Skole er ikke en quick fix – i hvert fall ikke under en pandemi


Av Kai Arne Ulriksen, lektor og pedagogisk-psykologisk rådgiver i Vestland Fylkeskommune

Assisterende helsedirektør Espen Nakstad ønsker å åpne skolene for vanlig drift. Det er fullt forståelig, men å samle elever i allerede overfylte klasserom med én meter avstand er ikke så lett.

Før vi går videre, så er jeg smertelig klar over at bakgrunnen min som lærer både gjør meg noenlunde inhabil og subjektiv i kritikken av uttalene hans. Jeg har verken de rette svarene eller besitter en allmektig kunnskap om hvordan det hele egentlig skal fungere. Dette er kun basert på tanker som har dukket opp i mitt eget lille, enfoldige sinn – altså hvordan jeg har tolket ham – og de erfaringene jeg har gjort meg etter flere år i skoleverket. Jeg er også klar over at jeg kun tar utgangspunkt i noen få uttalelser som er gjengitt i media. Hvem vet? Det kan jo hende at han har et mer reflektert syn på saken enn det som kommer frem i NRK. I denne sammenheng er det også verdt å påpeke at jeg respekt for han som fagmann innenfor helse og medisin, samt den rollen han har hatt under den nåværende koronapandemien. Der har han virket stødig, kompetent og tydelig. Fokuset i denne teksten ligger derimot på uttalelser om noe som ligger utenfor hans eget fagfelt: skole og skoleorganisering.

Ok, nok forbehold og videre til sakens kjerne.

  1. mai leste jeg en uttalelse fra assisterende helsedirektør Espen Nakstad i Helsedirektoratet på NRK sine nettsider. Uttalelsen gikk i bunn og grunn ut på at skolene burde åpne for mer normal drift, og at det fantes tydelige retningslinjer på dette i den nasjonale smittevernveilederen. Vel, jeg kan saktens si meg enig i det førstnevnte. Vi ønsker alle at skolene skal kunne driftes på en mer eller mindre normal måte. Målet er jo at hverdagen til elevene skal være så strømlinjeformet og forutsigbar som overhodet mulig. For det er jo akkurat det lærerne og skolelederne forsøker å få til – og her er poenget mitt – ut fra de ressursene skolene har til rådighet. Det er her jeg føler Nakstad ikke treffer blink.

Nakstad uttrykker for det første overraskelse over at skolene har ulik praktisering av skolehverdagen. Dette burde strengt tatt ikke ha kommet som en overraskelse. Dette ville skjedd uavhengig av om vi hadde hatt en pandemi å stri med eller ei. I Norge opererer vi blant annet noe som kalles for lokal læreplan. Altså at læreplanene tilpasses etter lokale forhold. Skolehverdagen vil nødvendigvis praktiseres ulikt basert på hvor man oppholder seg. En sentrumsskole i Oslo organiserer ikke elevaktiviteten på lik måte som en grendeskole i Troms og Finnmark. Det lar seg simpelthen ikke gjennomføre, og bør heller ikke gjøres. Til det er rammefaktorene altfor forskjellige. Uansett om vi snakker om geografi, elevmasse eller økonomi. Ulik praktisering er, takk og lov, allerede normen. Slik jeg ser det, er variasjonen en berikelse for Norge. Ulik bakgrunn fordrer ulik kunnskap. I et lite fiskevær er det mer naturlig å vinkle enkle kompetansemål mot kulturelle og økonomiske aspekter ved fiskeyrket enn hva det kanskje ville vært på Møllergata skole i Oslo. Det handler rett og slett om de mulighetene enhver skole råder over, og dét leder meg til neste punkt.

I samme artikkel sier han at skolene godt kunne klart å ha over 20 (småskole)elever i samme klasserom uten at det hadde utgjort noen stor fare. Greit nok. Enkelte skoler kunne saktens klart dette, men i samme åndedrag kommer det også fram at det skal være én meter mellom elevene. Det er her undertegnende får en harmdirrende kognitiv dissonans. For, jeg mener, har han satt sine ben i en norsk skole etter egen skolegang? Klasserommene i norske skoler er allerede sprengt til bristepunktet. I normal drift sitter elevene ofte som sild i tønne, eller som russ i en russebuss. Hvis en lærer bøyer seg for å hjelpe én elev står en annen elev i fare for å få rumpa til læreren i øyeblikkelig ansiktsnærhet. Da sier det seg selv at garantier om én meters avstand vanskelig lar seg gjennomføre. På de store skolene er klasserommene fylt opp. Greit nok, i et grisgrendt land som Norge finnes det selvfølgelig skoler med lave elevtall. De kan ha god boltreplass og kan muligens åpne opp for normal drift, men denne variasjonen er også grunnen til at skolehverdagen praktiseres ulikt fra skole til skole. Alle har ikke tilgang til det forjette, smittevernvennlige land. På mange store (og en del små) skoler er det rett og slett ikke mulig å gjennomføre det den assisterende helsedirektøren foreslår. Stikkordet, herr Nakstad, er plassmangel, plassmangel, plassmangel. For en byskole er det heller ikke så lett å finne ekstra lokaler. Ikke nok med at det koster å leie dem, men det er også kamp om beitet. I små lokalsamfunn kan skolene kanskje får mer hjelp. Ungdomsklubben, idrettshuset og husflidslagets lokaler kan lettere bli lånt ut – kanskje til og med vederlagsfritt.

Det skal også sies at undertegnende reagerer på at Nakstad ber kommuner, kommuneleger og skoler om å lese smittevernveilederen grundig. Slik jeg tolker det, antyder han at vi verken har lest eller forstått veilederen. Dette er å undervurdere personene som har ansvaret for liv, helse og utdanning i kommunene. Hvis myndighetene vil at skolene skal åpne opp for fullstendig normal drift, så burde de i hvert fall presisere det. Å henvise til en vagt formulert og et tolkningsåpent dokument er ikke veien å gå. Det gir i hvert fall ikke grobunn for å kritisere lokalmyndighetene, kommunelegene og skolene. Hadde vi snakket om svært tydelige anvisninger, så ville saken vært en annen. Slik det kommer frem nå, så har Nakstad glemt å ta på seg broddene idet han dristet seg ut på glattisen. Jeg berømmer alle som er engasjerer seg i norsk skole, men i dette tilfellet snakker vi i beste fall om skivebom. Hvis han i det hele tatt skal rette skyts mot noen, må det bli mot de høye herrer og kvinner som ikke sørger for at skolene har gode nok rammevilkår for å drive med smittevernvennlig, normal drift. Vilkår som må være til stede dersom smittevern og god plass plutselig blir til en del av hverdagen i norsk skole – og det er slettes ikke usannsynlig.

Assisterende helsedirektør legger frem saken som en quick fix: les veilederen, normal drift, én meter avstand – easy peasy. Tja. Det er ikke fullt så enkelt. Han må mer enn gjerne troppe opp på en skole med 700 elever og plassmangel, og predikere om normal drift og avstand mellom elevene. Jeg har en mistanke om at det vil resultere i at lærerne må vaske munnen og ikke hendene med antibac, og at Nakstad vil forlate åstedet en anelse klokere om hvordan ting egentlig er. Skole er ikke quick fix – og i hvert fall ikke under en pandemi.

Starter sesongen med andakt

Stor deltakelse på motorsykkelens dag i Storfjord. Her fra andakten ved Storfjord kirke.

Storfjord MC-klubb holder fast på tradisjonene.

Dermed var det klart for å starte sesongen med en rundtur Lyngen rundt som det heter. Oteren – Lyngseidet – ferge til Olderdalen – Hatteng-Oteren.

Undervegs har det blitt tradisjon med MC-andakt ved Storfjord kirke. Så også i år.

– Det er fantastisk at de vil starte med en andakt, sier prest Svenn A. Nielsen, bedre kjent som Svenna i lokalmiljøet. Det er første gangen han er med på et sånt arrangement, men utelukker ikke at det blir flere.

Tom Kristiansen i Storfjord MC-klubb sier at de i år var 42 sykler med over ferga.

Og hvis de skulle velge en dag, kunne de vel ikke være heldigere med været i dag, 17 plussgrader og strålende sol.

– Etter andakten blir det sosialt samvær med kaffe og vafler på Otertun. Og kos i finværet, sier Tom.

DCIM100MEDIADJI_0040.JPG
DCIM100MEDIADJI_0037.JPG
DCIM\100MEDIA\DJI_0045.JPG

Planlegger nytt boligområde

Planlagt nytt boligområde ved Borgen.

Forslagstiller Nikolai Sabel og grunneier Kristen-Are Figenschau ønsker å regulere et område ved UIO Borgen for boligformål i tråd med Storfjord kommunes arealplan for området.

I et brev til Storfjord kommune skriver Sabel at planforslaget dekker to deler av området, hvor det ene området vil utvikles i tilknytning til UIO Borgen, mens det andre som et eget boligfelt.

Planen omfatter 14 boligtomter.

– Bakgrunnen til at vi sender deg denne mailen er at vår familie har et ønske om å flytte tilbake til Storfjord. Vi har ønsket å bygge og etablere oss her, og har etter en prosess kommet frem til en enighet med grunneier av naboeiendommen til våre svigerforeldre, Kristen-Are Figenschau, om kjøp av en del av et område (områdenavn B18) som ligger inne i kommunens arealplan som fremtidig boligbebyggelse. En del av avtalen er at vi skal besørge detaljregulering av hele området. Vi har både arkitekt i familien og selv er jeg under utdanning ved Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo. Nå har vi kommet langt nok i prosessen til at vi ønsker et oppstartsmøte med kommunen for å diskutere vårt planinitiativ, skriver Nikolai Sabel i brevet til kommunen.

Skisse til planområdet.

Hva må til for å unngå ei ny beitekrise?

Av Fylkesmann Elisabeth Vik Aspaker og reindriftsdirektør Sunna Marie Pentha

Illustrasjonsfoto.

Den snørike vinteren har vært krevende for reindriftsnæringa. Reinen kommer ikke ned til maten og reindrifta har fått helt nødvendig krisestøtte for å kjøpe inn og frakte fôr.

Vi er nå i mai, og det er fortsatt mye snø på vidda. På kalvingsområdene ved kysten ligger snøen ned til fjæresteinene. Værdata fra de siste tjue årene, viser at det blir mer vær og mer snø på vinterbeiteområdene. Det vil med stor sikkerhet komme flere vintre som i år.

Landbruks- og matminister Olaug Bollestad kommer denne uka til Finnmark for å møte reindriftsnæringa og bli oppdatert på situasjonen og hvordan beitekrisa har satt spor.

Fylkesmannen i Troms og Finnmark vil fortsette den viktige dialogen med nasjonale myndigheter om hvordan driftsvilkårene i reindriftsnæringa kan tilpasses et klima i endring. Erfaringer denne vinteren og våren gir et godt utgangspunkt for å finne løsninger som gjør at reindrifta kan stå best mulig rustet til å møte nye snørike vintre og låste beiter.

Krisestøtte

Finnmarksvidda er i utgangspunktet fantastisk godt egnet som vinterbeiteområde for rein. Det er lite snø og stabile værforhold. I år ble det dessverre ikke slik. Unormalt mye snø hindret reinen i å nå ned til maten.

Mange reineiere begynte å fôre dyrene allerede i januar og februar. Heldigvis var avtalepartene, Staten og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), forutseende og fremforhandlet 10 millioner i ekstra krisestøtte til reindrifta under de ordinære avtaleforhandlingene i februar.

I mars økte beitekrisa i omfang, og myndighetene så da at næringa trengte mer støtte til å kjøpe mat og til å frakte den ut til flokkene. Avtalepartene forhandlet frem ekstra støtte på 20 millioner kroner rett før påske.

Disse midlene har vært brukt til å holde liv i sulten rein og til å berge høstens produksjon. Dette er en lønnsom investering for å sikre næringa fremover.


Helikoptertransport
Reindrifta i Finnmark har ikke infrastruktur til å frakte ut så mye fôr som har vært nødvendig denne vinteren. Reindrifta har heller ikke økonomi til å investere i det som kreves for å transportere maten effektivt. Det var derfor vært en reell fare for sult, lidelse hos dyrene og tap av produksjonsdyr og kalv – selv om de allerede fikk støtte til å kjøpe fôr til dyrene.

Helikopter har vist seg å være en god løsning for å frakte ut fôret på en effektiv og sikker måte over de enorme avstandene på vinterbeiteområdet. Det har også vært viktig å bruke helikoptre til frakt av fôr under flytting, og til sommerbeiteområder med bratt og ulendt terreng ved kysten.

Det er nå fraktet over 600 tonn fôr over tusenvis av kilometer ved hjelp av helikoptre. Hvis reineierne skulle gjort denne jobben selv, hadde det krevd om lag to årsverk. Helikoptrene gjør jobben på noen uker.

Transportstøtta har også vært viktig og riktig med tanke på å ivareta reineiernes liv og helse. Mange reineiere har opplevd nestenulykker og noen har skadet seg alvorlig i forbindelse med frakt av 800 kilos fôrsekker på slede med snøskuter. Vi er derfor meget fornøyd med at avtalepartene har bevilget støtte til både innkjøp og frakt av fôr til flokkene.

Vi må sikre matproduksjonen for framtida

Det kan selvsagt stilles spørsmål ved at en næring får så mye hjelp, særlig en liten næring som samisk reindrift. Vi mener hjelpen så absolutt kan forsvares. Dette er en unik driftsform med lange tradisjoner for flytting mellom årstidsbeiter over store avstander i Nord-Norge.

Næringa driver helårs matproduksjon i områder som ikke benyttes av andre og produserer noe av det fineste kjøttet i landsdelen. I tillegg tilbyr reindrifta flotte opplevelser og tjenester til sine lokalsamfunn og til reiselivet i landsdelen.

Vårt ønske er at avtalepartene nå kommer til enighet om fremtidsrettede løsninger som sikrer at Norge beholder sin reindriftsnæring og denne delen av vår egen matproduksjon.

Fylkesmannen kjenner næringa og beiteområdene godt og ønsker å bidra med vår kunnskap i dette viktige arbeidet.

75 år sia fredsvåren

Laura Larsen (1921-2017)

FRIGJØRINGSDAG 8. MAI 1945: I år er det 75 år sia frigjøringa. Det er ikke mange lenger som kan forelle om egne opplevelser fra maidagene i 1945.

For noen år sia intervjua iStorfjord to som kunne fortelle.

Rasmus Engstad (1928-2016) var en av dem som var evakuert og opplevde frigjøringa i mai 1945.

Naboen hans, Laura Larsen (1921-2017), var også evakuert sammen med familien sin.

Her foreller de om opplevelsene sine våren 1945.

Rød løper og kvalifisert arbeidskraft ønskes

Av Bente Bech
Det er vel det alle kommuner ønsker seg. Kvalifisert arbeidskraft. Men slikt koster. Vil kommuner bruke penger på kvalifisert arbeidskraft, så får man også folk som vet hva de holder på med. I alle yrker.

Artikkelforfatteren Bente Bech.


Jeg er meget glad i og imponert over vårt kommunale bibliotek. Det har aldri stått på service eller kunnskap, noe vår biblotekar ansatt pr i dag innehar og utøver. Det er aldri noe som er for vanskelig eller umulig. Snakk om rød løper!
Jeg har derfor lyst å bruke biblioteket vårt som eksempel i denne artikkelen:
I Storfjord kommune ble det lyst ut ledig biblioteksjefstilling, med søknadsfrist 31.12.
Det kom noen søknader, og spesielt en gledet mitt hjerte: en søker med bibliotekar utdanning. Enda mer gledelig at søkeren er et ungt menneske med tilknytning til Storfjord kommune. Som er født og oppvokst her. Som kjenner kommunen. Og har lyst å flytte hjem.
Forskrift om kvalifikasjonskrav for ansatte i folkebibliotek
§ 2.Kvalifikasjonskrav
«Biblioteksjefen er den faglige og administrative leder for kommunens samlede folkebibliotekvirksomhet. Når stillingen som biblioteksjef i kommunen lyses ut skal det stilles krav om fagutdanning.»
Og det gjorde kommunen.
Det er ikke småtteri en bibliotekar skal ha kjennskap til.
En bibliotekar utdanning tar alt fra 3 år (bachelor) til 5 år (mastergrad).
Vanlige arbeidsoppgaver for en bibliotekar:
hjelpe dem som besøker biblioteket med å finne informasjon og fremskaffe dokumenter fra inn- og utland
gjenfinne og søke i databaser og andre nettbaserte kilder
stå for innkjøp til biblioteket
bygge opp og organisere samlingen av litteratur og andre medier
følge opp utlån og tilbakelevering av bøker og andre medier
arrangere forfattermøter, lesesirkler, foredrag og kurs (for eksempel datakurs og norsktreningskurs) 
undervisning i databasesøk, kildekritikk og informasjonskompetanse (hvordan man søker i ulike databaser, hvordan man vurderer ulike typer kilder og kildenes troverdighet)
skrankevakt
samlingspleie (kassering)»
https://utdanning.no/yrker/beskrivelse/bibliotekar

Det er så flott at Storfjord kommune har mange visjoner, det er jeg glad for. Blant annet:

  • Ønsket om kvalifisert arbeidskraft.
  • å tiltrekke mennesker som vil bosette seg.
  • og ikke minst visjon og intensjon om å bruke «den røde løperen». Det å legge til rette for å «få ting til».
    «Den røde løperen» som er så viktig, og som ofte etterlyses gang på gang av innbyggere i Storfjord og folk generelt. Er den røde løperen sammenbretta og bortgjemt denne gangen også?
    Intervjurunder i denne saken er gjennomført, med det resultat at søkerne har fått beskjed om at kommunen skal i stillingsbanken for å se om det er noen med omplasseringsbehov som kan være aktuelle.
    Nå synes det beklagelig at dette ikke ble gjort til å begynne med, og avklart, før man i det hele tatt brukte midler til å lyse ut stillinga, og jeg undrer på om vi har kvalifiserte bibliotekarer i stillingsbanken i Storfjord? Jeg tror jo ikke det. Skulle en i stillingsbanken si seg villig til å jobbe som biblioteksjef i Storfjord, uten godkjent utdanning, må en se til lovverket.
    Forskrift om kvalifikasjonskrav for ansatte i folkebibliotek
    § 4.Dispensasjon fra kravet om fagutdannet biblioteksjef i kommuner
    «Nasjonalbiblioteket kan dispensere fra kravet om fagutdannet biblioteksjef dersom kommunen dokumenterer at det etter offentlig utlysning ikke har meldt seg noen kvalifisert søker. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på om interkommunalt samarbeid med nabokommunen er vurdert og om kompetansekravet vil bli oppfylt gjennom etter- eller videreutdanning.
    En innvilget dispensasjon opphører når arbeidsforholdet til biblioteksjefen avsluttes.» (min understreking)
    Der står det at en dispensasjon kan gis dersom det ikke har meldt seg noen kvalifisert søker, det har jo Storfjord kommune fått. Avsluttende eksamen(er) i vår, også er søkeren klar! Hvor er den røde løperen? Er kommunen interessert i å bruke den?
    Det er andre krav kommunen har i utlysningsteksten som pr.dd visstnok ikke er oppfylt, men som kan oppfylles. Kan Storfjord kommune finne fram «den røde løperen» og legge til rette for det? Har kommunen sett på den muligheten? Å legge til rette for det?
    Ja, mener jeg. Det kan Storfjord kommune gjøre. Og det ønsker jeg at Storfjord kommune gjør.
    Hvis kommunen er interessert i en kvalifisert bibliotekarsjef.

Lærer vi noen gang?

Verden bruker enorme summer på militærvesenet. Men mot det som truer menneskeheten hjelper det ingen ting, Tvert imot. (Illustrasjon: New York Times)

Vi maler fiendebilder på veggen. Russland, bjørnen. Og Kina, den gule fare. Det er de som truer nå for tida. Så ruster vi opp. Kjøper kampfly til milliarder. Og fregatter. Så vi kan føle oss trygge. NATO-Jens har gitt beskjed om at vi må øke militærutgiftene til to prosent av nasjonalbudsjettet.

Samtidig legger vi ned lokalsykehus, og drifter de som blir igjen og andre offentlige tjenester etter markedsmessige prinsipper. Her er det stykkpris på pasienter som gjelder. På «nynorsk» heiter det New Public Management. Kort sagt handler det om å gjøre de offentlige tjenestene mer forretningsmessige og forbedre effektiviteten ved å bruke ledelsesmodeller i privat sektor.

Seint i fjor kom nyheten om at folk døde som fluer i den kinesiske millionbyen Wuhan. Et usynlig virus, korona, hadde slått til, og kineserne innførte portforbud og stengte av byen. Vi, i trygge Norge, syntes synd på kineserne som blei ramma så hardt.
Men så skulle det vise seg at koronaviruset ikke hadde tenkt å ta livet bare av kinesere. Som nissen på lasset fulgte viruset med turister og andre reisende til alle verdensdeler. Også til Norge kom det.

Koranaviruset, en usynlig fiende som ikke gjør forskjell på fattige og rike, nordmenn, russere, kinesere, amerikanere eller andre. Som ikke bryr seg om hvilken allianse eller religion du tilhører, eller om du bor i øst eller vest, nord eller sør, men som tar hvem som helst, ung som gammel, kvinne som mann.

En fiende som F-35 og Sukhoj Su-57 kampfly er sjanseløse mot, og som ikke kan snikmyrdes av ubemannede droner, slik som den iranske generalen Qasem Soleimani blei.
Nei, sjøl NATO var hjelpeløs og avstod fra å hjelpe slik de skal etter Artikkel 5 i Atlanterhavspakten da Italia blei angrepet. Også EU var uvillig til å hjelpe i første omgang.
Ironisk nok var det Russland, Kina og Cuba som trådte til med hjelp til italienerne. Nylig landa ni fly med russisk nødhjelpsutstyr og omtrent 100 helseansatte i Italia. Kina sendte 100000 beskyttelsesmasker og 50000 engangstester. Også Cuba sendte helsearbeidere til landet.

Verden over foregår det nå et kappløp om å utvikle en vaksine mot koronaviruset. Et fredelig samarbeid over landegrensene mot en felles fiende. Paradoksalt nok mangler det penger til dette arbeidet.

Etter koronapandemien vil menneskene kanskje innse at militærvesenet ikke kan redde oss fra de farene som truer: klima- og miljøkrisa, naturødeleggelsene og atomtrusselen. Tvert i mot. Militærvesenet truer vår og klodens eksistens.
Ufattelige summer som brukes på militærvesenet vil i framtida kanskje isteden brukes på forsvar mot det som virkelig truer oss. Hvis menneskene bruker det vettet de har (fritt etter Dwight D. Eisenhower).
I 2018 var verdens militærutgifter ifølge SIPIRI 1822 milliarder dollar (= 19 200 milliarder kroner). Der er 14 ganger mer enn det norske statsbudsjettet, hvor de samla utgiftene i 2019 var 1 377 milliarder kroner.

Ifølge regjeringa vil det koste 268,1 milliarder 2017-kroner å kjøpe og drifte 52 F-35 kampfly som Norge vil anskaffe. Hvert fly forbruker 5600 liter drivstoff i timen, og i USA regner man med at hver flytime vil koste 400.000 kroner. Regjeringa hevder derimot – ikke uventa – at prisen bare blir omtrent en firedel av dette.

Koronapandemien var en varsla katastrofe, og flere vil komme. Forskere mener nå at menneskenes rovdrift på naturen kan være en årsak. FNs naturpanel konstaterer i sin rapport fra mai 2019 at halvparten av klodens naturlige økosystemer ødelagt gjennom landbruk, skogbruk og gruvedrift på land og overfiske i havet de siste femti år. En halv million arter har derfor ikke tilstrekkelig habitat til å overleve på lang sikt, ifølge Naturpanelet.

I Norge er hyttebygging og vindkraftindustrien to av verstingene når det gjelder ødeleggelse av norsk natur. Her til lands er det nå nær en halv million hytter, og bare i fjor blei det bygd mer enn 6000 nye. Mange i eller nær sårbar natur.
Tidligere miljøvernminister og rørlegger Torbjørn Berntsen har sagt det slik:
– Jeg har for lengst mista trua på det derre «økonomisk-vekst-samfunnet». Vi har drekki og eti nok!

Krisa har vist oss at vi trenger politikere som forstår at det er smart å holde seg med kriselagre av medisinsk utstyr, mat og korn, og at vi øker sjølforsyningsgraden av mat. Og at vi slutter å drive rovdrift på klodens ressurser.
Å la mer natur være i fred, er den sikreste måten å unngå epidemier på, mener forskere.

Se til Finland! Finnenes forsvarsbudsjett er på noe over 30 milliarder (2019). Det norske norske er omtrent dobbelt så stort. Finland har store nødlagre i tilfelle krise. Norge har fjellhaller fylt med amerikansk krigsutstyr.
Se til USA! Landet har (blant anna) 760 angrepshelikoptre, mer enn 2800 tanks, 69 u-båter, nesten 3500 kampfly og 157 bombefly. Men de mangler medisinsk utstyr som trengs i kampen mot koronoaviruset. Amerikanere dør nå i tusenvis.

Kanskje har koronakrisa lært oss mennesker å bruke det vettet vi tross alt har. Det blir spennende å se!

Skibotn helse og rehabilitering stenges

Stine Jakobsson Strømsø. Arkivfoto.

-Skibotn helse og rehabilitering stenges midlertidig frem til 13. april 2020, forteller direktør ved virksomheten, Stine Jakobsson Strømsø.

13. mars vurderte Skibotn helse og rehabilitering det dithen at det ikke lenger er forsvarlig å drifte spesialisert rehabilitering i lys av tiltakene som iverksettes og henstillingen om minst mulig reiser på tvers av fylkes- og kommunegrenser.
-Allerede i februar implementerte i en rekke tiltak for å redusere risiko for smittespredning og for å trygge deltakere og ansatte. Vi har satt ned et eget beredskapsutvalg som har hatt daglige møter for å vurdere tiltak fortløpende. Mange ulike tiltak ble besluttet og iverksatt, og vi er stolte over jobben vi gjorde for å redusere risiko for smittespredning, sier Strømsø.
Spesialisert rehabilitering som vi driver med på Skibotn helse og rehabilitering innebærer ansamling av relativt store grupper, i tillegg til at nye rehabiliteringsdeltakere kommer og går i forbindelse med inn- og utskriving. -For å kunne drifte god og tverrfaglig rehabilitering er vi avhengig av å samles og drive med fysisk aktivitet, forelesninger og andre tiltak, forteller Strømsø.
-Vi bruker å si at vi hjelper mennesker å ta livet tilbake etter alvorlig sykdom eller skade. Fokuset i Norge i dag er på å forhindre ytterligere smittespredning, og i lys av den situasjonen vi nå står i, ser vi at vi ikke kan drifte rehabilitering på en forsvarlig måte i tråd med avtalene våre med Helse Nord og NAV. -Dette er fryktelig leit på vegner av rehabiliteringsdeltakere som har ventet lenge med å få et tilbud hos oss, samt våre ansatte som blir permittert fra sin jobb.
Vi gjennomfører derfor en midlertidig stenging og planlagt gjenåpning 13.04.20. Vi har gitt beskjed til Helse Nord og Storfjord kommune at vi er tilgjengelig dersom det blir behov for vår bistand på andre områder. Dersom dette skulle skje, vil virksomheten åpne opp igjen for slik aktivitet før 13.04.20.
-Vi gleder oss til å kunne starte opp igjen med rehabilitering som vi er flinke på og glad i og som vi vet har god effekt for mennesker med kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser, avslutter Strømsø
Kontaktinformasjon:
Stine Jakobsson Strømsø, direktør Skibotn helse og rehabilitering, 916 39 041, stine.stromso@skibotnhr.no www.skibotn.org

Innfører tiltak mot koronaspredning

Storfjord rådhus, skolene, barnehagene, SFO og fritidstilbud i regi av kommunen stenges foreløpig inntil 26. mars.

Pressemelding Storfjord kommune 12. mars

Storfjord kommune har ingen som er smittet, og vil gjøre sitt for at dette skal fortsette. I henhold til nasjonale retningslinjer vil Storfjord gjøre en rekke tiltak for å bidra til å forebygge spredning av koronavirus. 

En rekke tiltak iverksettes fra og med fredag 13. mars 2020 og i første omgang to uker fremover til torsdag 26. mars. Det mest innvirkende tiltaket er at alle skoler, barnehager, SFO og fritidstilbud i regi av kommunen stenges. Ved behov skal skole, SFO og barnehage likevel gi et begrenset tilbud til barn med spesielle behov, og barn av ansatte i de kritiske samfunnsfunksjoner som Regjeringen har definert, for eksempel helsepersonell, redningspersonell etc.   

Rådhuset og Nordkalottsenteret må stenges for publikum, og vi ber om at kontakt skjer per telefon, e-post eller via Facebook. Det er innført besøksforbud på sykehjemmet, men døende pasienter kan få besøk dersom besøkende ikke er syk. En rekke andre tilbud vil også berøres, slik som bibliotekene, Valmuen bruktbutikk, kino, haller og treningssentre. Kirken vil også ha reduserte tilbud og prioritere begravelser. I begravelser skal det ikke være flere enn 50 tilstede, og det anmodes om å holde avstand på en meter.

Alle arrangementer er naturlig nok avlyst eller utsatt. Det samme gjelder politiske møter, med unntak av Formannskapets møter.

Kriseledelsen i kommunen har daglige møter for å ivareta alle innbyggere, og ikke minst de mest utsatte befolkningsgruppene. Derfor vil kommunens helse- og omsorgstjenester måtte gjøre strenge prioriteringer i tiden fremover for å ta vare på de svakeste og mest pleietrengende i samfunnet. Konsekvenser og effekter følges tett, og disse blir vurdert av kommunens ledelse kontinuerlig. Situasjonen er såpass alvorlig at vi nå må påberegne at tiltakene kan vare over en lengre periode.

Sjekk Storfjord kommunes hjemmeside, www.storfjord.kommune.nofor oppdatert informasjon.   

Vi har full forståelse for at tiltakene kan virke inngripende, men vi ber om at familie og nettverk stiller opp, foreksempel ved pass av mindreårige barn som trenger tilsyn når skoler og barnehager er stengt.

Storfjord er god på dugnad, og nå vil dette komme til sin rett i en krevende tid!

Mediekontakt

Ordfører Geir Varvik, mobil 911 65 017, geir.varvik@storfjord.kommune.no

Rådmann Willy Ørnebakk, mobil 911 74 752, willy.ornebakk@storfjord.kommune.no

Jaaa, vi selger dette landet, …

Vi har gitt fra oss styringa over strømmen våres.

Tankene mine vender stadig tilbake til tida rundt 1950. Ei tid som blant anna var prega av linjebygging. Strømmen var på veg. Den skulle ut til alle i bygda. Parafinlamper og petromaxer skulle byttes ut med elektriske lyspærer. 

Mørkebrune og klebrige stolper som lukta sterkt, kom opp i rekordfart. Men så var arbeidsstyrken stor. Alle de voksne karan i bygda som kunne, deltok i arbeidet. Uten lønn. Det her var doning (= dugnad), og resultatet kom alle til gode. Gratis grunn til stolper og linjer, som vi når får betale nettleie for.  Men det blei lys i mørke stuer, strøm til strykejern og elekriske komfyrer, radioer og kanskje vaskemaskiner.

Faren min var også med på dugnaden. Det skulle bygges lågspentlinje til et par avsideliggende gårder i bygda. Eg, sjuåringen, fikk være med, og fikk lære hvordan stolpene ble satt ned i passe djupe hull og låst med steiner slik at de stod fjellstøtt.

Strømmen gjorde hverdagslivet for folk lettere. Den kom fra kraftverket i Rottenvika i Lyngen. Vasskraft fra Rottenvika til folks små stuer. Lyngen kraftlag eide kraftverket. Oversiktlig og greit, men likevel forunderlig for en liten gutt. Strømmen gikk gjennom ledningene og fikk det til å lyse i pærerene, men du kunne ikke se den. 

No gikk utviklinga fort. Nye kraftstasjoner blei bygd, og etterhvert blei de små kraftverkene kjøpt opp av større, som igjen blei kjøpt opp av enda større. Og no visste ingen lenger hvor strømmen kom fra. 

Enn så lenge var kraftselskapene forvaltere av den elektriske krafta, og Staten hadde kontroll med strømprisen. Men i 1990 kom energiloven. 

Ifølge Store Norske Leksikon omhandler loven «produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi. Loven åpnet for et fritt marked for kjøp og salg av elektrisk energi, og dermed også en energiutbygging som er mer markedsstyrt og mindre avhengig av prognoser og politiske vedtak. Loven plasserte Norge i fremste rekke internasjonalt med hensyn til liberalisering og frislipp av elektrisitetsomsetningen. Energiloven pålegger det lokale energiverket leveringsplikt, mens abonnenten selv kan velge leverandør. Loven har også bestemmelser angående fjernvarme, og den åpner for å gi konsesjon for eksport og import av elektrisk energi».

Nå blei Statnett SF etablert, og markedsdelen skilt ut som et sjølstendig selskap, Statnett Marked AS, et tiltak for å deregulere kraftmarkedet. Målet var  et felles norsk-svensk kraftmarked. Selskapet fikk i 1996 navnet  Nord Pool ASA.

I 2008 og 2010 kjøpte amerikanske Nasdaq OMX den nordiske kraftbørsen Nord Pool ASA for litt over to milliardar kroner.

Tidligere ordfører i Hol kommune, Osvald Medhus, har fulgt kraftdebatten i Norge på nært hold siden andre verdenskrig. 

Til Hallingdølen sier Medhus at Nasdaq betalte til sammen 2,4 milliarder.

– De har ikke betalt 2,4 milliarder for ingenting. Og det er interessant at de har overtatt kraftforvaltninga uten å eie noe. Vi har gitt fra oss styringa, og alt blir nå byråkratisk bestemt, sier han til avisen.

I 2019 kjøper Euronext  66 prosent av aksjene i Nord Pool, og blir dermed en majoritetseier.

Det er langt fra Rottenvika til Wall Street. Vi har solgt råderetten over arvesølvet våres til storkapitalen.

20. april 2016 blei for mange en jubeldag i Storfjord. Da sa et enstemmig kommunestyre nei til en rekke kraftverksplaner i kommunen. I praksis ville en rekke av elvene i kommunen blitt lagt i rør om de mest ytterliggående alternativene skulle blitt gjennomført. Et vindkraftverk var også planlagt. Etter kommunestyrevedtaket la utbyggerne vekk planene. 

No hevdes det at elektrifiseringa av Norge krever mye meir elektrisk kraft enn vi har tilgjengelig. Vi har sett hvordan vindbaroner presser på for å få gjennomført sine planer. Kommunestyrer og folkelige protester overkjøres. Mange av prosjektene havner etter utbygging på utenlandske hender. De fleste vindkraftverk er allerede heilt eller delvis eid av utenlandske selskaper. De tjener penger på investeringene takket være de såkalte grønne sertifikatene. Regninga er det norske private strømkunder som betaler.  Norske lokalsamfunn sitter igjen med ødelagt natur. 

Det er  ikke usannsynlig at Storfjord Kraft AS – med begrunnelse i «det grønne skiftet» – vil ta utbyggingsplanene  i Storfjord fram igjen. Da er det kanskje bare etablering av en nasjonalpark som kan redde elvene – hvis det er viktig.

Men det stopper ikke der.

I avisene kan man lese om utenlandske spekulanter som investerer i fast eiendom. Som for eksempel den svenske eiendomsmagnaten Ilija Batljan. Forretningsideen hans er å kjøpe offentlig bygg og leie dem tilbake til det ­ offentlige. Kanskje vi har et rådhus eller en skole å selge til Batljan?

Det neste investorer finner det interessant å investere i, blir kanskje offentlige vannverk?  Grav deg en brønn mens det er tid!

Statskog selger eiendommer som hakka møkk. Våre skoger – en del av vårt felles arvesølv –  havner på private hender.

Havet er også i ferd med å privatisert, og fiskekvoter er blitt spekulasjonsobjekter, og dersom kvotene blir for store og dyre, må kanskje internasjonale investorer slippes til.

Mitsubishi eier jo allerede det norske oppdrettsselskapet Cermaq, så kanskje blir Mitsubishi et av fleire utenlandske selskaper som eier fiskerettighetene i norske farvann.

… bare pluss-saker