Slik fikk Staten hand om fjelleiendommer

Parti fra Stordalen i Signaldalen – tidligere privat, nå eid av Staten.

Én etter én vedtar kommuner i Nordland og Troms nå å gjøre fjelloven gjeldende i sine kommuner.

Fjelloven gjelder i hele Norge, men ikke i Nordland og Troms.

Storfjord er én av kommunene som allerede har fatta vedtak om å iverksette fjelloven og  oppnevne et fjellstyre.

Hensikten med vedtaket er styrke det lokale selvstyre over utmarksressursene i kommunen, og én av målsetting er at de inntektene som staten gjennom Statskog SF i dag mottar fra bruk av disse utmarksressursene, tilfaller fjellstyret til lokalbefolkningens beste.

Men helt til 1910 var arealet som Statskog i dag eier, privat. Slik gikk det til at Staten fikk hand om fjellområdene i Storfjord:

Hemmelig oppdrag
Høsten 1909 fikk grunneierne øverst i Signaldalen uventa besøk av skogforvalteren. De var uvitende om den egentlige bakgrunnen, og det var også hensikten. Statsråd Hans K. Foosnæs i Landbruksdepertementet hadde i et notat av 7. september 1909 bedt om at skogforvalteren undersøkte « … hvem der eier Signaldalen med den samme tilstøtende Storfjordelvdal – tilligemed de ovenfor disse dale til rigsgrændsen støtende fjeldvidder».

I et konfidensielt brev av 14. september 1909 ber Landbruksdepartementet om at skogforvalteren så snart som mulig bringer på det rene hvem som eier områdene fra Signaldalen og inn mot riksgrensen. Departementet mener det er ønskelig, av flere grunner, at det offendige kan bli eier av den vesentligste del av Signaldalen og den tilstøtende Storfjordelvdal og fjellviddene ovenfor.

Men skogforvalteren må utvise størst mulig diskresjon, og ikke røpe at han kommer på ordre fra Landbruksdepartememet. Skogforvalteren skal komme tilsynelatende leilighetsvis, som det heter, og om mulig inngå kjøpekontrakt for statens regning for «det væsentligste av disse strækninger – saavel indmark med huser som utmark og fjeld».

På samme måten ville departementet forsøke å erverve for staten et passende belte ved grensen i Balsfjord og Målselv.

Staten hadde ingen grunn til å være misfornøyd med sitt framstøt: Allerede samme høst undertegner Ole Jakobsen og Nils Haagensen  kontrakt om salg for parsellene som tilhører henholdsvis Vassdalen og Signalnes. Johan Johnsen, John Johnsen, Haldor Johnsen og Thomas Johnsen undertegner felleskontrakt for sine bruks (nr. 1, 10, 11 og 12) parseller. Kjøpesummene var henholdsvis 3000, 2000 og 4300 kroner, og kjøpet ble gjort i henhold til kongelig resolusjon av 30. april 1910.  De innkjøpte parsellene støter sammen med samtidig innkjøpte parseller i Tamok og i Helligskogen.

Ifølge en inflasjonskalkulator fra Smarte penger tilsvarer 3000 kroner i 1910, vel 190 000 kroner i 2017, ut fra en gjennomsnittlig årlig inflasjon på 4 prosent.

Skjøte for parsellen av Mannfjell og brukene 10-12 ble utstedt den 24. oktober 1910, for parsellen av Vassdalen 9. januar 1911, og for parsellen av Signalnes 20. juni 1911.

Eiendommene fikk navnet Parasskogen gnr. 54, med bruksnummer fra 21 til 26.  I dag er disse parsellene slått sammen til én.

I fortegnelsen over statens (innkjøpte) eiendommer 1911, er Parasskogen oppført med et fjellareal på 10 000 ha. Dette gjelder også for fortegnelsene 1930 og 1955.

Kilde: Signaldalen gjennom 150 år.

3 kommentarer til “Slik fikk Staten hand om fjelleiendommer”

  1. Har noen oversikt over rettigheter selgerne holdt tilbake. Som beiterett, jaktrett, rett til oppføring av jakt hytter og never flekking?
    Under skjønnet etter kraftutbyggingen i Skibotn var det snakk om fra skrivelse av beiterett på Olsborg i bytte mot annen fordel (?) Dreyer Kittdalen.
    Dette tyder på at det var avholdt, iallefall beiterett?!

  2. Om dette defineres ran så må jo det tidligere nesse konger og annet tysk/dansk herkomst har tilegnet seg defineres som grovt ran.

Legg igjen en kommentar til Kim larsen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *