Vår fordømte plikt

Av Stine J Strømsø, Storfjord arbeiderparti og Silja Skjelnes-Mattila, Miljøpartiet de grønne i Storfjord

Krigen i Syria har bidratt til den største humanitære katastrofe siden andre verdenskrig, og man skal være passelig emosjonelt avstumpet for å ikke å føle seg berørt over det som skjer og har skjedd.

Mennesker flykter og drukner på veien til trygghet, og blodige og traumatiserte barn i Aleppo trygler om hjelp. Frykten og smertene er ufattelig. Mens vi tenner våre adventslys og baker pepperkaker, kan vi fint tillate oss å smake på Ban Ki-moons ord: “Aleppo er synonymt med helvete. Vi har, som fellesskap, sviktet det syriske folk”.

Ved inngangen til 2016 var det 21,3 millioner flyktninger i verden. 0,3 prosent av verdens befolkning er altså mennesker på flukt utenfor eget land. I tillegg kommer millioner av internt fordrevne. Over én million flyktninger og migranter ankom Europas grenser i 2015. Over 75 % av de som kommer, flykter fra konflikt og forfølgelse i Syria, Afghanistan eller Irak. Dette angår vel ikke oss?

Men, dette innlegget skal faktisk ikke handle om krig og elendighet, heller ikke om hvor urettferdig og umenneskelig vi mener dagens asylpolitikk er. Dette innlegget handler om bosetting av flyktninger i vårt nabolag. Kommunestyret i Storfjord behandlet i desembermøtet bosetting av flyktninger. IMDi har anmodet kommunen om bosetting av 10 flyktninger i 2017. Rådmannens innstilling og det endelige vedtaket var å bosette halvparten, og dette med forbehold om tilgjengelige boliger. Til og med et slikt kompromiss møtte motbør.

Det er trist å se hvordan mange velger å kommunisere et nedlatende menneskesyn når flyktningpolitikk i Norge debatteres. Så også i Storfjord. Vi snakker om vi kontra dem, våre egne kontra de andre. Også i kommunestyrene i små kommuner må politikere være seg sitt ansvar bevisst om at mennesker skal omtales med respekt og verdighet. En del av retorikken som ble fremført fra kommunestyrets talerstol hører knapt hjemme i kommentarfelt i sosiale medier.

Spørsmålet om å bosette flyktninger har ingenting å gjøre med hva slags asylpolitikk en mener Norge skal ha. Man kan applaudere eller skjelle ut regjeringens asylpolitikk til man blir blå i trynet. Det å bosette flyktninger betyr ikke at “man prøver å hjelpe hele verden” eller “slipper inn hva som helst”, bare for å bruke noen gjengangerkommentarer fra den generelle flyktningedebatten. Det å bosette flyktninger betyr å gi bosted til de asylsøkerne og flyktningene som per i dag har kommet gjennom UDIs trange nåløye. Det å bosette flyktninger betyr å gi en ny mulighet til dem som til og med dagens regjering mener trenger vår beskyttelse. Det er et uanstendig regnestykke å skulle være ekstremt streng på asylpolitikken nasjonalt sett, og samtidig være kjip på bosetting på kommunalt nivå.

Kan man hjelpe, så hjelper man. Kan man ikke, så prøver man likevel!  Derfor har vi flere ganger løftet frem behovet for at Storfjord kommune fortest mulig må få på plass en mangfolds- og integreringsplan. En slik plan vil nemlig kunne vise hvordan vi best kan hjelpe. For at flyktninger skal bli integrert i lokalsamfunnene er det tre grunnleggende faktorer som må på plass: bosted, norskopplæring og arbeid.

Planen må i hvert fall omfatte følgende problemstillinger:

  • Hvor skal flyktningene bo?
  • Hvordan kan vi styrke voksenopplæringen, slik at de bosatte på best og raskest mulig måte kan lære seg norsk?
  • Hvordan kan barnehager og skoler best mulig støtte opp om barnas trivsel og integrering?
  • Hvordan kan barnehage-hjem-samarbeid og skole-hjem-samarbeid bidra til integrering og inkludering av foreldre?
  • Hvordan kan det frivillige arbeidet i kommunen bistå til å styrke integrering og inkludering?
  • Hva slags arbeidsplasser kan vi by på?
  • Hva slags kompetanse trenger kommunen?

Det siste punktet er faktisk viktig. Kommunen kan spille inn sine egne behov! Sysselsetting og arbeidsmuligheter er nøkkelen til integrering og det vet IMDi. Det vet også de kommunene som jobber godt og effektivt med integrering av flyktninger. Vi må med en god integreringsplan vise at vi mener noe; Vi vil bosette, og vi vil jobbe med integrering. Vi vil at bosatte flyktninger skal være en del av fellesskapet og vi vet hva slags utfordringer og muligheter vi har i vår kommune.

Storfjord kommune har som kjent boligmangel. Det er noe vi sliter med i mange sammenhenger, heldigvis er det også noe som kan løses. Det å få lys i vinduene i de mange tomme boligene i kommunen er et gode, uavhengig av hvem som bosettes bak gardinene.

Flyktninger er ingen god butikk, har blitt sagt så utallig mange ganger i vår kommune. Vi er enige. Flyktninger er ikke butikk, verken god eller dårlig. Flyktninger er mennesker. Det er ikke dermed sagt at bosetting av flyktninger automatisk er en utgiftspost i det kommunale regnskapet. Dersom man velger å bosette flyktninger, bare for å få inn statlig integreringstilskudd, ja da kan kommunen kun skylde på seg selv.  Formålet med tilskuddet er å medvirke til rask bosetting og da må man faktisk bruke integreringstilskuddet der det er tenkt, nemlig på flyktningene. For at man skal ha en økonomisk bærekraftig bosettingspolitikk, så må man ha en langsiktig plan. I tillegg viser erfaringer fra kommuner som har lykkes med bosetting, at dette også fører til mer sysselsetting og høyere innbyggertall som genererer mer statlig innbyggertilskudd.

Det er ikke alle politikere i Storfjord som ønsker å bosette flyktninger. Ikke i 2017, og heller ikke i årene som kommer, uansett om vi klarer å løse boligproblematikken eller ikke. Det er ikke alle som ønsker at vi skal utarbeide en integrerings- eller mangfoldsplan heller. Noen er kategorisk bare imot.

Spørsmålet er ikke om vi vil hjelpe, men det handler om at vi skal. Det er faktisk vår fordømte plikt.

Med ønske om en riktig god jul,

 

2 kommentarer til “Vår fordømte plikt”

  1. Folket fra Syria tilhører en helt annen kultur og er arabiske muslimer som aldri kan forenes med europere.
    Er det noen av dem i k-styret som har vært i et arabisk land?

  2. Jeg syns våre unge politikere i innlegget ovenfor presenterer et godt og positivt menneskesyn. Den største glede du kan ha, er å gjøre andre glad er barnelærdom for de fleste av oss. Vi har en moralsk plikt til å hjelpe mennesker i nød og den bør vi ta på alvor. Når vi hjelper andre vil de og deres etterkommere hjelpe oss og våre etterkommere om de skulle bli behov for det. Om vi starter med å snu ryggen til dem og la dem drukne ute på Middelhavet, vil de i sin tur gjøre det samme mot oss. Den som vil ha en bedre verden, må begynne med seg selv. Det hjelper ikke med fine ord om medfølelse og vilje til å hjelpe, – det er handlingene som er det avgjørende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *