Alle innlegg av Tore Figenschau

Pengene styrer – naturen får unngjelde

Bilde fra rotenonbehandlinga i Signaldalelva. Denne laksen fulgte eg i dødskampen i over én time. Den hadde ingen sjanse. https://vimeo.com/137683517

Da eg var liten gutt, 8-10 år kanskje, fikk eg ofte være med faren min på sykkeltur i min barndoms grønne dal. Inni en skog, oppe i høyden, hendte det at vi besøkte en mann som hadde hytte der. Eg husker ikke hvordan han så ut. Men eg husker at han dreiv og sløyde noen digre lakser. Så store lakser hadde eg aldri sett tidligere. Heller ikke maken til det fiskeutstyret mannen hadde.

Sjøl pleide eg å tilbringe sommerdagene med fiskestang langs bredden av den samme elva han hadde fått laksene i, men størrelsen på mine fisker var langt meir beskjedne. Det var også utstyret. Fiskestanga var laga av ei lita småbjørk, og fiskesnøret var festa i toppen på den, og i andre enden var makkroken og et passelig tungt blysøkke. Likevel hendte det ikke at man gikk fra elva uten ei honke med fin-fine røyer. Nok til en middag for heile familien.

Så seint som på 1970-tallet var det rikelig med fisk å få i elva. Den gangen blei det åpna for fiske 1. mai, og allerede på kvelden 30. april dro de ivrigste til elva for å være klare når klokka hadde passert midnatt. 1.mai-fisket foregikk den gangen ofte på isen (!). På seinsommeren og tidlig på høsten var det fisket etter sjøørret og sjørøye som var attraktivt. På den mest populære plassen nederst i elva kunne det stå tett med fiskere.

Den elva er nå ødelagt for fiske. Årsaken er lakseparasitten g. salaris og påfølgende behandling med rotenon. Parasitten kom trolig til området i juni 1976, da 56 sjuke fisker fra en smolttransport fra Umeå til Kaldfjorden blei sluppet ut i Skibotnelva istedenfor å graves ned. Myndighetenes grep for å få has på parasitten har vært å behandle infiserte elver med rotenon. Tanken er å drepe vertsdyret – laksen. Men rotenon slår ut praktisk talt alt liv i elvene som behandles, og ikke bare laksen. Å være vitne til at store og små lakser dør langsomt som en følge av gifta, er ubeskrivelig trist, og den verste dyremishandlinga eg har vært vitne til. Og den skjedde i statlig regi!

I en statusrapport for norske laksebestander i 2020 konstaterer Vitenskapelig råd for lakseforvaltning at antallet norsk laks i havet er mer enn halvert siden 1980- tallet. Antallet gytefisk som kom

tilbake fra havet var lågt også i 2019. Negativ påvirkning fra lakseoppdrett er en viktig årsak.
Ifølge rapporten er det rømt oppdrettslaks og lakselus som er de største truslene mot laksen. Lakselus medfører økt dødelighet hos villaks over stadig større deler av landet. Antallet laksebestander som vurderes som kritisk trua på grunn av lakselus har økt. Også kraftregulering og andre fysiske inngrep er trusler mot laks.

Kunnskapssenter for laks og vannmiljø skriver at de ville bestandene av atlantisk laks er i sterk tilbakegang, og at den i store deler av utbredelsesområdet er nesten utrydda. Norge har en tredel av restbestandene, og dermed også et spesielt ansvar for å ta vare på og utvikle arten, og har gjennom ratifisering av internasjonale konvensjoner forplikta seg til å bevare mangfoldet innen arten.

Norge har altså ansvaret for at den atlantiske laksen har gode levevilkår. Det er lett å se at dette er et ansvar staten tar svært så lett på.

Til tross for katastrofale miljøkonsekvenser, får oppdrettsnæringa ture fram som før. I liten grad har de såkalte laksebaronene vært villig til å påta seg å dekke kostnadene for ødeleggelsene de har påført miljøet, til tross for at profitten har vært rekordhøg.

I dag er mer enn 60 prosent av oppdrettsnæringa eid av utenlandske eiere. De stikker av med inntektene mens skattebetalerne og frivillige grunneiere betaler prisen for miljø- ødeleggelsene.

I Førdefjorden og Repparfjorden er det planer om å slippe ut enorme mengder gruveavfall. Repparfjorden i Finnmark er en nasjonal laksefjord.
Likevel har regjeringa gitt tillatelse til utslipp i fjorden, og begrunner det med at nytten er større enn ulempene.

Inntil 2 millioner tonn gruveslam og tungmetallholdig avfall årlig i inntil 30 år skal dumpes i fjorden. Sjødeponiet kan strekke seg over åtte kvadratkilometer. Havforskningsinstituttet sine analyser viser at partikler kan spre seg over et mye større område. Der

gruveslammet dekker sjøbotnen, vil bunnfauna og fisk forsvinne. Også store deler av den øvrige fjorden kan bli negativt påvirka under, og i lang tid etter at drifta er avslutta.

Sånn har det blitt. Pengene styrer. Naturen får unngjelde.

Kirsti Lervoll ny styreleder i Stiftelsen Lásságámmi

Kirsti Lervoll. Foto: Osvald Grønmo.

Årsmøtet i Stiftelsen Lásságámmi har valgt Kirsti Lervoll til ny styreleder. Hun representerer Troms og Finnmark fylkeskommune i stiftelsesstyret.

Lervoll (41) er fra Gáivuona / Kåfjord og er bosatt i Tromsø. Hun er tidligere festivalsjef for Riddu Riđđu festivalen, og har hatt en rekke styreverv innenfor kultur og næring.

Til daglig jobber hun som programleder i Nordnorsk Lederutvikling. Hun overtar etter Anne Dalheim som har vært stiftelsens styreleder i mer enn 10 år. 

– Det er stas å bli valgt som styreleder for Stiftelsen Lásságámmi. Áillohaš sin kunst har tydelig samisk klangbunn, samtidig som det inspirerer meg at hans livsfilosofi, kunst og samarbeidsprosjekter var grenseoverskridende – både i sjanger og geografi. Dette ønsker jeg at Stiftelsen Lásságámmi skal reflektere i vårt arbeid med å ta hand om og fremme den kulturelle og åndelige arven etter Nils-Aslak Valkeapää, sier nyvalgt styreleder Lervoll. 

I tillegg til å ta hand om og fremme Áillohaš kulturelle og åndelige arv, er det stiftelsen Lásságámmi sin oppgave å drive kunstner- og forskerboligen Lásságámmi i Skibotn. Lásságámmi betyr «Svarberggammen», som speiler boligens arkitektur og beliggenhet. Gjennom tidene har et stort antall produksjoner blitt formet og født i den spesielle kunstnerboligen som ligger ytterst på et svaberg i Skibotn.

– Vi tar årlig imot et titalls utvalgte kunstnere og forskere som bruker boligen for et kreativt opphold, og vi er stolte av at kunstner- og forskerboligen er veletablert og at mange dyktige kunstnere og forskere fra hele verden søker om opphold, sier Lervoll.

Valkeapääs evne til å inspirere kunstnere og forskere i hele verden gjør styrets oppgave stor og mangfoldig. Med seg i styret har hun Niko Valkeapää (Samerådet), Joar Nango (Sametinget), Lena Arekol (UiT Norges arktiske universitet) og Anne-Maret Labba (arvingene) sammen med nyvalgt representant og nestleder Lars Einar Garden (Storfjord kommune).

              -Jeg gleder meg til å samarbeide med styret og stiftere for å videreføre det viktige arbeidet med å gjøre Stiftelsen Lásságámmi kjent i nye format og for stadig flere, sier Lervoll.

Mer informasjon om kunstner- og forskerboligen Lásságámmi, multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää og Stiftelsen Lásságámmi finnes på stiftelsens hjemmesider www.lassagammi.no.

Støtteerklæring fra Storfjord TPL

Storfjord Tverrpolitisk Liste (TPL) støtter Lyngen kommunes kamp om å få en skredsikring for Pollfjelltunellen realisert så snart som mulig før liv går tapt.

– Vi støtter Lyngen kommunes kamp om å opprettholde tidligere vedtak i fylkeskommunen om skredsikring. Etter forslag fra TPL i møtet 3. juni, stiller Formannskapet i Storfjord seg fullt og helt bak dette kravet, opplyser Bente Bech i TPL

Storfjord TPL mener at trygg veg er relevant og viktig for kommunenes innbyggere og næringsliv, men også mange storfjordinger har dette som sin reisevei.

Starter sesongen med andakt

Stor deltakelse på motorsykkelens dag i Storfjord. Her fra andakten ved Storfjord kirke.

Storfjord MC-klubb holder fast på tradisjonene.

Dermed var det klart for å starte sesongen med en rundtur Lyngen rundt som det heter. Oteren – Lyngseidet – ferge til Olderdalen – Hatteng-Oteren.

Undervegs har det blitt tradisjon med MC-andakt ved Storfjord kirke. Så også i år.

– Det er fantastisk at de vil starte med en andakt, sier prest Svenn A. Nielsen, bedre kjent som Svenna i lokalmiljøet. Det er første gangen han er med på et sånt arrangement, men utelukker ikke at det blir flere.

Tom Kristiansen i Storfjord MC-klubb sier at de i år var 42 sykler med over ferga.

Og hvis de skulle velge en dag, kunne de vel ikke være heldigere med været i dag, 17 plussgrader og strålende sol.

– Etter andakten blir det sosialt samvær med kaffe og vafler på Otertun. Og kos i finværet, sier Tom.

DCIM100MEDIADJI_0040.JPG
DCIM100MEDIADJI_0037.JPG
DCIM\100MEDIA\DJI_0045.JPG

Planlegger nytt boligområde

Planlagt nytt boligområde ved Borgen.

Forslagstiller Nikolai Sabel og grunneier Kristen-Are Figenschau ønsker å regulere et område ved UIO Borgen for boligformål i tråd med Storfjord kommunes arealplan for området.

I et brev til Storfjord kommune skriver Sabel at planforslaget dekker to deler av området, hvor det ene området vil utvikles i tilknytning til UIO Borgen, mens det andre som et eget boligfelt.

Planen omfatter 14 boligtomter.

– Bakgrunnen til at vi sender deg denne mailen er at vår familie har et ønske om å flytte tilbake til Storfjord. Vi har ønsket å bygge og etablere oss her, og har etter en prosess kommet frem til en enighet med grunneier av naboeiendommen til våre svigerforeldre, Kristen-Are Figenschau, om kjøp av en del av et område (områdenavn B18) som ligger inne i kommunens arealplan som fremtidig boligbebyggelse. En del av avtalen er at vi skal besørge detaljregulering av hele området. Vi har både arkitekt i familien og selv er jeg under utdanning ved Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo. Nå har vi kommet langt nok i prosessen til at vi ønsker et oppstartsmøte med kommunen for å diskutere vårt planinitiativ, skriver Nikolai Sabel i brevet til kommunen.

Skisse til planområdet.

Lærer vi noen gang?

Verden bruker enorme summer på militærvesenet. Men mot det som truer menneskeheten hjelper det ingen ting, Tvert imot. (Illustrasjon: New York Times)

Vi maler fiendebilder på veggen. Russland, bjørnen. Og Kina, den gule fare. Det er de som truer nå for tida. Så ruster vi opp. Kjøper kampfly til milliarder. Og fregatter. Så vi kan føle oss trygge. NATO-Jens har gitt beskjed om at vi må øke militærutgiftene til to prosent av nasjonalbudsjettet.

Samtidig legger vi ned lokalsykehus, og drifter de som blir igjen og andre offentlige tjenester etter markedsmessige prinsipper. Her er det stykkpris på pasienter som gjelder. På «nynorsk» heiter det New Public Management. Kort sagt handler det om å gjøre de offentlige tjenestene mer forretningsmessige og forbedre effektiviteten ved å bruke ledelsesmodeller i privat sektor.

Seint i fjor kom nyheten om at folk døde som fluer i den kinesiske millionbyen Wuhan. Et usynlig virus, korona, hadde slått til, og kineserne innførte portforbud og stengte av byen. Vi, i trygge Norge, syntes synd på kineserne som blei ramma så hardt.
Men så skulle det vise seg at koronaviruset ikke hadde tenkt å ta livet bare av kinesere. Som nissen på lasset fulgte viruset med turister og andre reisende til alle verdensdeler. Også til Norge kom det.

Koranaviruset, en usynlig fiende som ikke gjør forskjell på fattige og rike, nordmenn, russere, kinesere, amerikanere eller andre. Som ikke bryr seg om hvilken allianse eller religion du tilhører, eller om du bor i øst eller vest, nord eller sør, men som tar hvem som helst, ung som gammel, kvinne som mann.

En fiende som F-35 og Sukhoj Su-57 kampfly er sjanseløse mot, og som ikke kan snikmyrdes av ubemannede droner, slik som den iranske generalen Qasem Soleimani blei.
Nei, sjøl NATO var hjelpeløs og avstod fra å hjelpe slik de skal etter Artikkel 5 i Atlanterhavspakten da Italia blei angrepet. Også EU var uvillig til å hjelpe i første omgang.
Ironisk nok var det Russland, Kina og Cuba som trådte til med hjelp til italienerne. Nylig landa ni fly med russisk nødhjelpsutstyr og omtrent 100 helseansatte i Italia. Kina sendte 100000 beskyttelsesmasker og 50000 engangstester. Også Cuba sendte helsearbeidere til landet.

Verden over foregår det nå et kappløp om å utvikle en vaksine mot koronaviruset. Et fredelig samarbeid over landegrensene mot en felles fiende. Paradoksalt nok mangler det penger til dette arbeidet.

Etter koronapandemien vil menneskene kanskje innse at militærvesenet ikke kan redde oss fra de farene som truer: klima- og miljøkrisa, naturødeleggelsene og atomtrusselen. Tvert i mot. Militærvesenet truer vår og klodens eksistens.
Ufattelige summer som brukes på militærvesenet vil i framtida kanskje isteden brukes på forsvar mot det som virkelig truer oss. Hvis menneskene bruker det vettet de har (fritt etter Dwight D. Eisenhower).
I 2018 var verdens militærutgifter ifølge SIPIRI 1822 milliarder dollar (= 19 200 milliarder kroner). Der er 14 ganger mer enn det norske statsbudsjettet, hvor de samla utgiftene i 2019 var 1 377 milliarder kroner.

Ifølge regjeringa vil det koste 268,1 milliarder 2017-kroner å kjøpe og drifte 52 F-35 kampfly som Norge vil anskaffe. Hvert fly forbruker 5600 liter drivstoff i timen, og i USA regner man med at hver flytime vil koste 400.000 kroner. Regjeringa hevder derimot – ikke uventa – at prisen bare blir omtrent en firedel av dette.

Koronapandemien var en varsla katastrofe, og flere vil komme. Forskere mener nå at menneskenes rovdrift på naturen kan være en årsak. FNs naturpanel konstaterer i sin rapport fra mai 2019 at halvparten av klodens naturlige økosystemer ødelagt gjennom landbruk, skogbruk og gruvedrift på land og overfiske i havet de siste femti år. En halv million arter har derfor ikke tilstrekkelig habitat til å overleve på lang sikt, ifølge Naturpanelet.

I Norge er hyttebygging og vindkraftindustrien to av verstingene når det gjelder ødeleggelse av norsk natur. Her til lands er det nå nær en halv million hytter, og bare i fjor blei det bygd mer enn 6000 nye. Mange i eller nær sårbar natur.
Tidligere miljøvernminister og rørlegger Torbjørn Berntsen har sagt det slik:
– Jeg har for lengst mista trua på det derre «økonomisk-vekst-samfunnet». Vi har drekki og eti nok!

Krisa har vist oss at vi trenger politikere som forstår at det er smart å holde seg med kriselagre av medisinsk utstyr, mat og korn, og at vi øker sjølforsyningsgraden av mat. Og at vi slutter å drive rovdrift på klodens ressurser.
Å la mer natur være i fred, er den sikreste måten å unngå epidemier på, mener forskere.

Se til Finland! Finnenes forsvarsbudsjett er på noe over 30 milliarder (2019). Det norske norske er omtrent dobbelt så stort. Finland har store nødlagre i tilfelle krise. Norge har fjellhaller fylt med amerikansk krigsutstyr.
Se til USA! Landet har (blant anna) 760 angrepshelikoptre, mer enn 2800 tanks, 69 u-båter, nesten 3500 kampfly og 157 bombefly. Men de mangler medisinsk utstyr som trengs i kampen mot koronoaviruset. Amerikanere dør nå i tusenvis.

Kanskje har koronakrisa lært oss mennesker å bruke det vettet vi tross alt har. Det blir spennende å se!

Skibotn helse og rehabilitering stenges

Stine Jakobsson Strømsø. Arkivfoto.

-Skibotn helse og rehabilitering stenges midlertidig frem til 13. april 2020, forteller direktør ved virksomheten, Stine Jakobsson Strømsø.

13. mars vurderte Skibotn helse og rehabilitering det dithen at det ikke lenger er forsvarlig å drifte spesialisert rehabilitering i lys av tiltakene som iverksettes og henstillingen om minst mulig reiser på tvers av fylkes- og kommunegrenser.
-Allerede i februar implementerte i en rekke tiltak for å redusere risiko for smittespredning og for å trygge deltakere og ansatte. Vi har satt ned et eget beredskapsutvalg som har hatt daglige møter for å vurdere tiltak fortløpende. Mange ulike tiltak ble besluttet og iverksatt, og vi er stolte over jobben vi gjorde for å redusere risiko for smittespredning, sier Strømsø.
Spesialisert rehabilitering som vi driver med på Skibotn helse og rehabilitering innebærer ansamling av relativt store grupper, i tillegg til at nye rehabiliteringsdeltakere kommer og går i forbindelse med inn- og utskriving. -For å kunne drifte god og tverrfaglig rehabilitering er vi avhengig av å samles og drive med fysisk aktivitet, forelesninger og andre tiltak, forteller Strømsø.
-Vi bruker å si at vi hjelper mennesker å ta livet tilbake etter alvorlig sykdom eller skade. Fokuset i Norge i dag er på å forhindre ytterligere smittespredning, og i lys av den situasjonen vi nå står i, ser vi at vi ikke kan drifte rehabilitering på en forsvarlig måte i tråd med avtalene våre med Helse Nord og NAV. -Dette er fryktelig leit på vegner av rehabiliteringsdeltakere som har ventet lenge med å få et tilbud hos oss, samt våre ansatte som blir permittert fra sin jobb.
Vi gjennomfører derfor en midlertidig stenging og planlagt gjenåpning 13.04.20. Vi har gitt beskjed til Helse Nord og Storfjord kommune at vi er tilgjengelig dersom det blir behov for vår bistand på andre områder. Dersom dette skulle skje, vil virksomheten åpne opp igjen for slik aktivitet før 13.04.20.
-Vi gleder oss til å kunne starte opp igjen med rehabilitering som vi er flinke på og glad i og som vi vet har god effekt for mennesker med kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser, avslutter Strømsø
Kontaktinformasjon:
Stine Jakobsson Strømsø, direktør Skibotn helse og rehabilitering, 916 39 041, stine.stromso@skibotnhr.no www.skibotn.org

Jaaa, vi selger dette landet, …

Vi har gitt fra oss styringa over strømmen våres.

Tankene mine vender stadig tilbake til tida rundt 1950. Ei tid som blant anna var prega av linjebygging. Strømmen var på veg. Den skulle ut til alle i bygda. Parafinlamper og petromaxer skulle byttes ut med elektriske lyspærer. 

Mørkebrune og klebrige stolper som lukta sterkt, kom opp i rekordfart. Men så var arbeidsstyrken stor. Alle de voksne karan i bygda som kunne, deltok i arbeidet. Uten lønn. Det her var doning (= dugnad), og resultatet kom alle til gode. Gratis grunn til stolper og linjer, som vi når får betale nettleie for.  Men det blei lys i mørke stuer, strøm til strykejern og elekriske komfyrer, radioer og kanskje vaskemaskiner.

Faren min var også med på dugnaden. Det skulle bygges lågspentlinje til et par avsideliggende gårder i bygda. Eg, sjuåringen, fikk være med, og fikk lære hvordan stolpene ble satt ned i passe djupe hull og låst med steiner slik at de stod fjellstøtt.

Strømmen gjorde hverdagslivet for folk lettere. Den kom fra kraftverket i Rottenvika i Lyngen. Vasskraft fra Rottenvika til folks små stuer. Lyngen kraftlag eide kraftverket. Oversiktlig og greit, men likevel forunderlig for en liten gutt. Strømmen gikk gjennom ledningene og fikk det til å lyse i pærerene, men du kunne ikke se den. 

No gikk utviklinga fort. Nye kraftstasjoner blei bygd, og etterhvert blei de små kraftverkene kjøpt opp av større, som igjen blei kjøpt opp av enda større. Og no visste ingen lenger hvor strømmen kom fra. 

Enn så lenge var kraftselskapene forvaltere av den elektriske krafta, og Staten hadde kontroll med strømprisen. Men i 1990 kom energiloven. 

Ifølge Store Norske Leksikon omhandler loven «produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi. Loven åpnet for et fritt marked for kjøp og salg av elektrisk energi, og dermed også en energiutbygging som er mer markedsstyrt og mindre avhengig av prognoser og politiske vedtak. Loven plasserte Norge i fremste rekke internasjonalt med hensyn til liberalisering og frislipp av elektrisitetsomsetningen. Energiloven pålegger det lokale energiverket leveringsplikt, mens abonnenten selv kan velge leverandør. Loven har også bestemmelser angående fjernvarme, og den åpner for å gi konsesjon for eksport og import av elektrisk energi».

Nå blei Statnett SF etablert, og markedsdelen skilt ut som et sjølstendig selskap, Statnett Marked AS, et tiltak for å deregulere kraftmarkedet. Målet var  et felles norsk-svensk kraftmarked. Selskapet fikk i 1996 navnet  Nord Pool ASA.

I 2008 og 2010 kjøpte amerikanske Nasdaq OMX den nordiske kraftbørsen Nord Pool ASA for litt over to milliardar kroner.

Tidligere ordfører i Hol kommune, Osvald Medhus, har fulgt kraftdebatten i Norge på nært hold siden andre verdenskrig. 

Til Hallingdølen sier Medhus at Nasdaq betalte til sammen 2,4 milliarder.

– De har ikke betalt 2,4 milliarder for ingenting. Og det er interessant at de har overtatt kraftforvaltninga uten å eie noe. Vi har gitt fra oss styringa, og alt blir nå byråkratisk bestemt, sier han til avisen.

I 2019 kjøper Euronext  66 prosent av aksjene i Nord Pool, og blir dermed en majoritetseier.

Det er langt fra Rottenvika til Wall Street. Vi har solgt råderetten over arvesølvet våres til storkapitalen.

20. april 2016 blei for mange en jubeldag i Storfjord. Da sa et enstemmig kommunestyre nei til en rekke kraftverksplaner i kommunen. I praksis ville en rekke av elvene i kommunen blitt lagt i rør om de mest ytterliggående alternativene skulle blitt gjennomført. Et vindkraftverk var også planlagt. Etter kommunestyrevedtaket la utbyggerne vekk planene. 

No hevdes det at elektrifiseringa av Norge krever mye meir elektrisk kraft enn vi har tilgjengelig. Vi har sett hvordan vindbaroner presser på for å få gjennomført sine planer. Kommunestyrer og folkelige protester overkjøres. Mange av prosjektene havner etter utbygging på utenlandske hender. De fleste vindkraftverk er allerede heilt eller delvis eid av utenlandske selskaper. De tjener penger på investeringene takket være de såkalte grønne sertifikatene. Regninga er det norske private strømkunder som betaler.  Norske lokalsamfunn sitter igjen med ødelagt natur. 

Det er  ikke usannsynlig at Storfjord Kraft AS – med begrunnelse i «det grønne skiftet» – vil ta utbyggingsplanene  i Storfjord fram igjen. Da er det kanskje bare etablering av en nasjonalpark som kan redde elvene – hvis det er viktig.

Men det stopper ikke der.

I avisene kan man lese om utenlandske spekulanter som investerer i fast eiendom. Som for eksempel den svenske eiendomsmagnaten Ilija Batljan. Forretningsideen hans er å kjøpe offentlig bygg og leie dem tilbake til det ­ offentlige. Kanskje vi har et rådhus eller en skole å selge til Batljan?

Det neste investorer finner det interessant å investere i, blir kanskje offentlige vannverk?  Grav deg en brønn mens det er tid!

Statskog selger eiendommer som hakka møkk. Våre skoger – en del av vårt felles arvesølv –  havner på private hender.

Havet er også i ferd med å privatisert, og fiskekvoter er blitt spekulasjonsobjekter, og dersom kvotene blir for store og dyre, må kanskje internasjonale investorer slippes til.

Mitsubishi eier jo allerede det norske oppdrettsselskapet Cermaq, så kanskje blir Mitsubishi et av fleire utenlandske selskaper som eier fiskerettighetene i norske farvann.

Forventer folkefest

Fra folkemøte om ARN 2020 på rådhuset i Storfjord onsdag. F.v.: Odd Geir Fagerli, Petter Ytterstad, Maria Figenschau, Frode Kongsro, Solveig Sommerseth, Monica Aho, Marja Kivenmäki, Thomas Seppola og Willy Ørnebakk. Foto: Tore Figenschau

Når andre etappe av Arctic Race of Norway (ARN) 2020 er  gang 7. august i år, vil TV-bilder fra Storfjord kunne sees i 190 land over store deler av verden.

– 10 TV-stasjoner sender direkte. Det kunne prosjektleder i ARN, Petter Ytterstad, opplyse da han orienterte om arrangementet på folkemøtet på rådhuset på Hatteng onsdag kveld. Tirsdag var det et tilsvarende møte i Skibotn.

Til tross for at odeltakelsen på folkemøtene ikke var imponerende akkurat, er ARN-koordinator i Storfjord, Frode Kongsro, ikke bekymra. 

– Vi er først i slutten av februar. Jeg er sikker på at interessen tar seg opp i god tid før 7. august, sier han, og er sikker på at det kommer til å bli en folkefest med mye publikum langs traseen. Han har oppretta ei Facebook-gruppe der folk kan komme med innspill. 

– Alle innspill vi får, vil vi formidle videre til ledelsen, sier han.

Krysser en landegrense for første gang

Det er den andre etappen av ARN 2020 som går igjennom Storfjord. Starten er i Nordkjosbotn, og fortsetter til Storsteinnes, Heia, Øverbygd, Tamokdalen, Oteren, Hatteng og opp Skibotndalen før etappen avsluttes i Kilpisjärvi. Det er første gangen Arctic Race of Norway krysser en landegrense. 

På denne etappen er det lagt opp til fire-fem stoppesteder, der karavanen av følgebiler stopper opp for 10-12 minutter. Her får publikum anledning til nærkontakt med folkene som følger rytterne.

Petter Ytterstad understreker imidlertid at det ikke er slik at man må troppe opp på et stoppested for å få oppmerksomhet.

– Kanskje heller tvert imot, sier han og viser bilde  fra et tidligere arrangement der ei bunadskledd jente sitter på et buss-skurtak ved vegen og venter på syklistene. Et anna bilde viser to koftekledde samejenter som vinker med et reingevir.

Økt arrangementskompetanse

Rådmann Willy Ørnebakk sier at noe av de viktigste kommunen sitter igjen med etter ARN, er økt arrangementskompetanse, en kompetanse man vil ha nytte av i årevis, og lenge etter at syklistene har sust forbi. 

Han trekker også fram det at folk går sammen om å finne på «sprø ting», er noe som styrker samholdet i lokalsamfunnet og stimulerer til økt bolyst. Han trur også at TV-bildene har stor markedsføringverdig, og at man i ettertid vil merke en økt tilstrømming av gjester. Han ser heller ikke bort fra at bildene kan føre til at noen flere vil bosette seg i kommunen.

At målgangen for andre eappe er i Kilpisjärvi, bidrar ifølge Ørnebakk til at det flere tiår gamle samarbeidet med vennskapskommunen Enontekiö kan få en tiltrengt vitamininnsprøyting.

ARN i tall (2019)

Mer enn 1300 er direkte involvert i arrangementet. Av disse er 240 i arrangørstaben, 260 fra sykkellagene og 800 frivillige.

Det deltar mer en 200 kjøretøyer, og man satser på størst mulig andel el-biler. I tillegg er fire fly og tre helikoptre med i arrangementet, som krever 3600 hotellovernattinger.