Alle innlegg av istorfjord

Røtter er viktig

Trær som har fått vokse seg svære over flere tiår er hugget og fjernet. Men røttene står igjen.

Av Bente Bech, Storfjord TPL
Som politiker, og ganske fersk, er det mange ting å lære seg.
Ingen kvikke svar og ingen «quick fix», har jeg erfart. Det er mange fallgruver og mange ting som ikke er selvfølgelig.


Jeg har først lyst å rose Storfjord kommune, politikere og administrasjon, for de mange gode tiltak og gjennomføring av disse. Ros er viktig, men vi kan ikke sitte og klappe oss på skuldra og være selvgode og fornøyde. En kommune er stadig i utvikling, nye regler og pålegg fra «oven» kommer. Og noen ganger, «spreke» ideer fra potensielle innbyggere som ønsker å komme og sette sitt preg på Storfjord samfunnet. Det er just de potensielt nye innbyggerne i Storfjord jeg har lyst å sette søkelyset på. Innbyggertallet går ned. Kommunen har et målrettet ønske om å lokke nye innbyggere til Storfjord- og det legges til rette for det. Tomter holder på å gjøres klare for å ta imot disse nye, sårt tiltrengte, etterlengtede og tilkommende Storfjordinger. På Oldersletta på Hatteng gjøres det klart over 20 boligtomter.
Eller, gjøres klart og gjøres klart fru Blom. Trær som har fått vokse seg svære over flere tiår er hugget og fjernet. Men røttene står igjen. Noe man trenger store maskiner til å fjerne. Røtter i ulik størrelse, ikke noe estetisk skue for de som måtte ta seg en tur gjennom det kommende boligfeltet. En scenografi så lite innbydende som det går an.
Jeg tenker:
Hvis jeg ønsket å kjøpe ei tomt på Oldersletta, hvilket inntrykk hadde jeg fått? Er det innbydende? Nei. Klarer jeg, kanskje som førstegangs boligkjøper/bygger, å se forbi kaoset og sandstubbe-ørken og se at her kan det faktisk bli kjempefint? Ja kanskje jeg klarer det, men det vil jo likevel se helt jævlig ut rundt meg. (Ja, jeg skriver jævlig, for det ser ikke ut.)
Videre:
Når trærne ble avtalt fjernet, ble stubbene/røttene liggende igjen, for det var ikke med i avtalen. Mitt innebygde husmor gèn burde ha reagert politisk og forstått at et tre er ikke hele treet, røttene hører ikke med. Akkurat som NAV som ikke vil godkjenne at tennene tilhører kroppen. Eller hvis du kjøper ei seng så følger ikke sengebunnen med.. For sånn er det. Tragikomisk og ganske idiotisk.
Så her sitter jeg. Innbygger og politiker i Storfjord kommune og klør meg i hodet og sier:
Er det mulig?

Er vi nå nødt til å leve med et skjemmende landskap fullt av svære røtter pekende i alle retninger til vi har fått 20 boligbyggere som ønsker å bygge, og da fjerne røttene selv? Eller må Storfjord kommune tenke at; «dette koster, men vi bør legge til rette for potensielle husbyggere og tilflyttere og at de får det litt enklere når de skal i gang med å bygge hus?»


Blir det stående slik det er pr i dag, så tror jeg det tar lang, lang tid å få Oldersletta fylt med nybygde hus.
Jeg venter spent på utfallet i Formannskapsmøte.
PS. Jeg håper i hvert fall at Storfjord kommune husker å fjerne røttene på lekeplassen som skal ligge der. Ellers blir det vel ikke en lekeplass heller.

Skole er ikke en quick fix – i hvert fall ikke under en pandemi


Av Kai Arne Ulriksen, lektor og pedagogisk-psykologisk rådgiver i Vestland Fylkeskommune

Assisterende helsedirektør Espen Nakstad ønsker å åpne skolene for vanlig drift. Det er fullt forståelig, men å samle elever i allerede overfylte klasserom med én meter avstand er ikke så lett.

Før vi går videre, så er jeg smertelig klar over at bakgrunnen min som lærer både gjør meg noenlunde inhabil og subjektiv i kritikken av uttalene hans. Jeg har verken de rette svarene eller besitter en allmektig kunnskap om hvordan det hele egentlig skal fungere. Dette er kun basert på tanker som har dukket opp i mitt eget lille, enfoldige sinn – altså hvordan jeg har tolket ham – og de erfaringene jeg har gjort meg etter flere år i skoleverket. Jeg er også klar over at jeg kun tar utgangspunkt i noen få uttalelser som er gjengitt i media. Hvem vet? Det kan jo hende at han har et mer reflektert syn på saken enn det som kommer frem i NRK. I denne sammenheng er det også verdt å påpeke at jeg respekt for han som fagmann innenfor helse og medisin, samt den rollen han har hatt under den nåværende koronapandemien. Der har han virket stødig, kompetent og tydelig. Fokuset i denne teksten ligger derimot på uttalelser om noe som ligger utenfor hans eget fagfelt: skole og skoleorganisering.

Ok, nok forbehold og videre til sakens kjerne.

  1. mai leste jeg en uttalelse fra assisterende helsedirektør Espen Nakstad i Helsedirektoratet på NRK sine nettsider. Uttalelsen gikk i bunn og grunn ut på at skolene burde åpne for mer normal drift, og at det fantes tydelige retningslinjer på dette i den nasjonale smittevernveilederen. Vel, jeg kan saktens si meg enig i det førstnevnte. Vi ønsker alle at skolene skal kunne driftes på en mer eller mindre normal måte. Målet er jo at hverdagen til elevene skal være så strømlinjeformet og forutsigbar som overhodet mulig. For det er jo akkurat det lærerne og skolelederne forsøker å få til – og her er poenget mitt – ut fra de ressursene skolene har til rådighet. Det er her jeg føler Nakstad ikke treffer blink.

Nakstad uttrykker for det første overraskelse over at skolene har ulik praktisering av skolehverdagen. Dette burde strengt tatt ikke ha kommet som en overraskelse. Dette ville skjedd uavhengig av om vi hadde hatt en pandemi å stri med eller ei. I Norge opererer vi blant annet noe som kalles for lokal læreplan. Altså at læreplanene tilpasses etter lokale forhold. Skolehverdagen vil nødvendigvis praktiseres ulikt basert på hvor man oppholder seg. En sentrumsskole i Oslo organiserer ikke elevaktiviteten på lik måte som en grendeskole i Troms og Finnmark. Det lar seg simpelthen ikke gjennomføre, og bør heller ikke gjøres. Til det er rammefaktorene altfor forskjellige. Uansett om vi snakker om geografi, elevmasse eller økonomi. Ulik praktisering er, takk og lov, allerede normen. Slik jeg ser det, er variasjonen en berikelse for Norge. Ulik bakgrunn fordrer ulik kunnskap. I et lite fiskevær er det mer naturlig å vinkle enkle kompetansemål mot kulturelle og økonomiske aspekter ved fiskeyrket enn hva det kanskje ville vært på Møllergata skole i Oslo. Det handler rett og slett om de mulighetene enhver skole råder over, og dét leder meg til neste punkt.

I samme artikkel sier han at skolene godt kunne klart å ha over 20 (småskole)elever i samme klasserom uten at det hadde utgjort noen stor fare. Greit nok. Enkelte skoler kunne saktens klart dette, men i samme åndedrag kommer det også fram at det skal være én meter mellom elevene. Det er her undertegnende får en harmdirrende kognitiv dissonans. For, jeg mener, har han satt sine ben i en norsk skole etter egen skolegang? Klasserommene i norske skoler er allerede sprengt til bristepunktet. I normal drift sitter elevene ofte som sild i tønne, eller som russ i en russebuss. Hvis en lærer bøyer seg for å hjelpe én elev står en annen elev i fare for å få rumpa til læreren i øyeblikkelig ansiktsnærhet. Da sier det seg selv at garantier om én meters avstand vanskelig lar seg gjennomføre. På de store skolene er klasserommene fylt opp. Greit nok, i et grisgrendt land som Norge finnes det selvfølgelig skoler med lave elevtall. De kan ha god boltreplass og kan muligens åpne opp for normal drift, men denne variasjonen er også grunnen til at skolehverdagen praktiseres ulikt fra skole til skole. Alle har ikke tilgang til det forjette, smittevernvennlige land. På mange store (og en del små) skoler er det rett og slett ikke mulig å gjennomføre det den assisterende helsedirektøren foreslår. Stikkordet, herr Nakstad, er plassmangel, plassmangel, plassmangel. For en byskole er det heller ikke så lett å finne ekstra lokaler. Ikke nok med at det koster å leie dem, men det er også kamp om beitet. I små lokalsamfunn kan skolene kanskje får mer hjelp. Ungdomsklubben, idrettshuset og husflidslagets lokaler kan lettere bli lånt ut – kanskje til og med vederlagsfritt.

Det skal også sies at undertegnende reagerer på at Nakstad ber kommuner, kommuneleger og skoler om å lese smittevernveilederen grundig. Slik jeg tolker det, antyder han at vi verken har lest eller forstått veilederen. Dette er å undervurdere personene som har ansvaret for liv, helse og utdanning i kommunene. Hvis myndighetene vil at skolene skal åpne opp for fullstendig normal drift, så burde de i hvert fall presisere det. Å henvise til en vagt formulert og et tolkningsåpent dokument er ikke veien å gå. Det gir i hvert fall ikke grobunn for å kritisere lokalmyndighetene, kommunelegene og skolene. Hadde vi snakket om svært tydelige anvisninger, så ville saken vært en annen. Slik det kommer frem nå, så har Nakstad glemt å ta på seg broddene idet han dristet seg ut på glattisen. Jeg berømmer alle som er engasjerer seg i norsk skole, men i dette tilfellet snakker vi i beste fall om skivebom. Hvis han i det hele tatt skal rette skyts mot noen, må det bli mot de høye herrer og kvinner som ikke sørger for at skolene har gode nok rammevilkår for å drive med smittevernvennlig, normal drift. Vilkår som må være til stede dersom smittevern og god plass plutselig blir til en del av hverdagen i norsk skole – og det er slettes ikke usannsynlig.

Assisterende helsedirektør legger frem saken som en quick fix: les veilederen, normal drift, én meter avstand – easy peasy. Tja. Det er ikke fullt så enkelt. Han må mer enn gjerne troppe opp på en skole med 700 elever og plassmangel, og predikere om normal drift og avstand mellom elevene. Jeg har en mistanke om at det vil resultere i at lærerne må vaske munnen og ikke hendene med antibac, og at Nakstad vil forlate åstedet en anelse klokere om hvordan ting egentlig er. Skole er ikke quick fix – og i hvert fall ikke under en pandemi.

Hva må til for å unngå ei ny beitekrise?

Av Fylkesmann Elisabeth Vik Aspaker og reindriftsdirektør Sunna Marie Pentha

Illustrasjonsfoto.

Den snørike vinteren har vært krevende for reindriftsnæringa. Reinen kommer ikke ned til maten og reindrifta har fått helt nødvendig krisestøtte for å kjøpe inn og frakte fôr.

Vi er nå i mai, og det er fortsatt mye snø på vidda. På kalvingsområdene ved kysten ligger snøen ned til fjæresteinene. Værdata fra de siste tjue årene, viser at det blir mer vær og mer snø på vinterbeiteområdene. Det vil med stor sikkerhet komme flere vintre som i år.

Landbruks- og matminister Olaug Bollestad kommer denne uka til Finnmark for å møte reindriftsnæringa og bli oppdatert på situasjonen og hvordan beitekrisa har satt spor.

Fylkesmannen i Troms og Finnmark vil fortsette den viktige dialogen med nasjonale myndigheter om hvordan driftsvilkårene i reindriftsnæringa kan tilpasses et klima i endring. Erfaringer denne vinteren og våren gir et godt utgangspunkt for å finne løsninger som gjør at reindrifta kan stå best mulig rustet til å møte nye snørike vintre og låste beiter.

Krisestøtte

Finnmarksvidda er i utgangspunktet fantastisk godt egnet som vinterbeiteområde for rein. Det er lite snø og stabile værforhold. I år ble det dessverre ikke slik. Unormalt mye snø hindret reinen i å nå ned til maten.

Mange reineiere begynte å fôre dyrene allerede i januar og februar. Heldigvis var avtalepartene, Staten og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), forutseende og fremforhandlet 10 millioner i ekstra krisestøtte til reindrifta under de ordinære avtaleforhandlingene i februar.

I mars økte beitekrisa i omfang, og myndighetene så da at næringa trengte mer støtte til å kjøpe mat og til å frakte den ut til flokkene. Avtalepartene forhandlet frem ekstra støtte på 20 millioner kroner rett før påske.

Disse midlene har vært brukt til å holde liv i sulten rein og til å berge høstens produksjon. Dette er en lønnsom investering for å sikre næringa fremover.


Helikoptertransport
Reindrifta i Finnmark har ikke infrastruktur til å frakte ut så mye fôr som har vært nødvendig denne vinteren. Reindrifta har heller ikke økonomi til å investere i det som kreves for å transportere maten effektivt. Det var derfor vært en reell fare for sult, lidelse hos dyrene og tap av produksjonsdyr og kalv – selv om de allerede fikk støtte til å kjøpe fôr til dyrene.

Helikopter har vist seg å være en god løsning for å frakte ut fôret på en effektiv og sikker måte over de enorme avstandene på vinterbeiteområdet. Det har også vært viktig å bruke helikoptre til frakt av fôr under flytting, og til sommerbeiteområder med bratt og ulendt terreng ved kysten.

Det er nå fraktet over 600 tonn fôr over tusenvis av kilometer ved hjelp av helikoptre. Hvis reineierne skulle gjort denne jobben selv, hadde det krevd om lag to årsverk. Helikoptrene gjør jobben på noen uker.

Transportstøtta har også vært viktig og riktig med tanke på å ivareta reineiernes liv og helse. Mange reineiere har opplevd nestenulykker og noen har skadet seg alvorlig i forbindelse med frakt av 800 kilos fôrsekker på slede med snøskuter. Vi er derfor meget fornøyd med at avtalepartene har bevilget støtte til både innkjøp og frakt av fôr til flokkene.

Vi må sikre matproduksjonen for framtida

Det kan selvsagt stilles spørsmål ved at en næring får så mye hjelp, særlig en liten næring som samisk reindrift. Vi mener hjelpen så absolutt kan forsvares. Dette er en unik driftsform med lange tradisjoner for flytting mellom årstidsbeiter over store avstander i Nord-Norge.

Næringa driver helårs matproduksjon i områder som ikke benyttes av andre og produserer noe av det fineste kjøttet i landsdelen. I tillegg tilbyr reindrifta flotte opplevelser og tjenester til sine lokalsamfunn og til reiselivet i landsdelen.

Vårt ønske er at avtalepartene nå kommer til enighet om fremtidsrettede løsninger som sikrer at Norge beholder sin reindriftsnæring og denne delen av vår egen matproduksjon.

Fylkesmannen kjenner næringa og beiteområdene godt og ønsker å bidra med vår kunnskap i dette viktige arbeidet.

75 år sia fredsvåren

Laura Larsen (1921-2017)

FRIGJØRINGSDAG 8. MAI 1945: I år er det 75 år sia frigjøringa. Det er ikke mange lenger som kan forelle om egne opplevelser fra maidagene i 1945.

For noen år sia intervjua iStorfjord to som kunne fortelle.

Rasmus Engstad (1928-2016) var en av dem som var evakuert og opplevde frigjøringa i mai 1945.

Naboen hans, Laura Larsen (1921-2017), var også evakuert sammen med familien sin.

Her foreller de om opplevelsene sine våren 1945.

Rød løper og kvalifisert arbeidskraft ønskes

Av Bente Bech
Det er vel det alle kommuner ønsker seg. Kvalifisert arbeidskraft. Men slikt koster. Vil kommuner bruke penger på kvalifisert arbeidskraft, så får man også folk som vet hva de holder på med. I alle yrker.

Artikkelforfatteren Bente Bech.


Jeg er meget glad i og imponert over vårt kommunale bibliotek. Det har aldri stått på service eller kunnskap, noe vår biblotekar ansatt pr i dag innehar og utøver. Det er aldri noe som er for vanskelig eller umulig. Snakk om rød løper!
Jeg har derfor lyst å bruke biblioteket vårt som eksempel i denne artikkelen:
I Storfjord kommune ble det lyst ut ledig biblioteksjefstilling, med søknadsfrist 31.12.
Det kom noen søknader, og spesielt en gledet mitt hjerte: en søker med bibliotekar utdanning. Enda mer gledelig at søkeren er et ungt menneske med tilknytning til Storfjord kommune. Som er født og oppvokst her. Som kjenner kommunen. Og har lyst å flytte hjem.
Forskrift om kvalifikasjonskrav for ansatte i folkebibliotek
§ 2.Kvalifikasjonskrav
«Biblioteksjefen er den faglige og administrative leder for kommunens samlede folkebibliotekvirksomhet. Når stillingen som biblioteksjef i kommunen lyses ut skal det stilles krav om fagutdanning.»
Og det gjorde kommunen.
Det er ikke småtteri en bibliotekar skal ha kjennskap til.
En bibliotekar utdanning tar alt fra 3 år (bachelor) til 5 år (mastergrad).
Vanlige arbeidsoppgaver for en bibliotekar:
hjelpe dem som besøker biblioteket med å finne informasjon og fremskaffe dokumenter fra inn- og utland
gjenfinne og søke i databaser og andre nettbaserte kilder
stå for innkjøp til biblioteket
bygge opp og organisere samlingen av litteratur og andre medier
følge opp utlån og tilbakelevering av bøker og andre medier
arrangere forfattermøter, lesesirkler, foredrag og kurs (for eksempel datakurs og norsktreningskurs) 
undervisning i databasesøk, kildekritikk og informasjonskompetanse (hvordan man søker i ulike databaser, hvordan man vurderer ulike typer kilder og kildenes troverdighet)
skrankevakt
samlingspleie (kassering)»
https://utdanning.no/yrker/beskrivelse/bibliotekar

Det er så flott at Storfjord kommune har mange visjoner, det er jeg glad for. Blant annet:

  • Ønsket om kvalifisert arbeidskraft.
  • å tiltrekke mennesker som vil bosette seg.
  • og ikke minst visjon og intensjon om å bruke «den røde løperen». Det å legge til rette for å «få ting til».
    «Den røde løperen» som er så viktig, og som ofte etterlyses gang på gang av innbyggere i Storfjord og folk generelt. Er den røde løperen sammenbretta og bortgjemt denne gangen også?
    Intervjurunder i denne saken er gjennomført, med det resultat at søkerne har fått beskjed om at kommunen skal i stillingsbanken for å se om det er noen med omplasseringsbehov som kan være aktuelle.
    Nå synes det beklagelig at dette ikke ble gjort til å begynne med, og avklart, før man i det hele tatt brukte midler til å lyse ut stillinga, og jeg undrer på om vi har kvalifiserte bibliotekarer i stillingsbanken i Storfjord? Jeg tror jo ikke det. Skulle en i stillingsbanken si seg villig til å jobbe som biblioteksjef i Storfjord, uten godkjent utdanning, må en se til lovverket.
    Forskrift om kvalifikasjonskrav for ansatte i folkebibliotek
    § 4.Dispensasjon fra kravet om fagutdannet biblioteksjef i kommuner
    «Nasjonalbiblioteket kan dispensere fra kravet om fagutdannet biblioteksjef dersom kommunen dokumenterer at det etter offentlig utlysning ikke har meldt seg noen kvalifisert søker. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på om interkommunalt samarbeid med nabokommunen er vurdert og om kompetansekravet vil bli oppfylt gjennom etter- eller videreutdanning.
    En innvilget dispensasjon opphører når arbeidsforholdet til biblioteksjefen avsluttes.» (min understreking)
    Der står det at en dispensasjon kan gis dersom det ikke har meldt seg noen kvalifisert søker, det har jo Storfjord kommune fått. Avsluttende eksamen(er) i vår, også er søkeren klar! Hvor er den røde løperen? Er kommunen interessert i å bruke den?
    Det er andre krav kommunen har i utlysningsteksten som pr.dd visstnok ikke er oppfylt, men som kan oppfylles. Kan Storfjord kommune finne fram «den røde løperen» og legge til rette for det? Har kommunen sett på den muligheten? Å legge til rette for det?
    Ja, mener jeg. Det kan Storfjord kommune gjøre. Og det ønsker jeg at Storfjord kommune gjør.
    Hvis kommunen er interessert i en kvalifisert bibliotekarsjef.

Innfører tiltak mot koronaspredning

Storfjord rådhus, skolene, barnehagene, SFO og fritidstilbud i regi av kommunen stenges foreløpig inntil 26. mars.

Pressemelding Storfjord kommune 12. mars

Storfjord kommune har ingen som er smittet, og vil gjøre sitt for at dette skal fortsette. I henhold til nasjonale retningslinjer vil Storfjord gjøre en rekke tiltak for å bidra til å forebygge spredning av koronavirus. 

En rekke tiltak iverksettes fra og med fredag 13. mars 2020 og i første omgang to uker fremover til torsdag 26. mars. Det mest innvirkende tiltaket er at alle skoler, barnehager, SFO og fritidstilbud i regi av kommunen stenges. Ved behov skal skole, SFO og barnehage likevel gi et begrenset tilbud til barn med spesielle behov, og barn av ansatte i de kritiske samfunnsfunksjoner som Regjeringen har definert, for eksempel helsepersonell, redningspersonell etc.   

Rådhuset og Nordkalottsenteret må stenges for publikum, og vi ber om at kontakt skjer per telefon, e-post eller via Facebook. Det er innført besøksforbud på sykehjemmet, men døende pasienter kan få besøk dersom besøkende ikke er syk. En rekke andre tilbud vil også berøres, slik som bibliotekene, Valmuen bruktbutikk, kino, haller og treningssentre. Kirken vil også ha reduserte tilbud og prioritere begravelser. I begravelser skal det ikke være flere enn 50 tilstede, og det anmodes om å holde avstand på en meter.

Alle arrangementer er naturlig nok avlyst eller utsatt. Det samme gjelder politiske møter, med unntak av Formannskapets møter.

Kriseledelsen i kommunen har daglige møter for å ivareta alle innbyggere, og ikke minst de mest utsatte befolkningsgruppene. Derfor vil kommunens helse- og omsorgstjenester måtte gjøre strenge prioriteringer i tiden fremover for å ta vare på de svakeste og mest pleietrengende i samfunnet. Konsekvenser og effekter følges tett, og disse blir vurdert av kommunens ledelse kontinuerlig. Situasjonen er såpass alvorlig at vi nå må påberegne at tiltakene kan vare over en lengre periode.

Sjekk Storfjord kommunes hjemmeside, www.storfjord.kommune.nofor oppdatert informasjon.   

Vi har full forståelse for at tiltakene kan virke inngripende, men vi ber om at familie og nettverk stiller opp, foreksempel ved pass av mindreårige barn som trenger tilsyn når skoler og barnehager er stengt.

Storfjord er god på dugnad, og nå vil dette komme til sin rett i en krevende tid!

Mediekontakt

Ordfører Geir Varvik, mobil 911 65 017, geir.varvik@storfjord.kommune.no

Rådmann Willy Ørnebakk, mobil 911 74 752, willy.ornebakk@storfjord.kommune.no

Framskrittet

Det var skiløyper over alt i skog og mark, og noen ganger laga vi våre egne langrennskonkurranser.

Nytt år, nye muligheter. I starten på et nytt år passer det bra- iallfall for meg – å ta et lite tilbakeblikk. Å mimre litt om tida som var. 

Alt var egentlig mye bedre før- iallfall på 1950-tallet, kanskje. 

Vintrene var snørike og kalde, slik vintre skal være, med høge brøytekanter og gjerder som var heilt nedsnydd. Somrene var varme. Sola strålte fra en blå  eller lettskya himmel, og det regna sjelden. Og når det regna, var det skikkelig, med lyn og torden. Når regnværet var over, kjentes liksom luften mye reinere, og graset og skogen var grønnere. De hadde liksom fått ei vitamininnsprøyting. Alt var som det skulle være. 

Elva som bukta seg gjennom bygda, trakk oss unger til seg som en magnet. Med noen fiskefluer, noen makk-kroker, ei snor av nylon og ei fiskestang laga av ei småbjørk man fant ved elva, kunne man tilbringe timer langs elvebredden. 

Den gangen pleide de store røyene å stå i små bakevjer heilt inn til torvkanten og snappe fluer som kom rekende med strømmen. De var ikke vanskelig å lure. Da det var på tide å dra heim for å spise middag, hadde man tredd mang ei fin røye inn på honka man hadde laga av ei kløftgrein. Det er ingen overdrivelse å si at steikt røye var hverdagsmat sommarstid i de åra.

Fjorden var heller ikke langt unna. Utpå seinsommaren – etter høyonna – fikk eg ofte være med faren min og pilke hyse. Da lå vi utafor Kiil-leira, og halte inn fine hyser. Hyse var obligatorisk når nypoteten var kokeklar. Hyse og nypotet – en uslåelig kombinasjon heime hos oss. Og så mye hyse at det blei nok til kaldfisk til kveldsmaten. Med smør fra egen produksjon.

Om sommeren var høsten langt unna, og når den endelig kom, var det med klarvær, gul skog etterhvert, og blank skøyteis på elva, slik eg husker den.  Isen skulle ikke være tjukk før vi var utpå med skøytene våre. Vi hadde forresten ikke skøyter på den tida. Vi hadde skeiser. Først skruskeiser med klør framme og bak slik at de kunne skues fast til skoene. Når vi blei litt større, fikk vi lengdeløps-skeiser. De skulle reimes på beksømskoene, og var et stort framskritt fra skruskeisene.

Når snyen kom, var det å måke, slik at vi fikk en bane. Deretter hogge hol i isen og vanne for best mulige forhold.

Etter hvert blei det for vanskelig å holde banen åpen, og da var det skiaktivitetene som overtok. De første skiene mine hadde faren min laga til meg. Det var skiløyper så å si overalt i skog og mark, og noen ganger laga vi egne langrennskonkurranser. Vekkerklokka med sekundviser fungerte fint til å ta tida med. 

Der det var mulig, laga vi hoppbakker, og dem blei det mange av rundt om i bygda mi. På sida av unnarennet (vi kalte det nedslaget) stod det små kvister, som markerte hvor langt hver deltaker hadde hoppa. Her var det om å gjøre å sette bakkerekord.

Joda, vi gikk på skole også. Tre dager i uka – i  sju år. Sjøl om vi bare gikk på skole annenhver dag, hadde vi potetferie om høsten. Alle husstandene hadde potetland tilpassa familienes størrelse. Å ta opp potetene var en familieaktivitet, og her måtte alle bidra, liten som stor.

Eg ferdes fremdeles mye ute, i skog og mark og på fjellet, året rundt. Kanskje en seinskade etter barndommens bravader. Eg ser ingen skiløyper og hoppbakker lenger der vi herja som unger. Ingen unger heller. Men eg ser mange spor etter snøskutere. Mange av områdene vi brukte, har blitt  tumleplasser for snøskutere.

Ungene går fremdeles på ski. Det er ikke det. I dag har de tilrettelagte tilbud og moderne utstyr til tusenvis av kroner. Det er onsdagsrenn og andre renn i løyper som prepareres med store trakkemaskiner. De har foreldre som kjører dem til og fra om de ikke bor i gangavstand fra arenaen, og de har ledere som ordner med alt. De slipper å trakke løyper og bygge hoppbakker sjøl. No er alt ordna og på stell.  Det er bare å komme – til dekka bord.

Men de har ikke potetferie lenger, skoleelevene. De har høstferie. For det er verken nødvendig å sette eller ta opp poteter lenger. Man kan kjøpe potene på Coopen. Eller hos Joker. Eller Rema 1000. Så kan man reise med foreldrene til Syden isteden. 

Det er noe man bare kunne drømme om på 50-tallet. Men vi drømte ikke om det. Vi var heldigvis lykkelig uvitende om Syden og at man kunne dra dit istedenfor å ta opp poteter.

Og elva – den er ikke sånn lenger som den var før. Man kan ikke lenger skjære seg en bjørkekvist, knytte et snøre med en krok i enden til toppen og håpe på å få steikfisk til middag. Det går bare ikke. Men egentlig gjør det ikke noe. For i frysediskene på de før nevnte butikkene kan du kjøpe så mye røye og laks du orker å spise. Fisk som kommer fra anlegg som er årsaken til tragedien i elvene. Fisk som ikke har livnært seg på insekter fra ei elv, men på soya fra det som før var regnskogsområder i Brasil. Blant anna. 

Da er du berga.

Og fjorden – den er no så skitten lengst inne at det er ingen som vil finne på å fiske der eller spise fisk derfra. Her går kloakken rett i fjorden. Det er sågar forbudt å bade der!

Men nå kan man jo kjøpe torsk og hyse og flyndre og sei og – ja, all slags mat i butikken. Coop Prix eller Joker. Eller Rema 1000.

Alt er blitt så enkelt og flott no til dags.

Framskritt kalles det.

(Kommentaren er også publisert i Framtid i Nord 17. januar 2020.)

Tusen takk til alle som deltok på Halloweenfesten 2019

Marita Takvannsbukt (bildet) og Agnes Esekielsen takker alle som deltok på halloweenfesten 2019.(Foto: Privat)


Av Siv Agnes Esekielsen og Marita Takvannsbukt, klassekontakter

Fredag 25.oktober arrangerte 9.klasse ved Hatteng skole ”Halloweenfest”. 
Elevene fikk mulighet å overta arrangementet fra klassen over, og planla varierte aktiviteter som de i tillegg tilpasset til de ulike aldersgruppene. Til og med musikklista var tilpasset aldersspennet 6 – 17 år. Dette har de brukt ettermiddager, kvelder og helger på. 
Rett etter skoletid fredagen pyntet de lokalet og seg selv, før de var klare for å ta i mot første pulje klokka 17. Siste pulje gikk ut døra midnatt, og da fikk elevene rydda lokalet. 
FOR en arbeidsdag dere hadde fra skolestart til datobytte! FOR en arbeidsinnsats! FOR et humør! 
Kjære 9.klasse. Vi er kanskje ikke de aller mest objektive, men vi er virkelig stolte av dere!

Utenom fredagsheltene våre, er det flere andre som fortjener en stor takk: 
– Takk til alle foresatte som gjennomførte en fantastisk dugnad, både før, under og etter arrangementet. 
– Takk til ledelsen ved Hatteng skole, som ga oss lov til å bruke skolekjøkkenet slik at vi fikk laget mat til 9.klasse (som de spiste i hånden mens de jobba videre). 
– Takk til Joker Skibotn som hjalp oss med varer, hadde fiksa alt ferdig da vi kom for å hente, og som med et smil fikk alle varene i bilen. 
– Takk til Hatteng Grillbar, som hjalp oss med mer vekslepenger da vi hadde feilberegna.
– Takk til ansatte i Storfjord kommune, som i sin arbeidshverdag møter ungdommene våre. Vi rettet en forespørsel til sosiallærer Marit, til ungdomskontakt Karoline og til kommunepsykolog Håkon med invitasjon til å stikke innom i løpet av kvelden. Alle tre prioriterte dette på fredagskvelden. Takk! 
– Takk til politiet, som også ble forespurt og som hadde anledning å stikke innom. Det viser at politiet er positivt synlig, og i et forebyggende aspekt. Det setter vi stor pris på.

Tusen takk til alle som deltok på Halloweenfesten 2019. Både barn, ungdom  og foresatte. Det var fint å se så mange kreativt ”skumle” samlet, med brede smil og høy latter. 

t

Politikerbingo?

Av Solveig Sommerseth, kommunestyrerepresentant for TPL

Tverrpolitisk liste (TPL) vant kommunevalget 2019, men tapte allikevel! Da det er mange som har stilt spørsmål om hvordan dette kunne skje, tenker jeg å ta en liten gjennomgang fra valget og fram til dagens konstituering av nytt kommunestyre – hvor det nå er endelig avklart at TPL dessverre endte som et stort opposisjonsparti.

Solveig Sommerseth, kommunestyrerepresentant for TPL

TPL vant valget, i form at vi fikk flest stemmer (38.4%). Vi fikk ut fra det inn 7 medlemmer i kommunestyret, som fulltallig består av 17 medlemmer. For å ha et flertall av de 17, må man ha minst 9 representanter, vi mangler altså 2 stk for å ha flertall.  De andre parti fikk inn følgende antall: Høyre = 6, AP = 2, SP og MDG 1 hver. Ettersom ingen hadde flertall, måtte alle parti ut i forhandlinger, for å finne noen å samarbeide med – slik at det ble minst 9 til sammen. 

Alle parti snakket med alle, også TPL. Et av våre mulige flertall var samarbeid mellom TPL/SP/MDG = 9. Vi oppfattet SP som samarbeidsvillig, men det hjalp lite ettersom MDG viste oss ryggen. Med et nei fra sistnevnte hadde vi håp om at AP med sine to representanter også var et mulig flertall. TPL rakte ut hånda til AP og signaliserte at vi ønsket å gjenreise arbeiderpartiet, men fikk avslag. AP hadde i realiteten samme tilbud fra TPL og Høyre om posisjoner, og var dermed det parti som kunne velge og vrake mellom TPL og Høyre. Vi vet nå at AP ikke var interessert i å gjenoppbygge partiet, som en del fra TPL brøt ut fra for noen år siden, så den døren har de dermed selv lukket. Om den er låst, får framtiden vise. 

Da to av tre småparti vendte TPL ryggen, forsto vi at ordfører var tapt for TPL. I våre forhandlinger med Høyre, var dermed tilbudet at de kunne få ordfører, mot at jeg ble varaordfører. Vi drøftet om TPL muligens kunne ha flertall i et av utvalgene, uten at det var et krav fra oss. Så i utgangspunktet kunne TPL/H ha samarbeidet, og ved opprettholdelse av 7 medlemmer i alle 3 utvalg, så ville både TPL og Høyre hatt 3 stk hver i alle, og småpartiene 1, noe som også ville vært mer riktig sammensatt ut fra valgresultatet.  

TPL og H hadde nesten til sammen 70% av alle stemmer, og et slik storsamarbeid ville uten tvil vært styringsdyktig, forutsigbart og stabilt.  TPL/H har samarbeidet godt tidligere, og vi hadde ingen konfliktsaker i forhandlingene som krevdes nedfelt i noen plattform.  Et samarbeid mellom TPL og Høyre hadde altså vært svært kurant å få til.  Helt til slutt satt altså Høyre med valget – de hadde ordfører uansett – om måtte velge mellom TPL og AP/MDG.  Oppsiktsvekkende valgte de, etter mitt syn, en litt mer kronglete vei til mål og frasa seg samtidig makt via færre posisjoner til seg selv! Samarbeidet med de små kostet 4 posisjoner, og om alliansen vil stå seg i alle typer saker, får tiden vise. Jeg kan ikke se for meg at MDG og Høyre skal stå sammen i kamp om for eksempel scooterløyper. 

I media leser vi at H/AP/MDG har laget politisk plattform, MDG er fornøyd pga god miljøplattform, mens AP har vært opptatt av strategi for de saker de ikke er enig i. Høyre som selv kunne hatt 9 stk i utvalg via TPL, sitter ribbet igjen med to i formannskapet, to i drift og en i levekår. De ga altså bort 4 posisjoner til AP og MDG, for å få til samarbeidet med de to, som hadde hhv. 13.4% og 7.3% oppslutning. Og hva de ellers har krevd i den politiske avtalen, det gjenstår å se. AP og MDG skal selvsagt sette spor i kommende budsjett, så her har Høyre laget merarbeid til seg selv. TPL sitter om ikke annet som vinner i utvalgene, for der er vi fortsatt representert med 3 i alle, så i bunn og grunn er det kanskje TPL som allikevel må inn å redde Høyre, når/dersom en av de to små utkårede slår seg vrang. 

TPL har aldri fått noen god begrunnelse for at også Høyre dumpet oss. Vi forsøkte å argumentere for at 7 av 10 velgere har svart at enten TPL eller H burde styre, og at vi ved samarbeid samlet sett ville representere hele kommunen. Høyre mente tydeligvis ikke det samme, og flere har etter dette tatt til ordet for at det nok dessverre er stedstilhørighet som har veid tyngst. H/AP/MDG har alle sterk tilknytning til Skibotn, via sine medlemsmasser – og da kan vi kanskje forstå valget til Høyre?

Så til overskriften – det ble som i vanlig bingo; man vet ikke hvem som vinner og alle har like sjanser, uavhengig av om man sitter med 7 spillebrett eller 1. Og til slutt får jeg si som et nesten kjent sitat; kommunevalg er som en eske konfekt – du vet aldri hva du får!

«Pensjonistbanden»

Av Steinar Dalheim Eriksen, ordførerkandidat TPL og Daniel Nilsen Takvannsbukt, listekandidat TPL

Illustrasjonsfoto.

I forrige uke ble et lite frø sådd, men tanken har vi tenkt lenge. Vi snakker stadig om eldrebølgen og om hva den vil koste kommunen i omsorgsplasser, helsepersonell og at de bare er en kostnad. En tsunami av pleietrengende og skrøpelige. Tverrpolitisk liste vil gjerne snu litt på denne tankegangen. Du finner dem i ordførerstolen, privat næringsliv, på driftsetaten, vikarer i skolen, i politikken og ikke minst i Storfjord- samfunnet ellers. Flotte og dyktige pensjonister som vi er stolte av – med god grunn!

Tidligere er driftsetaten nevnt med fagfolk som raskt får løst oppgaver ved hjelp av pensjonister. Det utføres godt arbeid samtidig som dette er noe pensjonistene setter pris på selv. Selvsagt vil de også være til nytte, bidra og føle seg verdsatt. Det vil alle, også pensjonister. Vi må slutte å snakke om dem som bare en utfordring og kostnad. En uvurderlig og nyttig ressurs i Storfjord. Klart de er nyttige!

Mulighetene er flere. Å børste «støvet» av tidligere vaktmestere har vært nevnt tidligere, men det finne flere fagfolk og omsorgspersoner i kommunen vår. Selv om du slutter som yrkesaktiv slutter de ikke å være dyktig i sitt fagfelt. Disse pensjonistene sitter på en enorm kompetanse som vi gjerne vil få brukt i større grad. Her blir også de tidligere sjefene med sin kjennskap og faglige innsikt viktig for å identifisere hvem som kan og vil inngå i «pensjonistbanden». 

Misforstå oss rett – selvsagt er pensjonisttilværelsen etter lang yrkeskarriere både fortjent og vel unnet. Men også her finnes det et betydelig men. Noen av disse pensjonistene vil gjerne aktivt bidra videre og inngå i «pensjonistbanden» i kommunen. Oppgavene er mange som kommunen trenger hjelp med og la oss bruke mottoet til kommunen aktivt «Mangfold styrker» Klart vi kan legge til rette for denne ressursen og gi dem en hverdag hvor de føler seg enda bedre. For mange er nettopp jobben den viktigste sosiale arenaen som er. Kanskje kan vi slå to fluer i en smekk? Vi kan både sikre kvalitet i arbeidet som blir gjort og skape en sosial møteplass.  Viktig for kommunen og viktig for pensjonisten.

Ensomhet er en betydelig utfordring i samfunnet i dag – også i Storfjord. Er det mulig å opprette en besøkstjeneste i kommunal regi? Hva må til for å tilrettelegge for en slik type ordning? På dette området skal Tverrpolitisk liste strekke seg langt for å få til gode ordninger for alle de involverte partene. Ensomheten er ikke noe som bare rammer eldre, men også unge. Selvsagt kan alle besøkes uavhengig av alder. Vet vi om noen – skal vi ha prøvd å hjelpe dem som ønsker det. Vi ønsker å se mennesket.

I dag både lever vi lengre og er i bedre fysisk form enn tidligere. Et raskt google-søk viser oss at 60 årene er de nye 40 årene. Klart dette er en ressurs vi kan hente mye i fra. En gang var vi stolte over at vi bygget landet sammen – i dag gir vi kanskje ikke alle som ønsker det muligheten til å være med å bygge lokalsamfunnet. Om så er tilfelle vil vi endre på det.

Kunne vi hatt en «pensjonistbande» som kunne løst alt fra en koselig pratestund med kaffekoppen, småærender på butikken o.l., hjelp i den digitale verden, måltider på skoler og samfunnshus, praktiske gjøremål som snekkeroppdrag/vinterbrensel/maling osv. Vi har på ingen måte som intensjon at dette på noen som helst måte skal gå ut over de fast ansatte i kommunen. Dette skal være ekstratilbud både for brukere og pensjonistene. Kan man klare å få gjort reparasjoner og lignende raskere ved hjelp av «pensjonistbanden» er det bare et pluss. Dermed vil vi også invitere interesseorganisasjoner til å komme med innspill. 

Skolemat er som kjent noe vi brenner for. Her finnes det mange skjær i sjøen, men klart disse kan unngås. Forsøksordninger med evalueringer kan prøves ut. Er det mulig å få til et samarbeid mellom private næringsaktører og «pensjonistbanden». Mange besteforeldre ville nok mer enn gjerne bidratt på dette området. Kan det finnes ordninger som samler mye av bygdene på middag av og til? Dette ville vært hyggelig for mange og tidsbesparende for familiene. En mulighet for en sunn middag i et trivelig miljø som kan samle bygdefolket.    

Mulighetene er så uendelig mange. La oss bygge kommunen sammen.                                  Som kjent: «Mangfold styrker»