Fikk nok av kommunalt byråkrati: Selger huset og flytter

Drømmen om en turistbedrift i Signaldalen blei knust av kommunalt byråkrati. Nå tar Tore og Karin Bergbjørn  haner, høner og hunder med seg og flytter til et småbruk i en annen kommune.

I Signaldalen fant de stedet som passa som hånd i hanske for virksomheten sin. Men etter knappe to år, selger de huset de kjøpte, og flytter.

Karin og Tore Bergbjørn skulle satse på naturbasert turisme, og etter å ha bodd et par år i seilbåt med base i Eidkjosen, bestemte de seg for å kjøpe et hus i Signaldalen. 

– Vi fant ut at det lå sentralt til for den aktiviten vi skulle holde på med. Kort veg både til fjell og fjord, og til Lyngsalpan og Tamokdalen, sier Tore. Han er tindevegleder av yrke. Karin er geolog, og skulle kombinere jobb som geolog med turisme, og tilby blant anna hundekjøring og andre friluftstilbud. De skulle satse på tilbud til små grupper, og allerede fra starten har de hatt mange gjester.

Hundekjøring var et av tilbudene Karin og Tore ville satse på. Her er huskytispa Vitra klar for tur.

Høsten for to år sida var de og så på tomta, og så straks at de kom til å trives. Naturen var på sitt vakreste, med knallgul skog og Otertinden stod der som nærmeste nabo. 

– Vi såg jo at tomta var litt for lita for våre planer, men ut fra karter fant jeg ut at det ikke kunne bli noe problem å få den utvida: ikke dyrkbar jord, uproduktiv skog, og positiv grunneier. Også ut fra løsmassekart så det greit ut, sier Karin. I januar 2017 kunne de flytte inn. Alt såg lyst ut.

Men første møte med driftsetaten i kommunen i forbindelse med fradelingssaka ble skuffende. 

– Jeg ble møtt med mye negativitet, og fikk inntrykk at det egentlig ikke var noen vits å søke. Den vil sikkert bli avslått, mente saksbehandleren, forteller Tore, som hadde venta en litt mer løsningsorientert saksbehandler, slik at han iallfall kunne se lys i tunnellen. 

Til tross for dette blei søknaden lagt fram, og det blei også tatt ansvar for eventuelle farer. Søknaden kom i retur med beskjed om at dette var helt umulig. 

Etter rådslagning med en saksbehandler i en annen kommune, blei søknaden endra, slik at den omfatta tre parseller, to private og en næring. Så blei den sendt inn på nytt. De private omfatta vannkilden og et lite areal til grønnsaker og poteter, uten bruksendring fra landbruksformål.  For næringsparsellen skulle formålet endres fra landbruk til næring.

– Etter det hørte vi ingen ting, og begynte å purre. Og så en dag, klokka ni om kvelden, ringte saksbehandleren, tydelig irritert. Vi fikk høre at det ikke var slik vi var enige om at søknaden skulle være, og at vedkommende nå måtte sitte oppe hele natta for å endre innstillinga, siden det skulle være møte dagen etter. Da hadde saksbehandleren hatt måneder på å gjøre jobben.

Saksgangen

Styre for plan og drift (SPD) behandla først saka 6. oktober i fjor. Den ble lagt fram uten innstilling fra rådmannen, men det blei skissert to alternativer til vedtak for hvert av tiltakene, ett positivt og ett negativt. Det blei vedtatt  å utsette saka og  administrasjonen blei bedt om å lage en ny saksforberedelse til neste møte.

10. november behandla SPD saka på nytt og i protokollen fra møte står det: Vedtak: Etter en totalvurdering, og der en vurderer både de positive og negative sider ved tiltakene innstiller rådmann positivt i begge tilfeller/saker. SPD bad administrasjonen arbeide videre med de omsøkte tiltakene og sende den til høring til berørte sektormyndigheter.

Etter det hørte søkerne ingen ting, og begynte å etterlyse saka. 

– Den skulle vært sendt på høring, men det blei den ikke, forteller Karin og Tore. De fikk ingen svar på eposter, men blei informert via næringsrådgiveren.

I en epost sendt 6.mars  skriver lederen i SPD, Maar Stangeland: 

«Dette er en sak som har drøftet i driftsstyret før. Den har dessuten ligget en stund. Dette er en næringsetablering som vil styrke levegrunnlaget i Signaldalen, jamfør tidligere drøfting. Jeg ønsker derfor at vi kan behandle denne skriftlig. Derved vil vi kunne spare 14 dager, og derigjennom hjelpe denne søkeren til positivt resultat snarest mulig».

Resultatet av denne behandlinga var at dispensasjonssøknadene for alle de tre parsellene blei innvilga.

– Poenget med dette skriftlige vedtaket, er at man kan komme videre i oppfølgingen av saken. Jeg forutsetter derfor at dette skjer, slik at søker kan få et positivt utfall snarest mulig, skriver Maar Stangeland.

– I boks! tenkte vi, men det var da problemene begynte, sier Karin. 

Mens de var på ferie i sommer, kom det eposter fra saksbehandleren der det blei opplyst at før kommunen kan gi delingstillatelse, må det foreligge rapport fra geoteknisk fagkyndig firma.

– Før fradeling kan godkjennes må det leveres rapport fra geoteknisk fagkyndig firma. Dvs. søker må kontakte firma som må vurdere om tomten er sikker nok. Firmaet vil etter en overordnet vurdering fastslå om det må utføres en undersøkelse i felt med boring. Firmaet må også vurdere om et kvikkleireskred utenfor denne tomten kan påvirke tiltaket, dvs. om tiltaket ligger i utløpssonen for et kvikkleireskred, skriver saksbehandleren.

Karin, som er geolog, viser til at elveavsetningene der de søker fradeling, er av en mektighet på minst 20 meter og at et eventuelt kvikkleirelag vil være bortimot umulig å påvirke ved tiltak som de planlegger. 

– Elveavsetningene er homogene ned til elvenivå, og det finnes et utall skjærninger ved elvekant og masseuttak som kan studeres inngående, påpeker hun. Hun viser videre til at geologer i sitt arbeid ofte erfarer at det blir reist krav om grunnundersøkelser som ikke er nødvendig.

– Fint for geologene som tjener penger på det, men dyrt for de som skal bygge, for kostnadene for dem kommer gjerne opp mot 80 000 kroner.

Hun ser nå at det faktum at hun har utdannelse som geolog, og på det grunnlaget har argumentert mot saksbehandleren i denne saka, har ført til en slags «må ikke komme her og komme her»-holdning hos saksbehandleren. 

– Vi har invitert vedkommende på befaring, uten å lykkes, sier Karin.

– En medvirkende årsak til at vi nå har valgt å selge huset og flytte, og som fikk begeret til å renne over, var  personlige angrep i jobbsituasjonen av den samme sakbehandleren. Det hører med til saken at vedkommende har spurt sjefen min om å få innsyn i min CV, noe som ikke er greit uten videre. Sjefen bad om å få begjæringa skriftlig, men da var det ikke aktuelt lenger, sier Karin. 

 – Det blir ganske umulig å jobbe i en kommune der man blir motarbeidd på en sånn måte, og da hjelper det ikke at politikerne er positive, føyer hun til. Både hun og Tore vil imidlertid gi mange stjerner i boka til næringsrådgiveren i Storfjord kommune, Hilde Johnsen.

– Hun har virkelig stått på for oss, sier de.

Nå er Karin og Tore Bergbjørn i ferd med å selge huset, og flytter så snart de kan til et småbruk de skal har kjøpt – i en annen kommune.

– Veldig trist!

Rådmann Trond Roger Larsen konstaterer at det er et veldig trist at Bergbjørn har valgt å gi opp og flytte.

Rådmann Trond Roger Larsen vil bruke Bergbjørn-saka som en «case» til å ta lærdom av.

Han peker imidlertid på det dilemmaet kommunen er i med NVEs regler på den ene sida og søkernes ønsker på den andre sida.

Han viser til at det som en følge av klimaendringene har kommet strengere krav når det gjelder sikkerhet ved etableringer som i denne saka. Dersom kommunen tøyer strikken ut over reglene, vil det ved eventuell ulykke komme erstatningskrav, påpeker han.

Dersom man skal lempe på kravene til sikkerhet, mener han at politikerne, og ikke administrasjonen, må ta det ansvaret som følger dersom man  gir tillatelser det ikke er hjemmel for å gi.

Han vil nå bruke akkurat denne saka som en «case» for å se hvilken lærdom man kan trekke for å unngå å komme i samme uføre i framtidige saker.

Ordfører Knut Jentoft er på reise, og har ikke vært tilgjengelig for kommentar.

2 kommentarer til “Fikk nok av kommunalt byråkrati: Selger huset og flytter”

  1. De kommentarene som kommer fra administrativt hold er direkte vrøvlete. Kvikkleire i dalbunnen? Det er vel stort sett elveaur i dalene her, fast fin grunn å bygge på. Hvordan kan dalbunnen rase ut? På grunn av klimaendringer? Tullprat fra ende til annen!
    Her er det helt tydelig en flokk med saksbehandlere som ser det som viktigere å hindre at noe blir gjort enn å få det gjort. Slike folk bør en avskjedige snarest. De betjener ikke befolkningen på noen god måte. De tjener bare sin lønn uten å gjøre jobben.
    Storfjord er mest tjent med å få til etablering og bosetning, men noen synes det er nok med deres egen stilling. Bli kvitt dem!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *