Skal man le eller gråte?

Kommandosentralen i Åsen.

Ubrukelige helikoptre med betegnelsen NH90. Kampfly uten beskyttelse på bakken. Olavsvern. Andøya. Rekka av skandaler i norsk forsvarspolitikk vokser stadig. 

Milliarder av våre skattepenger forvaltes av politikere som later til å styre etter innfallsmetoden.

Dette er fortellinga om en én av skandalene, forsvarsanlegget med navnet Frøy, et anlegg  som havna på museum nesten før det var ferdig. Og som kosta et sted mellom en halv og én milliard kroner. Som journalist i en herværende lokalavis, ble det min jobb å dekke Frøy-utbygginga.

Utbygginga hadde –  i all hemmelighet – pågått lenge i fjellområdene i Storfjord da folk begynte å lure på hva som foregikk. Store naturinngrep var observert. Men det var først da folk fikk bunkere og kanonstillinger i sitt eget nabolag, at varselklokkene begynte å ringe hos noen.

Folk ville vite.

Til slutt måtte daværende ordfører, Idar Mikkelsen, innkalle til åpent kommunestyremøte, der forsvaret måtte orientere om utbygginga. Møtet ble holdt på Lyngskroa, og interessen for møtet var enorm. Neppe har det noen ganger, verken før eller senere,  vært et større pressekorps tilstede på et kommunestyremøte i Storfjord.

Bare noen hundre meter fra kommunehuset i Storfjord blei det største anlegget bygd, sjølve kommandosentralen, med forbindelse til flere av de mange hundre bunkerne rundt om i kommunen.

Som journalist forsøkte eg naturligvis å dokumentere naturødeleggelsene, og gang på gang blei eg jaga bort av anleggsledelsen. Adgang forbudt-skiltet kom opp.

Anlegget blei gjort ferdig, og stod klart til bruk.

For tre-fire år siden kom daværende Storfjord-ordfører Sigmund Steinnes inn på driftsetatens kontor og oppdaga tilfeldigvis at en av de ansatte på kontoret var i ferd med å underskrive en rivetillatelse. Rivetillatelsen gjaldt, ja, nettopp:  en rekke av bunkerne i Frøyanlegget.

Da han skjønte hva som var i ferd med å skje, fikk han stoppa prosessen med øyeblikkelig virkning.

Sigmund Steinnes oppyste sjøl om dette på et seinere tidspunkt i forbindelse med opprettelsen av ei arbeidsgruppe som skulle jobbe med krigsminner. Resultatet blei at det, etter initiativ fra Steinnes, ble satt i gang en prosess med sikte på å frede et sentralt område med minner fra både 2. verdenskrig og den kalde krigen – et arbeid både fylkeskonservatoren og riksantikvaren deltok i.

Det topphemmelige Frøy-prosjektet var altså ferdig, den kalde krigen tok slutt, og nå skulle alt rives. Det skulle rives!

Men kommandosentralen  ved kommunesenteret og noen andre  skulle spares. Den blei stilt til rådighet for det lokale museet, som arrangerte omvisninger i anlegget. Ingen ting var hemmelig lenger. Kartene over de mange hundre anlegg ble frigjort, kopier delt ut. Storfjord kommune la til rette med skilting. Det er lett å finne fram til de tidligere topphemmelige anleggene!

Nå har verden fått en krigshisser i verdens mektigste embete – det amerikanske presidentembetet. En president som truer med «fire and fury».

NATO, opprinnelig en forsvarsallianse, deltar  nå ofte i USA-ledede  angrepskriger, og ekspanderer stadig nærmere Russlands grenser. Russland svarer som forventa med  storøvelser og opprusting.

Den kalde krigen blusser opp igjen, og produsentene av krigsmateriell gliser. Her blir det profitt!

Og nå trenger forsvaret kommandosentralen og forsvarsanleggene som skulle rives. Museumsvirksomheta har opphørt, og fredningsplanene ser ut til å være lagt på is.

Farsen med navnet Frøy er komplett.

Norsk forsvarspolitikk – skal man le eller gråte? Hvor er fornuften?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *