienerne. Nylig landa ni fly med russisk nødhjelpsutstyr og omtrent 100 helseansatte i Italia. Kina sendte 100000 beskyttelsesmasker og 50000 engangstester. Også Cuba sendte helsearbeidere til landet.

Verden over foregår det nå et kappløp om å utvikle en vaksine mot koronaviruset. Et fredelig samarbeid over landegrensene mot en felles fiende. Paradoksalt nok mangler det penger til dette arbeidet.

Etter koronapandemien vil menneskene kanskje innse at militærvesenet ikke kan redde oss fra de farene som truer: klima- og miljøkrisa, naturødeleggelsene og atomtrusselen. Tvert i mot. Militærvesenet truer vår og klodens eksistens.
Ufattelige summer som brukes på militærvesenet vil i framtida kanskje isteden brukes på forsvar mot det som virkelig truer oss. Hvis menneskene bruker det vettet de har (fritt etter Dwight D. Eisenhower).
I 2018 var verdens militærutgifter ifølge SIPIRI 1822 milliarder dollar (= 19 200 milliarder kroner). Der er 14 ganger mer enn det norske statsbudsjettet, hvor de samla utgiftene i 2019 var 1 377 milliarder kroner.

Ifølge regjeringa vil det koste 268,1 milliarder 2017-kroner å kjøpe og drifte 52 F-35 kampfly som Norge vil anskaffe. Hvert fly forbruker 5600 liter drivstoff i timen, og i USA regner man med at hver flytime vil koste 400.000 kroner. Regjeringa hevder derimot – ikke uventa – at prisen bare blir omtrent en firedel av dette.

Koronapandemien var en varsla katastrofe, og flere vil komme. Forskere mener nå at menneskenes rovdrift på naturen kan være en årsak. FNs naturpanel konstaterer i sin rapport fra mai 2019 at halvparten av klodens naturlige økosystemer ødelagt gjennom landbruk, skogbruk og gruvedrift på land og overfiske i havet de siste femti år. En halv million arter har derfor ikke tilstrekkelig habitat til å overleve på lang sikt, ifølge Naturpanelet.

I Norge er hyttebygging og vindkraftindustrien to av verstingene når det gjelder ødeleggelse av norsk natur. Her til lands er det nå nær en halv million hytter, og bare i fjor blei det bygd mer enn 6000 nye. Mange i eller nær sårbar natur.
Tidligere miljøvernminister og rørlegger Torbjørn Berntsen har sagt det slik:
– Jeg har for lengst mista trua på det derre «økonomisk-vekst-samfunnet». Vi har drekki og eti nok!

Krisa har vist oss at vi trenger politikere som forstår at det er smart å holde seg med kriselagre av medisinsk utstyr, mat og korn, og at vi øker sjølforsyningsgraden av mat. Og at vi slutter å drive rovdrift på klodens ressurser.
Å la mer natur være i fred, er den sikreste måten å unngå epidemier på, mener forskere.

Se til Finland! Finnenes forsvarsbudsjett er på noe over 30 milliarder (2019). Det norske norske er omtrent dobbelt så stort. Finland har store nødlagre i tilfelle krise. Norge har fjellhaller fylt med amerikansk krigsutstyr.
Se til USA! Landet har (blant anna) 760 angrepshelikoptre, mer enn 2800 tanks, 69 u-båter, nesten 3500 kampfly og 157 bombefly. Men de mangler medisinsk utstyr som trengs i kampen mot koronoaviruset. Amerikanere dør nå i tusenvis.

Kanskje har koronakrisa lært oss mennesker å bruke det vettet vi tross alt har. Det blir spennende å se!

Jaaa, vi selger dette landet, …

Vi har gitt fra oss styringa over strømmen våres.

Tankene mine vender stadig tilbake til tida rundt 1950. Ei tid som blant anna var prega av linjebygging. Strømmen var på veg. Den skulle ut til alle i bygda. Parafinlamper og petromaxer skulle byttes ut med elektriske lyspærer. 

Mørkebrune og klebrige stolper som lukta sterkt, kom opp i rekordfart. Men så var arbeidsstyrken stor. Alle de voksne karan i bygda som kunne, deltok i arbeidet. Uten lønn. Det her var doning (= dugnad), og resultatet kom alle til gode. Gratis grunn til stolper og linjer, som vi når får betale nettleie for.  Men det blei lys i mørke stuer, strøm til strykejern og elekriske komfyrer, radioer og kanskje vaskemaskiner.

Faren min var også med på dugnaden. Det skulle bygges lågspentlinje til et par avsideliggende gårder i bygda. Eg, sjuåringen, fikk være med, og fikk lære hvordan stolpene ble satt ned i passe djupe hull og låst med steiner slik at de stod fjellstøtt.

Strømmen gjorde hverdagslivet for folk lettere. Den kom fra kraftverket i Rottenvika i Lyngen. Vasskraft fra Rottenvika til folks små stuer. Lyngen kraftlag eide kraftverket. Oversiktlig og greit, men likevel forunderlig for en liten gutt. Strømmen gikk gjennom ledningene og fikk det til å lyse i pærerene, men du kunne ikke se den. 

No gikk utviklinga fort. Nye kraftstasjoner blei bygd, og etterhvert blei de små kraftverkene kjøpt opp av større, som igjen blei kjøpt opp av enda større. Og no visste ingen lenger hvor strømmen kom fra. 

Enn så lenge var kraftselskapene forvaltere av den elektriske krafta, og Staten hadde kontroll med strømprisen. Men i 1990 kom energiloven. 

Ifølge Store Norske Leksikon omhandler loven «produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi. Loven åpnet for et fritt marked for kjøp og salg av elektrisk energi, og dermed også en energiutbygging som er mer markedsstyrt og mindre avhengig av prognoser og politiske vedtak. Loven plasserte Norge i fremste rekke internasjonalt med hensyn til liberalisering og frislipp av elektrisitetsomsetningen. Energiloven pålegger det lokale energiverket leveringsplikt, mens abonnenten selv kan velge leverandør. Loven har også bestemmelser angående fjernvarme, og den åpner for å gi konsesjon for eksport og import av elektrisk energi».

Nå blei Statnett SF etablert, og markedsdelen skilt ut som et sjølstendig selskap, Statnett Marked AS, et tiltak for å deregulere kraftmarkedet. Målet var  et felles norsk-svensk kraftmarked. Selskapet fikk i 1996 navnet  Nord Pool ASA.

I 2008 og 2010 kjøpte amerikanske Nasdaq OMX den nordiske kraftbørsen Nord Pool ASA for litt over to milliardar kroner.

Tidligere ordfører i Hol kommune, Osvald Medhus, har fulgt kraftdebatten i Norge på nært hold siden andre verdenskrig. 

Til Hallingdølen sier Medhus at Nasdaq betalte til sammen 2,4 milliarder.

– De har ikke betalt 2,4 milliarder for ingenting. Og det er interessant at de har overtatt kraftforvaltninga uten å eie noe. Vi har gitt fra oss styringa, og alt blir nå byråkratisk bestemt, sier han til avisen.

I 2019 kjøper Euronext  66 prosent av aksjene i Nord Pool, og blir dermed en majoritetseier.

Det er langt fra Rottenvika til Wall Street. Vi har solgt råderetten over arvesølvet våres til storkapitalen.

20. april 2016 blei for mange en jubeldag i Storfjord. Da sa et enstemmig kommunestyre nei til en rekke kraftverksplaner i kommunen. I praksis ville en rekke av elvene i kommunen blitt lagt i rør om de mest ytterliggående alternativene skulle blitt gjennomført. Et vindkraftverk var også planlagt. Etter kommunestyrevedtaket la utbyggerne vekk planene. 

No hevdes det at elektrifiseringa av Norge krever mye meir elektrisk kraft enn vi har tilgjengelig. Vi har sett hvordan vindbaroner presser på for å få gjennomført sine planer. Kommunestyrer og folkelige protester overkjøres. Mange av prosjektene havner etter utbygging på utenlandske hender. De fleste vindkraftverk er allerede heilt eller delvis eid av utenlandske selskaper. De tjener penger på investeringene takket være de såkalte grønne sertifikatene. Regninga er det norske private strømkunder som betaler.  Norske lokalsamfunn sitter igjen med ødelagt natur. 

Det er  ikke usannsynlig at Storfjord Kraft AS – med begrunnelse i «det grønne skiftet» – vil ta utbyggingsplanene  i Storfjord fram igjen. Da er det kanskje bare etablering av en nasjonalpark som kan redde elvene – hvis det er viktig.

Men det stopper ikke der.

I avisene kan man lese om utenlandske spekulanter som investerer i fast eiendom. Som for eksempel den svenske eiendomsmagnaten Ilija Batljan. Forretningsideen hans er å kjøpe offentlig bygg og leie dem tilbake til det ­ offentlige. Kanskje vi har et rådhus eller en skole å selge til Batljan?

Det neste investorer finner det interessant å investere i, blir kanskje offentlige vannverk?  Grav deg en brønn mens det er tid!

Statskog selger eiendommer som hakka møkk. Våre skoger – en del av vårt felles arvesølv –  havner på private hender.

Havet er også i ferd med å privatisert, og fiskekvoter er blitt spekulasjonsobjekter, og dersom kvotene blir for store og dyre, må kanskje internasjonale investorer slippes til.

Mitsubishi eier jo allerede det norske oppdrettsselskapet Cermaq, så kanskje blir Mitsubishi et av fleire utenlandske selskaper som eier fiskerettighetene i norske farvann.

Framskrittet

Det var skiløyper over alt i skog og mark, og noen ganger laga vi våre egne langrennskonkurranser.

Nytt år, nye muligheter. I starten på et nytt år passer det bra- iallfall for meg – å ta et lite tilbakeblikk. Å mimre litt om tida som var. 

Alt var egentlig mye bedre før- iallfall på 1950-tallet, kanskje. 

Vintrene var snørike og kalde, slik vintre skal være, med høge brøytekanter og gjerder som var heilt nedsnydd. Somrene var varme. Sola strålte fra en blå  eller lettskya himmel, og det regna sjelden. Og når det regna, var det skikkelig, med lyn og torden. Når regnværet var over, kjentes liksom luften mye reinere, og graset og skogen var grønnere. De hadde liksom fått ei vitamininnsprøyting. Alt var som det skulle være. 

Elva som bukta seg gjennom bygda, trakk oss unger til seg som en magnet. Med noen fiskefluer, noen makk-kroker, ei snor av nylon og ei fiskestang laga av ei småbjørk man fant ved elva, kunne man tilbringe timer langs elvebredden. 

Den gangen pleide de store røyene å stå i små bakevjer heilt inn til torvkanten og snappe fluer som kom rekende med strømmen. De var ikke vanskelig å lure. Da det var på tide å dra heim for å spise middag, hadde man tredd mang ei fin røye inn på honka man hadde laga av ei kløftgrein. Det er ingen overdrivelse å si at steikt røye var hverdagsmat sommarstid i de åra.

Fjorden var heller ikke langt unna. Utpå seinsommaren – etter høyonna – fikk eg ofte være med faren min og pilke hyse. Da lå vi utafor Kiil-leira, og halte inn fine hyser. Hyse var obligatorisk når nypoteten var kokeklar. Hyse og nypotet – en uslåelig kombinasjon heime hos oss. Og så mye hyse at det blei nok til kaldfisk til kveldsmaten. Med smør fra egen produksjon.

Om sommeren var høsten langt unna, og når den endelig kom, var det med klarvær, gul skog etterhvert, og blank skøyteis på elva, slik eg husker den.  Isen skulle ikke være tjukk før vi var utpå med skøytene våre. Vi hadde forresten ikke skøyter på den tida. Vi hadde skeiser. Først skruskeiser med klør framme og bak slik at de kunne skues fast til skoene. Når vi blei litt større, fikk vi lengdeløps-skeiser. De skulle reimes på beksømskoene, og var et stort framskritt fra skruskeisene.

Når snyen kom, var det å måke, slik at vi fikk en bane. Deretter hogge hol i isen og vanne for best mulige forhold.

Etter hvert blei det for vanskelig å holde banen åpen, og da var det skiaktivitetene som overtok. De første skiene mine hadde faren min laga til meg. Det var skiløyper så å si overalt i skog og mark, og noen ganger laga vi egne langrennskonkurranser. Vekkerklokka med sekundviser fungerte fint til å ta tida med. 

Der det var mulig, laga vi hoppbakker, og dem blei det mange av rundt om i bygda mi. På sida av unnarennet (vi kalte det nedslaget) stod det små kvister, som markerte hvor langt hver deltaker hadde hoppa. Her var det om å gjøre å sette bakkerekord.

Joda, vi gikk på skole også. Tre dager i uka – i  sju år. Sjøl om vi bare gikk på skole annenhver dag, hadde vi potetferie om høsten. Alle husstandene hadde potetland tilpassa familienes størrelse. Å ta opp potetene var en familieaktivitet, og her måtte alle bidra, liten som stor.

Eg ferdes fremdeles mye ute, i skog og mark og på fjellet, året rundt. Kanskje en seinskade etter barndommens bravader. Eg ser ingen skiløyper og hoppbakker lenger der vi herja som unger. Ingen unger heller. Men eg ser mange spor etter snøskutere. Mange av områdene vi brukte, har blitt  tumleplasser for snøskutere.

Ungene går fremdeles på ski. Det er ikke det. I dag har de tilrettelagte tilbud og moderne utstyr til tusenvis av kroner. Det er onsdagsrenn og andre renn i løyper som prepareres med store trakkemaskiner. De har foreldre som kjører dem til og fra om de ikke bor i gangavstand fra arenaen, og de har ledere som ordner med alt. De slipper å trakke løyper og bygge hoppbakker sjøl. No er alt ordna og på stell.  Det er bare å komme – til dekka bord.

Men de har ikke potetferie lenger, skoleelevene. De har høstferie. For det er verken nødvendig å sette eller ta opp poteter lenger. Man kan kjøpe potene på Coopen. Eller hos Joker. Eller Rema 1000. Så kan man reise med foreldrene til Syden isteden. 

Det er noe man bare kunne drømme om på 50-tallet. Men vi drømte ikke om det. Vi var heldigvis lykkelig uvitende om Syden og at man kunne dra dit istedenfor å ta opp poteter.

Og elva – den er ikke sånn lenger som den var før. Man kan ikke lenger skjære seg en bjørkekvist, knytte et snøre med en krok i enden til toppen og håpe på å få steikfisk til middag. Det går bare ikke. Men egentlig gjør det ikke noe. For i frysediskene på de før nevnte butikkene kan du kjøpe så mye røye og laks du orker å spise. Fisk som kommer fra anlegg som er årsaken til tragedien i elvene. Fisk som ikke har livnært seg på insekter fra ei elv, men på soya fra det som før var regnskogsområder i Brasil. Blant anna. 

Da er du berga.

Og fjorden – den er no så skitten lengst inne at det er ingen som vil finne på å fiske der eller spise fisk derfra. Her går kloakken rett i fjorden. Det er sågar forbudt å bade der!

Men nå kan man jo kjøpe torsk og hyse og flyndre og sei og – ja, all slags mat i butikken. Coop Prix eller Joker. Eller Rema 1000.

Alt er blitt så enkelt og flott no til dags.

Framskritt kalles det.

(Kommentaren er også publisert i Framtid i Nord 17. januar 2020.)

Hvis menneskene brukte det vettet de hadde …

Skjermdump fra Adresseavisen.

– Hvis menneskene brukte det vettet de hadde, ville disse flyene trolig vært traktorer.

Det sa general Dwight D.Eisenhower i en tale på Sola flyplass da Norge mottok de fem første Thunderjetflyene på 1950-tallet. Det framkom i NRK-serien Kald krig sist søndag. Norge fikk i denne perioden ialt 200 jagerfly fra USA uten å betale ei krone. Fly som falt ned som blikkbokser, og førte til mange unge piloters død.

Eisenhover var øverstkommanderende i Atlanterhavspakten, og blei seinere, i 1952, valgt til president i USA. Han blei gjenvalgt i 1956.

At en høgtstående offiser kommer med en sånn «umilitær» uttalelse, er jo nokså uventa. Eisenhower var jo også den som, i sin avskjedstale, advarte mot det såkalte militærindustrielle kompleks, det at våpenindustrien skulle få avgjørende og uberettiga innflytelse på politikken. Vi har sett hvor berettiga den frykten var.

Verden levde fremdeles i sjokk etter atombombene i Nagasaki og Hiroshima, og Eisenhower gikk i en tale i FN inn for fredelig bruk av uran.

I talen sa han at USA ønsker å være konstruktiv og ikke destruktiv, og at landet ønsker avtaler og  ikke kriger  blant nasjoner, at landet ønsker å leve i frihet og at folkene i alle andre nasjoner får retten til å velge sin egen livsstil. Det var da, det.

Til tross for intensjonen om at atomenergien skulle benyttes (kun) til fredelige formål, økte antallet atomvåpen i USA til det mangedobbelte i Eisenhowers perioder, fra omtrent 1000 til 20000.

I en oversikt fra SIPRI (Stockholm International 

Peace Research Institute)  framgår det at i begynnelsen av mars 2019 hadde  de ni landene USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea, omkring 13 865 kjernestridshoder. Av dem var 3750 utplasserte og operative. Nesten 2000 av dem var i høgste beredskap. USA og Russland har ifølge SIPRI mer enn 90 prosent av arsenalet, med henholdvis 6185  og 6500 stridshoder hver.

Det er ikke særlig betryggende. En trøst er at antallet går ned.

Etter at to verdenskriger hadde ført til at millioner av mennesker var drept, blei De forente nasjoner etablert 24. oktober 1945, en internasjonal organisasjon som skulle stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten (Charter of the United Nations) er organisasjonens grunnlov. Her heter det blant anna at «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål

Den som følger med i nyhetsbildet, veit hvordan det har gått. Stormaktene, og ikke minst NATO, gir f.. i FN og organisasjonens grunnlov.

Staters territoriale integritet og politiske uavhengighet betyr lite eller ingen ting dersom det ikke er i tråd med stormaktenes og NATOS hensikter.

Istedenfor «å sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper», som det også heter i FN-pakten, males det fiendebilder på veggene og oppfordres til opprusting. 

– To prosent av BNP (brutto nasjonalprodukt), messer NATOs generalsekretær og Donald Trumps løpegutt, Jens Stoltenberg.

Etter at ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) i lang tid hadde arbeidd for et globalt forbud mot atomvåpen, blei et slik forbud endelig vedtatt  i 2017 av et stort flertall av FNs medlemmer. Forbudet vil tre i kraft når 50 nasjoner har signert og ratifisert forbudet. I  avtalen forplikter nasjonene seg til aldri under noen omstendigheter å utvikle, teste, produsere eller på annen måte anskaffe, besitte eller lagre atomvåpen eller andre atomeksplosive enheter.

ICAN fikk i 2017 fredsprisen for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin 10 år lange og banebrytende innsats for å få til et traktatfesta forbud mot slike våpen. 

Ifølge ICAN får atomvåpenforbudet stadig sterkere oppslutning både nasjonalt og internasjonalt. Forbudet er vedtatt av 122 land i FN. I mars i år hadde 70 land signert avtalen og 22 land hadde ratifisert den. Når 50 land har ratifisert den, blir den gjeldende internasjonal lov. Norge er ikke blant de 50, og når avtalen trer i kraft, vil Norges forsvarsstrategi være basert på et våpen som er forbudt etter folkeretten.

Regjeringa har derimot kutta støtta til organisasjoner som jobber med nedrustning av atomvåpen fra ti til fire millioner.

Det koster å satse på å være flinkest i NATO-klassen, og noen må betale.

For å vende tilbake til Dwigth D. Eisenhower: I sin presidentperiode satsa han stort på å bygge ut motorvegsystemet i USA. Det var en del av forsvarsstrategien. Og hadde han stått på flyplassen på Ørlandet 3. november 2017 da de tre første F 35 kampflyene landa, ville han kanskje sagt: 

– Hvis menneskene brukte det vettet de hadde, ville alle 52 kampflyene Norge skal motta, vært jernbaneskinner. 

Kilder: ICAN, SIPRI, International Atomic Energy Agency, Wikisource, NRK1, FN-Sambandet

Arbeiderpartiet 10, Sosialistisk venstreparti tre representanter

Framtid i Nord 1990.

Det er interessant å lese gamle aviser. I går leste eg en artikkel i Framtid i Nord fra 1990. Arbeiderpartiet hadde 10 representanter i kommunestyret, og SV hadde tre. Storfjord var den rødeste kommunen i Troms!

Arbeiderpartiet hadde fleirtall aleine, og styrte som de ville. De behøvde ikke lene seg på noen av de andre partiene, og gjorde det heller ikke.

Etter hvert blei nok partiet litt for arrogant, og det straffa seg etter hvert. Et aldri så lite opprør førte Senterpartiet til ordførertaburetten, og det fleirtallet holdt et par perioder. Men også Senterpartiet gikk i arrogansefella. Det skjedde etter et famøst vedtak om å bygge kontorer for NAV på Hatteng istedenfor som planlagt på Oteren. Etter dette «kuppet», var det slutt for SP-dominansen. Arbeiderpartiet fikk fornya tillit.

Men AP hadde ikke lært noe. Da partiet ville flytte omsorgssenteret fra Hatteng til Skibotn, la det grunnen for et av de største politiske jordskjelvene i Storfjords historie. AP-veteraner i flokk og følge meldte seg ut av partiet, og danna Tverrpolitisk liste (TPL). Partiet fikk seks representanter i kommunestyret, og sammen med FrP og SP, som også var mot flytteplanene, tok partiet styringa i kommunen.

Som kjent har TPL økt representasjonen med ett mandat, til sju, etter valget mandag. Høyre har seks. Det før så sterke Arbeiderpartiet er redusert til et miniparti, og har bare to representanter. Det koster å glemme å lytte til velgerne sine.

Nå forhandles det om posisjoner. Arbeiderpartiet uttaler til FiN at partiet er åpent for alle muligheter, også å støtte Høyre, som trenger tre representanter fra de andre partiene for å få ordføreren.

Miljøpartiet de grønne har i siste periode fungert som et haleheng til Høyre, og er nok klar for en ny periode sammen med dem. Om SP fortsatt er glad i TPL, gjenstår å se. Men om de velger Høyre, holder det ikke. Høyre må ha støtte fra AP også. Og om AP velger Høyre, er det ikke usannsynlig at det blir siste gangen de har representanter i k-styret.

For TPL, som for en stor del består av frafalne APere, vil det nok være mest fristende å søke samarbeid med AP.

– Men egentlig er det nå ett fett, som han sa, gubben eg diskuterte valgresultatet med i går.

Å kjøpe-kjøpe har blitt en sykdom

Ja, det er heilt vilt. Sjukt! (Skjermdump fra avisannonse).

Menneskelig aktivitet på kloden er årsaken til at én million arter står foran utryddelse.

Det framgår av Naturpanelets rapport (IPBES – Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services) som blei lagt fram i mai i år. 

Ifølge rapporten har menneskelig aktivitet medført omfattende endringer i tre firedeler av miljøet på landområdene på kloden. Halvparten av elvene og 66 prosent av det marine miljøet er også utsatt for store endringer og påvirkes i stadig sterkere grad. 85 prosent av verdens våtmarker er tapt.

Flere arter er truet av utryddelse nå enn noen gang tidligere i menneskets historie, ifølge rapporten, og tapet av naturmangfold akselererer. Av alle jordas arter, anslagsvis åtte millioner, er altså én million trua av utryddelse.

Tidligere i sommer fikk eg være med å se på Signaldalelvas grunneierlag sitt arbeid med å reetablere de anadrome fiskeslagene i elva etter rotenonbehanding to år på rad i 2015-16.

I mange år var den stedegne laksen i elva å betrakte som utrydda som en følge av parasitten gyrodactylus salaris. Den eineste laksen man kunne få i elva, var rømt oppdrettslaks.

Det er villaksens år i år. Norge har et spesielt ansvar for å bevare atlanterhavslaksen. Men  det er et ansvar regjeringa later til å ha glemt. For langs kysten vrimler det av oppdrettsanlegg, anlegg som fungerer som en nærmest ugjennomtrengelig hindring for laksen i elvene, både når den skal ut og når den skal tilbake igjen for å gyte. Få er det som klarer det.

Å bruke mange hundre millioner på å utrydde lakseparasitten, men ikke ta seriøset de problemene oppdrettsanleggene skaper, kan virke meiningsløst. Men her er det er nok storkapitalen som styrer, og regjeringa satser på ei fem-dobling innen næringa i åra som kommer. 

Lakseparasitten kom til Norge med import av smolt fra Sverige.

Det er altså menneskelig aktivitet som er årsaken til at også denne arten no er trua, og oppdrettsnæringa har et spesielt ansvar.

Men næringa slipper billig. Laksebaronene trives best med å se at formuen bare vokser og vokser.  Det er grunneierne og skattebetalerne som må ta regninga for kostnadene med forsøkene på å redde arten. Og sjansen for å lykkes er heller liten.

Det var om laksen. Så kunne man fortsatt med stæren. Rypa. Orrfuglen. Snøspurven. Gaupa. Og én million flere. Det blir færre og færre av dem. I Norge er mer enn 2000 arter i faresonen.

Naturpanelet konstaterer at leveområdene for klodens millioner arter ødelegges av menneskelig aktivitet. 

Naturen  vil etter hvert ikke klare å levere alt ei økende befolkning trenger når økosystemene ødelegges, frykter Naturpanelet.

Og hva er det så menneskene trenger?

Jo, i vår del av verden trenger de et hus å bo i, en villa helst, hytte på fjellet eller ved sjøen. Eller begge steder. En SUV, og én eller to litt mindre biler i tillegg. Bobil eller campingvogn. Og gjerne en motorsykkel i tillegg, til sommerbruk. Snøskuter til vinterbruk. Størst mulig TV, og siste modell av mobil-telefon. Og tid til å ta to-tre sydenturer i året. Vietnam har jo blitt det nye Thailand. Vi vil gjerne dit. 

Nå kan du fly fra Tromsø til Kreta for under 300 kroner. Helt vilt! heter det i en avisannonse. Ja, presis!

Og så trenger vi klær, masse klær. Klær fra lavprisland i Østen er bra.

Ja, og så trenger vi sjølsagt kjøpekraft. Økt kjøpekraft! Hører dere? Vi må ha økt kjøpekraft! Vi hører det hver vår når det er lønnsoppgjør. Vi vil kjøpe-kjøpe!

Å kjøpe isdress og danseskøyter 

og kjøpe plastski og slalåmdrakt, 

det er en sykdom å kjøpe-kjøpe 

og sporte-sporte med pomp og prakt. 

Å kjøpe-kjøpe er blitt en sykdom 

og den er farlig fordi vi tror 

at det bestandig er nok å ta av 

og evig rikdom på moder jord.

(Sissel Mørck)

Vi bruker nå nesten dobbelt så mye av jordas ressurser hvert år som i 1980, og hver av oss forbruker 15 prosent mer materielle goder nå enn den gangen. 

Det er mer enn naturen tåler.

For å tilfredsstille menneskenes stadig økende behov for materielle goder, må vi blant anna ta i bruk store uberørte naturområder til vindmøller. Fugler og dyrs leveområder. Så kaller vi dem parker, for det høres så flott ut. 

I jakten på metaller etableres nye gruver. Som i Repparfjord, hvor gruveavfallet skal deponeres i den nasjonale laksefjorden.

Vi ødelegger naturen i stadig økende tempo. Og begrunner det med «DET GRØNNE SKIFTET». Verden vil bedras!

Skal vi så tru på disse ekspertene og deres rapporter?

Tja, mange er skeptiske. Og det skal visst fremdeles være noen som nekter å tru at Jorda er rund, som ei kule. 

For noen holder det ikke med all verdens dokumentasjon. Slik er det bare.

Når blir det nok?

Skjermdump fra Euronews.

Noen bøker sliter du med fordi de de er tungleste eller fordi de er tjukke som mursteiner. Som Jostein Gaarders Sofies verden.

Noen bøker er sånn at du kan ikke legge dem fra deg før du har lest dem fra begynnelse til slutt. Det kan være fordi de er så spennende. Eller fordi de er så artige. Et forargelsens hus av Garbriel Chevallier hører til den siste typen.  

For noen dager siden kom det ei bok i postkassa mi som ikke hører til noen av de nevnte gruppene. Eg klarte bare å lese bruddstykker av den hver gang. Og likevel blei eg rett og slett kvalm og ville spy. 

Forfatteren heter Hans Husum, og tittelen på boka er Skjult ny krigsmaskin. Forfatteren anbefaler da også å lese boka «på tvers» istedenfor side for side.

Om seg sjøl skriver han:

«Jeg er Hans. Jeg er en gammel kirurg. I førti år har jeg vært på veien, i minefelta og krigene i Sør. Alltid i nedslagsfeltet, skrekkslagen men stridig. Når jeg er utenfor rekkevidde, lader jeg opp batteriene i taigaen i Finnmark, skriver lærebøker i livreddende kirurgi, og bygger rugekasser for kvinendene langs Lakselva.»

Hans Husum er der nede, på bakken, hvor de dødbringene bombene dreper og lemlester folk, ødelegger bygninger og infrastruktur. Han ser de sønderrevne kroppene og kjenner lukta av blod. De døde kan han ikke hjelpe. Men Hassan, han som  så lillebroren sin bli sprengt i filler av en israelsk F16-jager, og blei sjøl truffet av splinter fra jager nummer to da han forsøkte å skjerme den døde lillebroren sin, han fikk hjelp.  

Det var i juni 1982. 

Israel hadde starta «Operasjon Fred i Galilea», og jagerflya feide inn over Hashbaya i Sør-Libanon.

– Ambulansefolkene måtte rive ham vekk. Igjen og igjen forsøkte vi å reparere skadene etter piloten. Hassans høyre albue var knust og nervene ned til handa ødelagt. Etter måneder med kirurgi og fortvilelse greide Hassan og gjenreise seg sjøl som menneske, skriver Husum.

Han har sett tarmer fra døde mennesker klistra til husvegger etter bombinger. Han har sett hvilke skader nye våpensystemer gjør på mennesker. Som DIME-raketten. DIME-raketten blei ifølge Husum testa første gang under Israels invasjon i Libanon i juli 2006, og brukt i stort omfang under julekrigen i Gaza i 2008.  

I DIME-raketten brukes wolfram, som skaper en trykkbølge som inneholder tunge mikropartikler.  Husum har sett hvordan trykkbølgen knuser muskler, blodårer og nerver i mennesker til en eneste pudding innvendig.  

Hassan såg ikke hvem som drepte broren hans. Morderen satt trygt i en cockpit høyt over guttene. Andre drapsmenn kan sitte bak  dataskjermer hvor som helst i verden og styre dronene sine. Et hus kan være pekt ut som målet fordi det antas å være tilholdssted til en antatt terrorist.

Rune Ottosen er professor emeritus ved OsloMet. I en artikkel i Dagbladet  skriver han at siden 2003 er det utført over 4000 amerikanske droneangrep i Afghanistan, Pakistan, Somalia, Jemen, Libya og Syria, og at det antas at minst 7000 mennesker er drept i disse landene i USAs «krig mot terror».

Også det norske, statseide NAMMO er dyktig på våpen. Våpen som ifølge Hans Husum er snikskytternes favoritt. NAMMO produserer blant anna en serie kaliber 12.7-skudd. 

-– De røde brenner opp folk, de blå brenner opp hus og kjøretøy og de svarte bryter inn i bomberom. Men det er de umalte skudda som har blitt den norske bestselgeren. De eksploder ved anslag og sprenger både deg og de omkring deg med ei sky av tunge zirkonium-partikler, skriver Husum i boka si.

NAMMO  er hovedsponsor for det norske hopplandslaget, og utøverne har latt seg avbilde når de poserer med NAMMOs raketter

Norske bedrifter tjener dessuten flere hundre millioner på militære droner. Deler av teknologien brukes også i krig.

Ifølge Hans Husum er resultatet av å bombe babyer med metall totalt uforutsigelig, uansett type og dose, og skadene er arvelige.

– En vedvarende kjemisk krig som dreper, deformerer og sårer babyer, skriver Hans Husum.

 Men nå er det altså slik at vi angivelig trenger flere slike våpen.  Den amerikanske presidenten Donald Trump krever at NATO-landene øker sine forsvarsbudsjetter til minst to prosent av brutto nasjonalprodukt. Det vil nok være bra for våpenindustrien i USA (og Norge), for NATO-landene kjøper jo amerikanske våpen. (Et unntak er jo Tyrkia, som vil kjøpe russiske S-400-raketter.) 

Trump har satt sin lydige tjener, generalsekretæren  i NATO, til å sørge for at NATO-landene gjør som de får beskjed om. 

Begrunnelsen for denne økninga er det angivelige agressive Russland.

I en rapport fra Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) framgår det imidlertid at Russlands militærutgifter var 66,3 milliarder dollar i 2017, nesten tre milliarder dollar mindre enn året før.

Til sammenligning brukte USA alene nesten ti ganger så mye: 610 milliarder dollar. 

Samla militærutgifter for alle 29 NATO-landa var 900 milliarder dollar i 2017, og utgjorde i henhold til SIPRI 52 prosent av alle  verdens utgifter, som er på ufattelige 1739 milliarder dollar (15102 mrd. kroner). 

De siste talla fra SIPRI (april 2019) viser at verdens totale militære utgifter økte til 1822 milliarder dollar i 2018. De fem største forbrukerne i 2018 var USA, Kina, Saudi-Arabia, India og Frankrike, som sammen utgjorde 60 prosent av de globale militære utgiftene.

NATO bruker altså 13-14 ganger så mye penger på militære formål som Russland. I tillegg har USA 800 militærbaser spredt over store deler av kloden. Mange ligger tett opp til Russlands grenser. 

Det holder åpenbart ikke mot Russlands agressivitet. Det må brukes mer penger på våpen.

Det er lett å se galskapen i denne opprustinga. For den som vil se. 

Men Donald Trump driver butikk. Han selger våpen. Uten fiender og kriger går butikken hans ad undas. 

Blir det Iran neste gang? Eller Venezuela? Nord-Korea, kanskje?

Fint skal det være om halve ræva henger ute

F-35, 16 milliarder dyrere enn forutsatt.

I april avslørte Bergens Tidende at krigsflyene Norge har vedtatt å kjøpe, blir 16 milliarder kroner dyrere enn forutsatt. 

Nå nærmer innkjøpsprisen seg visstnok 100 milliarder totalt. 

16 milliarder!  Et ufattbart beløp. 

Men fylkesråd for samferdsel i Troms, Ivar B. Prestbakmo, hjelper oss litt med å forstå hvor mye det er. Han sier at etterslepet på fylkesvegene i Troms beløper seg til 8 milliarder. Så hvis man hadde brukt halvparten av prisstigninga på krigsflyene, ville etterslepet vært innhenta. Og hvis man hadde brukt de resterende 8 milliardene av prisstigninga på å oppgradere vegene ytterligere, hadde nok resultatet blitt en vegstandard man kan forvente i 2019.

Mens prisen på flykjøpet bare stiger, sentraliseres det i stor stil i distriktene. For å spare penger.

Det siste er at Statens vegvesen (heter det virkelig det fremdeles??) har fått beskjed om å spare penger. Resultat: en rekke trafikkstasjoner skal legges ned.

Nærpolitiformen raserte en rekke lensmanskontorer.

Posten skal gå med overskudd og ikke med posten lenger. Iallfall bare maksimalt tre dager uka. 

Passkontor er sentralisert slik at folk må ta fri fra jobb og  reise milevis for å få pass. 

NAV-kontor er slått sammen og sentralisert. 

Nå kjemper folk i distriktene for sine lokalsykehus og fødestuer. De skal også legges ned. 

Noe av de siste er at Nord universitet sine avdelinger i Namsos, Nesna og Sandnessjøen skal legges ned.

16 milliarder.  Klassekampen har kommet til at 16 milliarder kunne opprettholdt 941 fødestuer som den som nå skal legges ned i Kristiansund. Eller lønn til 40920 reinholdsarbeidere, eller 34480 håndverkere.

I USA regner man ifølge Aftenposten med at det koster 400.000 kroner i timen å ha F-35- flyene i lufta. Regjeringa insisterer  på at det «bare» koster 110.000 kroner. 

Stortinget har vedtatt å kjøpe 52 krigsfly av typen F-35, produsert av amerikanske Lockheed Martin. Fly som sikkert passer som hånd i hanske for USA og NATOs krigseventyr, hvor det skulle være i verden. Det gjorde ikke svenske Jas Gripen, som det var (skinn)forhandlinger om i starten.

– Om vi hadde gitt flyene til Norge, ville de kjøpt amerikansk alikevel, sa svenskene etter at avgjørelsen var tatt.

Et gammelt ordtak sier: Fint skal det være om halve ræva henger ute. 

Om vi ikke kan holde oss med ordentlige veger, utdanningsinstitusjoner og sykehus der folk bor, har vi iallfall fine fly.

Vi trenger mindre, ikke mer motorisert ferdsel


Ikke uventa har saken om nasjonalpark ved Treriksrøysa brakt særlig snøskuterentusiastene i harnisk. Det er ikke merkelig. For en nasjonalpark vil sannsynligvis ramme den motoriserte ferdselen i omådet. 

En eventuell nasjonalpark ved Treriksrøysa vil ramme den motoriserte ferdselen i området. Arkivbilde: Fra skuterløypa i Kitdalen.

Og stort sett bare den. 

Ellers kan området brukes som i dag.

Store Norske Leksikon skriver: 

«Hensikten med å opprette nasjonalparker i Norge er å bevare større naturområder, med planteliv, dyreliv og geologiske forekomster i en mest mulig opprinnelig tilstand, og gi allmenheten muligheter til å oppleve slik natur, samt å bevare naturverdiene for våre etterkommere. Nasjonalparkene gir videre muligheter for undervisning og forskning i urørt eller nær urørt natur. Det er vedtatt alminnelige regler for ferdsel i og bruk av nasjonalparker. Blant tekniske inngrep som ikke må forekomme, er vei- og jernbanebygging, oppføring av kraft- og telefonlinjer, vassdragsregulering, taubaner og bygninger av alle slag. Pattedyr og fugler er generelt fredet, men det kan gis unntak for småviltjakt som har vært drevet fra gammel tid. Alle planter, også levende og døde trær, skal være fredet. Bærplukking er likevel tillatt, og det skal være adgang til å drive sportsfiske etter gjeldende regler. Motorisert trafikk til lands, til vanns og i luften er forbudt med mindre det skjer i politi- eller sikringsøyemed.»

Protestene som kommer mot forslaget og medienes behandling av saka, kan få det til å se ut som om «alle» er mot opprettelsen av en nasjonalpark her. Slik er det ikke. 

– Jeg er for nasjonalpark, men å legge meg ut for hogg av skuterfolket, det orker eg ikke, skriver en nasjonalparktilhenger som vil være anonym. 

Vedkommende er ikke alene. Der er mange som har resignert. De blir ikk hørt når det gjelder motorisert ferdsel i utmark. For det er egentlig det protestene i denne saka handler om.

Det var i juni 2015 at nåværende regjering vedtok å la kommunene sjøl opprette skuterløyper i sine områder. Ei ordning Nord-Troms og Finnmark har hatt lenge. Her planlegges det stadig nye løyper.

Det skjedde uten at det var gjort nødvendige analyser av konsekvensene. Og det skjedde til tross for en rekke protester. Blant anna fra Den Norske Turistforening, Naturvernforbundet, Friluftslivets Fellesorganisasjon, Norskog og Norges jeger- og fiskeforbund, med til sammen  750000 medlemmer.

Regjeringa brydde seg heller ikke om at Miljødirektoratet, Klima- og miljødepartementets nærmeste faglige rådgiver og iverksetter av miljøpolitiske vedtak, advarte mot konsekvensene av å tillate fornøyelseskjøring med snøskuter. I sin høringsuttalelse skriver de at økt snøskuterkjøring vil gi negative konsekvenser for friluftslivet og muligheten til å oppleve stillhet og ro i naturen. Økt motorisert ferdsel kan ifølge direktoratet også gi negative effekter på naturmangfoldet.

Regjeringa hadde heller ikke støtte for vedtaket hos sine egne velgere!

En  landsdekkende undersøkelse, utført av Ipsos MMI for Norsk Friluftsliv i 2014, viste at i Høyre var 51 mot og 30 for, mens tallene var henholdvis 48 og 32 i FrP. 

På spørsmålet «Er du for eller i mot at det skal bli lov med fornøyelseskjøring med snøscooter i norsk natur, eller har du ikke noe standpunkt til dette?» blei resultatet for øvrig slik: Ap 71 prosent mot, Sp 61 prosent mot, MDG 81 prosent mot, KrF 62 prosent mot, Venstre 71 prosent  mot og SV 90 prosent mot. 

Det er altså ikke flertall for loven i noen partier!

De fleste andre undersøkelser viser også at folk ikke ønsker mer motorisert ferdsel i utmarka.

Ifølge en rapport fra Vista Analyse (VA) kan regjeringas lovforslag om snøskutere føre til nær en dobling av snøskutertrafikken i løpet av åtte år, noe som vil gjøre det vanskelig å ivareta friluftslivet.

Av rapporten framgår det at det var 73400 snøskutere i Norge i 2013. Det vil ifølge VA si framskriving øke til 137700 i 2021 som en følge av lovendringa. I tillegg vil antallet kunne øke med 50200 i 2021. 

Dette representerer ei økning på 85 prosent fra 2013 til 2021. 

Antallet kjørte kilometer vil øke fra 87 millioner til 138 millioner kilometer, ifølge framskrivinga. 

Ulovlig kjøring utenfor løyper skjer i stort omfang.

I tillegg kommer omfattende ulovlig kjøring. Risikoen for å bli tatt er forsvinnende.

Antallet skadde og døde vil øke som en følge av lovendringa, og skadekostnadene i 2021 vil nesten dobles fra 2013-nivået og øke til 1,5 milliarder, ifølge framskrivinga.

Regjeringa legger altså opp til et frislipp for motorisert ferdsel i utmark.

Det skjer i ei tid da ungdommer og andre tar til gatene i protest mot myndighetenes handlingslammelse i klimaspørsmålet. Den ene rapporten etter den andre viser at det trenges drastiske tiltak om verden skal unngå et økologisk inferno. 

At halvparten av verdens dyr de siste ti-åra er forsvunnet og at insektene dør i hopetall, og kan være helt borte i løpet av 100 år, gjør visst ikke inntrykk, og får ikke konsekvenser for regjeringas politikk.

I stedet for å legge opp til økt motorisert ferdsel, er det nødvendig å begrense den i størst mulig grad. 

Både til lands, til vanns og i luften.