Blant de beste…

Av Daniel Nilsen Takvannsbukt, listekandidat TPL

Daniel Nilsen Takvannsbukt.

Fraflytting, urbanisering og for lite attraktive jobbmuligheter. Dette er noen av de utfordringene vi må løse. Men det finnes et men. Er vi gode nok til å fortelle hva vi lykkes med? Stiller vi sterkt på noen andre viktige områder i Storfjord kommune?

Til høsten er det valg og svært gledelig er det at det stiller mange relativt unge kandidater til valg. Alle ære til de som sitter og har sittet i kommunestyret, men påfyll av nye ideer og nytt tankesett vil styrke oss. Selve mottoet til kommunen understrekes i valglistene med «Mangfold styrker» 

Vi blir stadig eldre i kommunen (i utgangspungpunktet bra), men elevtallene på begge skolene går også stadig nedover. Dessverre. Hva kan vi så gjøre for å snu denne utviklingen? Kan vi i det hele tatt gjøre noe? Vi kan starte med noe så enkelt som å si JA og markedsføre oss bedre. Ja det er lov til å være stolt over det vi lykkes med og gjerne fortelle det til omverden. Litt selvskryt er lov.

Hvor mange vet at vi er nest best på skolepoeng i Troms? (kilde ssb – gjennomsnitt avgangselever i 2018). Er ikke dette noe vi har fått godt til i kommunen? Har vi på noen måte kommunisert dette ut?  Det har vi ikke. Kanskje spesielt interessert vet det, men ingen andre.  Ja, dette er et punkt som vil variere mye fra årskull til årskull og svingningene vil være store. Men dette sier noe om ungdommene som finnes i kommunen og kanskje litt om skolene.  Nettopp derfor må vi høre på de unge og involvere de unge mye i fremtidens Storfjord. De skal dra ut for å utdanne seg for så å komme tilbake. Intet mindre kan være målet. Selvsagt skal de komme tilbake.

Etter 11 år i Storfjordskolen vet jeg med sikkerhet at vi aldri tidligere har vært i nærheten av å tilby elevene våre et så godt tilbud. Mye handlere om det psykososiale tilbudet som er: Nå har vi vi ungdomskontakt, psykolog, helsesøster, sosialpedagog og lærere på plass i skolen. Alt dette for å gjøre hverdagen til Storfjordelevene bedre. Forteller vi det til noen? Nei, det gjør vi dessverre ikke. Burde vi gjøre det? JA!

Forsøket med skolefrokost har vært en dundrende suksess. Oppmøte på mellom 92-96 prosent av elevene. Dette forteller noe om behovet og den sosiale arenaen dette skaper. Praten og smilene sitter løst på disse frokostene. Behovet er der selv om det i utgangspunktet er foreldre/foresatte sitt ansvar. Likevel kan vi ikke se bort fra behovet som er der. Forhåpentligvis er dette også en ordning som kan fortsette til høsten. Mulighetene er mange. Om det er frokost eller lunsj og hvor ofte og for hvem kan selvsagt diskuteres. Det fremstår likevel klart at dette ikke er en oppgave som kan løses uten ekstra ressurser.

Det skjer noe med elevene når de får spise sammen akkurat som det skjer noe med alle som møtes for å spise. Dette går rett inn i skolenes satsing på inkluderende skole og barnehage. Utfordringen blir selvsagt penger, for dette er ikke gratis. Så her må det jobbes aktivt mot de som styrer pengesekken. Enten det er i kommune eller regjering.  Jeg må ta utgangspunkt i Hatteng skole hvor 100% av elevene vil at dette tilbudet skal fortsette. Det fine med ordningen er at elevrådet ble involvert og gladelig ofret ti minutter av friminuttet for å kunne gjennomføre frokosten. Ungdommene er hørt og tatt på alvor og JA det skal vi fortsette med. Altså sosialt og mett når dagen begynner, og ingen faglige tap. Igjen skryt til løsningsorientert ungdom. JA!, dette kan vi skryte av.

IPAD: har vært sagt om dette. Kanskje gikk prosessen med anskaffelsene litt fort og alle som skulle ha blitt hørt ble ikke spurt. Likevel må vi ikke glemme noe av det mest sentrale – er dette noe som er fremtidsrettet og kan brukes på en god måte. Svaret på dette er utvilsomt- JA.  Så får vi heller leve med litt dårlig brukermedvirkning og at infrastrukturen ikke var helt på plass.  Hvem vet at elevene nå kan gjøre leseleksen på IPAD og læreren får den innlevert i «skyen». Bør vi skryte til andre av dette? JA!

Er vi god på markedsføring? Nei, og det gjelder oss alle. Hvor mange vet om Nord-Troms fordelene (utgjør ca. 100 000 for en familie på fire), en fenomenal kulturskole, full barnehagedekning og en god skole. Forteller vi dette ofte nok? Svaret på det er nok nei igjen, dessverre. Bør vi fortelle dette oftere? Utvilsomt: JA!

Så hva handler egentlig dette innlegget om? Jo, vi gjør en masse bra i Storfjord, og selvfølgelig finnes det mange utfordringer som må løses enda. Dette leserinnlegget har handlet mye om barn og unge, men selvsagt skal vi ønske alle velkommen til kommunen, men satsningen vår på barn og unge er ett steg i riktig retning og fortjener positiv omtale.

Vi må bare alle bli flinkere til å fortelle det og vi må fortelle ungdommene våre at: «Selvsagt skal du reise bort å ta en utdannelse på noen år, men så skal vi i Storfjord være her for deg og ønske deg hjertelig velkommen tilbake». Ordfører kan si dette, posisjon og opposisjon kan si dette, foreldre, lærere, butikkekspeditrisa, bilmekanikere, ingeniører og mange flere yrkesgrupper kan si dette. Alle kan si dette. Vi skal si det og mene det: «Storfjord ønsker deg og trenger deg».

Vi skal være en JA- kommune, og JA «Mangfold styrker» og JA vi ønsker deg kjære ungdom tilbake til Storfjord.

Dan

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *