– Hendene av fatet!

– Hendene av fatet! ville oldefaren min tvitra.

Oldefaren min hadde ikke tilgang til sosiale medier, født på 1800-tallet som han var.

Men hvis han hadde hatt, ville han trolig brukt dem til å messe sitt stillferdige budskap, om igjen og om igjen.

For det var slik han var. Fremma stadig meningene sine for sin store familie og mange venner, uten å være belærende. Dråpen som huler ut steinen. Han må ha tenkt i de baner. At det nytter å si fra. Gang på gang.

Eg traff han aldri. Det var onkelen min som portretterte denne vismannen, for det må han ha vært, for meg.

Eg tenker rett som det er på denne oldefaren. Hva ville han ha posta på Twitter og på Facebook om han hadde levd i dag?

Eg er sikker på at han ville uttrykt sterk bekymring for hvordan demokratiet i USA smuldrer opp, slik at det er blitt mulig for en stupid, krigshissende  klovn å bli president. Ja, han ville nok ikke brukt den karakteristikken.  Han ville ikke støte noen.

I det hele tatt villa han vært bekymra for at stadig flere av verdens nasjoner ledere oppfører seg som  diktatorer, eller gjerne vil tilrive seg diktatorisk makt.

Og da ville han, foruten tegneseriefiguren i USA, nevnt Tyrkias leder, Ungarns, Nord-Koreas,  og mange andre.

Han ville også posta sine bekymringer for hvordan lovløsheten griper om seg mellom nasjonene i dagens verden. Han ville ikke forstått at USAs president, helt på egen hånd, og uten fellende bevis, kunne gi det syriske regimet skylda for gassangrepet i Khan Sheikhoun nylig. Og som straff sendte 59 raketter mot en av landets flyplasser.

For sin del ville han aldri trudd at Syrias president var så dum at han, med hele verdens oppmerksomhet retta mot seg, ville bruke forbudte kjemiske våpen.

Og så ville han spurt, som profesjonelle etterforskere gjør det: Hvem har motiv for å stille Syrias president i et dårlig lys? Og etter glimtet i øyet, hadde han nok svaret. Men han overlot til følgerne på Twitter og Facebook-vennene sine å tenke sjøl.

Oldefaren min var en fredsæl mann, slik eg har lært å kjenne ham gjennom min onkel.

Han ville følt seg uvel hver dag på grunn av alle krigene som pågår. Hvilken rett har USA, NATO og Vesten til å bombe i stykker andre land? Det spørsmålet ville han ha tvitra, oldefaren min.

Han hadde bestemte meninger om hvem som profitterer på krig, og som ønsker å holde stadig nye kriger i gang.

– Det er jo åpenbart, ville han ha tvitra.

Hver dag ville han gått og fundert på hvorfor verdens ledere er så dumme at de ikke ser løsninga på elendigheta, når han, en helt vanlig mann i egne øyne, gjør det. Eg ser for meg statusoppdateringa hans på Facebook.

Eg ville trykt Liker-knappen på alle postingene hans. Og eg skylder ham å poste dette innlegget.

Én kommentar til “– Hendene av fatet!”

  1. Ja, det er litt skumle og utfordrende tider vi lever i. Mest prekært nå er forholdet mellom Nord-Korea og USA som ikke akkurat er helt på topp for tiden. De er ikke helt på bølgelengde, mildt sagt.
    Begge land har temmelig uforutsigbare ledere, begge liker å snakke i store ord.
    Nå får vi se (vi har ikke noe annet valg) om denne presidentfiguren i USA egentlig takler å ha makt, om han kan takle krisen på en diplomatisk/intelligent måte, eller om han (USA) ennå lever i den illusjon at de er et gudbenådet verdenspoliti og bare kan bombe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *