Av Kai Arne Ulriksen, lektor og pedagogisk-psykologisk rådgiver i Vestland Fylkeskommune

Assisterende helsedirektør Espen Nakstad ønsker å åpne skolene for vanlig drift. Det er fullt forståelig, men å samle elever i allerede overfylte klasserom med én meter avstand er ikke så lett.

Før vi går videre, så er jeg smertelig klar over at bakgrunnen min som lærer både gjør meg noenlunde inhabil og subjektiv i kritikken av uttalene hans. Jeg har verken de rette svarene eller besitter en allmektig kunnskap om hvordan det hele egentlig skal fungere. Dette er kun basert på tanker som har dukket opp i mitt eget lille, enfoldige sinn – altså hvordan jeg har tolket ham – og de erfaringene jeg har gjort meg etter flere år i skoleverket. Jeg er også klar over at jeg kun tar utgangspunkt i noen få uttalelser som er gjengitt i media. Hvem vet? Det kan jo hende at han har et mer reflektert syn på saken enn det som kommer frem i NRK. I denne sammenheng er det også verdt å påpeke at jeg respekt for han som fagmann innenfor helse og medisin, samt den rollen han har hatt under den nåværende koronapandemien. Der har han virket stødig, kompetent og tydelig. Fokuset i denne teksten ligger derimot på uttalelser om noe som ligger utenfor hans eget fagfelt: skole og skoleorganisering.

Ok, nok forbehold og videre til sakens kjerne.

20. mai leste jeg en uttalelse fra assisterende helsedirektør Espen Nakstad i Helsedirektoratet på NRK sine nettsider. Uttalelsen gikk i bunn og grunn ut på at skolene burde åpne for mer normal drift, og at det fantes tydelige retningslinjer på dette i den nasjonale smittevernveilederen. Vel, jeg kan saktens si meg enig i det førstnevnte. Vi ønsker alle at skolene skal kunne driftes på en mer eller mindre normal måte. Målet er jo at hverdagen til elevene skal være så strømlinjeformet og forutsigbar som overhodet mulig. For det er jo akkurat det lærerne og skolelederne forsøker å få til – og her er poenget mitt – ut fra de ressursene skolene har til rådighet. Det er her jeg føler Nakstad ikke treffer blink.

Nakstad uttrykker for det første overraskelse over at skolene har ulik praktisering av skolehverdagen. Dette burde strengt tatt ikke ha kommet som en overraskelse. Dette ville skjedd uavhengig av om vi hadde hatt en pandemi å stri med eller ei. I Norge opererer vi blant annet noe som kalles for lokal læreplan. Altså at læreplanene tilpasses etter lokale forhold. Skolehverdagen vil nødvendigvis praktiseres ulikt basert på hvor man oppholder seg. En sentrumsskole i Oslo organiserer ikke elevaktiviteten på lik måte som en grendeskole i Troms og Finnmark. Det lar seg simpelthen ikke gjennomføre, og bør heller ikke gjøres. Til det er rammefaktorene altfor forskjellige. Uansett om vi snakker om geografi, elevmasse eller økonomi. Ulik praktisering er, takk og lov, allerede normen. Slik jeg ser det, er variasjonen en berikelse for Norge. Ulik bakgrunn fordrer ulik kunnskap. I et lite fiskevær er det mer naturlig å vinkle enkle kompetansemål mot kulturelle og økonomiske aspekter ved fiskeyrket enn hva det kanskje ville vært på Møllergata skole i Oslo. Det handler rett og slett om de mulighetene enhver skole råder over, og dét leder meg til neste punkt.

I samme artikkel sier han at skolene godt kunne klart å ha over 20 (småskole)elever i samme klasserom uten at det hadde utgjort noen stor fare. Greit nok. Enkelte skoler kunne saktens klart dette, men i samme åndedrag kommer det også fram at det skal være én meter mellom elevene. Det er her undertegnende får en harmdirrende kognitiv dissonans. For, jeg mener, har han satt sine ben i en norsk skole etter egen skolegang? Klasserommene i norske skoler er allerede sprengt til bristepunktet. I normal drift sitter elevene ofte som sild i tønne, eller som russ i en russebuss. Hvis en lærer bøyer seg for å hjelpe én elev står en annen elev i fare for å få rumpa til læreren i øyeblikkelig ansiktsnærhet. Da sier det seg selv at garantier om én meters avstand vanskelig lar seg gjennomføre. På de store skolene er klasserommene fylt opp. Greit nok, i et grisgrendt land som Norge finnes det selvfølgelig skoler med lave elevtall. De kan ha god boltreplass og kan muligens åpne opp for normal drift, men denne variasjonen er også grunnen til at skolehverdagen praktiseres ulikt fra skole til skole. Alle har ikke tilgang til det forjette, smittevernvennlige land. På mange store (og en del små) skoler er det rett og slett ikke mulig å gjennomføre det den assisterende helsedirektøren foreslår. Stikkordet, herr Nakstad, er plassmangel, plassmangel, plassmangel. For en byskole er det heller ikke så lett å finne ekstra lokaler. Ikke nok med at det koster å leie dem, men det er også kamp om beitet. I små lokalsamfunn kan skolene kanskje får mer hjelp. Ungdomsklubben, idrettshuset og husflidslagets lokaler kan lettere bli lånt ut – kanskje til og med vederlagsfritt.

Det skal også sies at undertegnende reagerer på at Nakstad ber kommuner, kommuneleger og skoler om å lese smittevernveilederen grundig. Slik jeg tolker det, antyder han at vi verken har lest eller forstått veilederen. Dette er å undervurdere personene som har ansvaret for liv, helse og utdanning i kommunene. Hvis myndighetene vil at skolene skal åpne opp for fullstendig normal drift, så burde de i hvert fall presisere det. Å henvise til en vagt formulert og et tolkningsåpent dokument er ikke veien å gå. Det gir i hvert fall ikke grobunn for å kritisere lokalmyndighetene, kommunelegene og skolene. Hadde vi snakket om svært tydelige anvisninger, så ville saken vært en annen. Slik det kommer frem nå, så har Nakstad glemt å ta på seg broddene idet han dristet seg ut på glattisen. Jeg berømmer alle som er engasjerer seg i norsk skole, men i dette tilfellet snakker vi i beste fall om skivebom. Hvis han i det hele tatt skal rette skyts mot noen, må det bli mot de høye herrer og kvinner som ikke sørger for at skolene har gode nok rammevilkår for å drive med smittevernvennlig, normal drift. Vilkår som må være til stede dersom smittevern og god plass plutselig blir til en del av hverdagen i norsk skole – og det er slettes ikke usannsynlig.

Assisterende helsedirektør legger frem saken som en quick fix: les veilederen, normal drift, én meter avstand – easy peasy. Tja. Det er ikke fullt så enkelt. Han må mer enn gjerne troppe opp på en skole med 700 elever og plassmangel, og predikere om normal drift og avstand mellom elevene. Jeg har en mistanke om at det vil resultere i at lærerne må vaske munnen og ikke hendene med antibac, og at Nakstad vil forlate åstedet en anelse klokere om hvordan ting egentlig er. Skole er ikke quick fix – og i hvert fall ikke under en pandemi.

Av Fylkesmann Elisabeth Vik Aspaker og reindriftsdirektør Sunna Marie Pentha

Den snørike vinteren har vært krevende for reindriftsnæringa. Reinen kommer ikke ned til maten og reindrifta har fått helt nødvendig krisestøtte for å kjøpe inn og frakte fôr.

Vi er nå i mai, og det er fortsatt mye snø på vidda. På kalvingsområdene ved kysten ligger snøen ned til fjæresteinene. Værdata fra de siste tjue årene, viser at det blir mer vær og mer snø på vinterbeiteområdene. Det vil med stor sikkerhet komme flere vintre som i år.

Landbruks- og matminister Olaug Bollestad kommer denne uka til Finnmark for å møte reindriftsnæringa og bli oppdatert på situasjonen og hvordan beitekrisa har satt spor.

Fylkesmannen i Troms og Finnmark vil fortsette den viktige dialogen med nasjonale myndigheter om hvordan driftsvilkårene i reindriftsnæringa kan tilpasses et klima i endring. Erfaringer denne vinteren og våren gir et godt utgangspunkt for å finne løsninger som gjør at reindrifta kan stå best mulig rustet til å møte nye snørike vintre og låste beiter.

Krisestøtte

Finnmarksvidda er i utgangspunktet fantastisk godt egnet som vinterbeiteområde for rein. Det er lite snø og stabile værforhold. I år ble det dessverre ikke slik. Unormalt mye snø hindret reinen i å nå ned til maten.

Mange reineiere begynte å fôre dyrene allerede i januar og februar. Heldigvis var avtalepartene, Staten og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), forutseende og fremforhandlet 10 millioner i ekstra krisestøtte til reindrifta under de ordinære avtaleforhandlingene i februar.

I mars økte beitekrisa i omfang, og myndighetene så da at næringa trengte mer støtte til å kjøpe mat og til å frakte den ut til flokkene. Avtalepartene forhandlet frem ekstra støtte på 20 millioner kroner rett før påske.

Disse midlene har vært brukt til å holde liv i sulten rein og til å berge høstens produksjon. Dette er en lønnsom investering for å sikre næringa fremover.

Helikoptertransport
Reindrifta i Finnmark har ikke infrastruktur til å frakte ut så mye fôr som har vært nødvendig denne vinteren. Reindrifta har heller ikke økonomi til å investere i det som kreves for å transportere maten effektivt. Det var derfor vært en reell fare for sult, lidelse hos dyrene og tap av produksjonsdyr og kalv – selv om de allerede fikk støtte til å kjøpe fôr til dyrene.

Helikopter har vist seg å være en god løsning for å frakte ut fôret på en effektiv og sikker måte over de enorme avstandene på vinterbeiteområdet. Det har også vært viktig å bruke helikoptre til frakt av fôr under flytting, og til sommerbeiteområder med bratt og ulendt terreng ved kysten.

Det er nå fraktet over 600 tonn fôr over tusenvis av kilometer ved hjelp av helikoptre. Hvis reineierne skulle gjort denne jobben selv, hadde det krevd om lag to årsverk. Helikoptrene gjør jobben på noen uker.

Transportstøtta har også vært viktig og riktig med tanke på å ivareta reineiernes liv og helse. Mange reineiere har opplevd nestenulykker og noen har skadet seg alvorlig i forbindelse med frakt av 800 kilos fôrsekker på slede med snøskuter. Vi er derfor meget fornøyd med at avtalepartene har bevilget støtte til både innkjøp og frakt av fôr til flokkene.

Vi må sikre matproduksjonen for framtida

Det kan selvsagt stilles spørsmål ved at en næring får så mye hjelp, særlig en liten næring som samisk reindrift. Vi mener hjelpen så absolutt kan forsvares. Dette er en unik driftsform med lange tradisjoner for flytting mellom årstidsbeiter over store avstander i Nord-Norge.

Næringa driver helårs matproduksjon i områder som ikke benyttes av andre og produserer noe av det fineste kjøttet i landsdelen. I tillegg tilbyr reindrifta flotte opplevelser og tjenester til sine lokalsamfunn og til reiselivet i landsdelen.

Vårt ønske er at avtalepartene nå kommer til enighet om fremtidsrettede løsninger som sikrer at Norge beholder sin reindriftsnæring og denne delen av vår egen matproduksjon.

Fylkesmannen kjenner næringa og beiteområdene godt og ønsker å bidra med vår kunnskap i dette viktige arbeidet.