Doning

Doning i Signaldalen i begynnelsen av 1950-tallet.

Da eg var liten gutt var det gårdsdrift hos så å si alle naboene i bygda mi. Å kalle det gårdsdrift er kanskje å ta sterkt i, iallfall når man sammenligner med dagens bruk. Men det var et par kyr, noen sauer, og kanskje noen høner eller geiter også.
De aller færreste hadde maskinell drift, så det var ljå og rive som gjaldt.

Etter hvert blei det etablert en såkalt maskinstasjon i bygda, og da var det fleire som kunne få maskinell slåttehjelp.

Men før traktorene gjorde sin entré, var det å slå med ljå. Den gangen var det vanlig å arrangere doning, eller dugnad som det gjerne heiter i dag. Da møtte mannfolkan opp med ljå, og kvinnfolkan med rive. På en ettermiddag kunne det meste av høyonna være gjort hos den som arrangerte doninga. Neste gang kunne det være en annen av naboene som inviterte til doning.

Å ta betaling for jobben var uhørt. Her handla det om å hjelpe hverandre. Solidaritet.

Men mat og kaffe, det var en sjølsagt del av arrangementet. Matpausen var en svært så trivelig opplevelse, også for oss unger. Alle fikk spise så mye de orka, og her skulle det beste på «bordet». Bordet var vanligvis bare en høvelig grasbakke.

Og like sjølsagt som maten, var klonken. Kald drikke av sukker, gjær og vann som hadde fått gjære noen uker. Den var for de voksne mannfolkan, vel å merke. Surska var den vanlig betegnelsen på drikken lokalt. Og da med den lokale r-lyden, som smelta sammen med en påfølgende s-lyd.

Klonken skulle serveres fra spann, og den kom ikke fram før det meste av jobben var gjort. Det visste nok alle. Kanskje var den også en motivasjonsfaktor, som fikk arbeidet til å gå fortere. Kom klonkspannet fram for tidlig, var det nok lett å tenke seg til hvordan det kom til å gå. Den typen doning eksisterer ikke lenger.

Derimot hender det at foreldre nå til dags arrangerer doninger når for eksempel lekeapparater i skolegårder skoler eller i barnehager skal vedlikeholdes eller bygges.

I dag har vi en landsomfattende dugnad gående: Kampen mot covid 19. I snart et år har vi lojalt fulgt de nasjonale smittevernreglene. Holdt oss heime, hatt heimekontor og heimeskole, latt være å besøke naboene, vaska hendene, sprita hendene, brukt munnbind, ikke reist til Syden eller på hytta.

På globalt nivå trengs også en dugnad. Men no har det vist seg at vi er oss sjøl nærmest når nøden er størst. Da smitten slo til i Italia for et år sida, stod italienerne lenge ganske så aleine i kampen mot smitten.

Pandemien har herja i verden i ett år, og no konkurrerer landene om vaksinene. Dugnadsånden og solidariteten er det vanskelig å få øye på. Rike land, som betaler mest, får den først. De fattige får vente.

Dugnaden i kampen mot miljø- og naturødeleggelsene går det heller ikke så bra med. Man kan betale seg ut av forpliktelsene.

Det er mye å lære av gamle dagers dugnadsmoral.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *