Pengene styrer – naturen får unngjelde

Bilde fra rotenonbehandlinga i Signaldalelva. Denne laksen fulgte eg i dødskampen i over én time. Den hadde ingen sjanse. https://vimeo.com/137683517

Da eg var liten gutt, 8-10 år kanskje, fikk eg ofte være med faren min på sykkeltur i min barndoms grønne dal. Inni en skog, oppe i høyden, hendte det at vi besøkte en mann som hadde hytte der. Eg husker ikke hvordan han så ut. Men eg husker at han dreiv og sløyde noen digre lakser. Så store lakser hadde eg aldri sett tidligere. Heller ikke maken til det fiskeutstyret mannen hadde.

Sjøl pleide eg å tilbringe sommerdagene med fiskestang langs bredden av den samme elva han hadde fått laksene i, men størrelsen på mine fisker var langt meir beskjedne. Det var også utstyret. Fiskestanga var laga av ei lita småbjørk, og fiskesnøret var festa i toppen på den, og i andre enden var makkroken og et passelig tungt blysøkke. Likevel hendte det ikke at man gikk fra elva uten ei honke med fin-fine røyer. Nok til en middag for heile familien.

Så seint som på 1970-tallet var det rikelig med fisk å få i elva. Den gangen blei det åpna for fiske 1. mai, og allerede på kvelden 30. april dro de ivrigste til elva for å være klare når klokka hadde passert midnatt. 1.mai-fisket foregikk den gangen ofte på isen (!). På seinsommeren og tidlig på høsten var det fisket etter sjøørret og sjørøye som var attraktivt. På den mest populære plassen nederst i elva kunne det stå tett med fiskere.

Den elva er nå ødelagt for fiske. Årsaken er lakseparasitten g. salaris og påfølgende behandling med rotenon. Parasitten kom trolig til området i juni 1976, da 56 sjuke fisker fra en smolttransport fra Umeå til Kaldfjorden blei sluppet ut i Skibotnelva istedenfor å graves ned. Myndighetenes grep for å få has på parasitten har vært å behandle infiserte elver med rotenon. Tanken er å drepe vertsdyret – laksen. Men rotenon slår ut praktisk talt alt liv i elvene som behandles, og ikke bare laksen. Å være vitne til at store og små lakser dør langsomt som en følge av gifta, er ubeskrivelig trist, og den verste dyremishandlinga eg har vært vitne til. Og den skjedde i statlig regi!

I en statusrapport for norske laksebestander i 2020 konstaterer Vitenskapelig råd for lakseforvaltning at antallet norsk laks i havet er mer enn halvert siden 1980- tallet. Antallet gytefisk som kom

tilbake fra havet var lågt også i 2019. Negativ påvirkning fra lakseoppdrett er en viktig årsak.
Ifølge rapporten er det rømt oppdrettslaks og lakselus som er de største truslene mot laksen. Lakselus medfører økt dødelighet hos villaks over stadig større deler av landet. Antallet laksebestander som vurderes som kritisk trua på grunn av lakselus har økt. Også kraftregulering og andre fysiske inngrep er trusler mot laks.

Kunnskapssenter for laks og vannmiljø skriver at de ville bestandene av atlantisk laks er i sterk tilbakegang, og at den i store deler av utbredelsesområdet er nesten utrydda. Norge har en tredel av restbestandene, og dermed også et spesielt ansvar for å ta vare på og utvikle arten, og har gjennom ratifisering av internasjonale konvensjoner forplikta seg til å bevare mangfoldet innen arten.

Norge har altså ansvaret for at den atlantiske laksen har gode levevilkår. Det er lett å se at dette er et ansvar staten tar svært så lett på.

Til tross for katastrofale miljøkonsekvenser, får oppdrettsnæringa ture fram som før. I liten grad har de såkalte laksebaronene vært villig til å påta seg å dekke kostnadene for ødeleggelsene de har påført miljøet, til tross for at profitten har vært rekordhøg.

I dag er mer enn 60 prosent av oppdrettsnæringa eid av utenlandske eiere. De stikker av med inntektene mens skattebetalerne og frivillige grunneiere betaler prisen for miljø- ødeleggelsene.

I Førdefjorden og Repparfjorden er det planer om å slippe ut enorme mengder gruveavfall. Repparfjorden i Finnmark er en nasjonal laksefjord.
Likevel har regjeringa gitt tillatelse til utslipp i fjorden, og begrunner det med at nytten er større enn ulempene.

Inntil 2 millioner tonn gruveslam og tungmetallholdig avfall årlig i inntil 30 år skal dumpes i fjorden. Sjødeponiet kan strekke seg over åtte kvadratkilometer. Havforskningsinstituttet sine analyser viser at partikler kan spre seg over et mye større område. Der

gruveslammet dekker sjøbotnen, vil bunnfauna og fisk forsvinne. Også store deler av den øvrige fjorden kan bli negativt påvirka under, og i lang tid etter at drifta er avslutta.

Sånn har det blitt. Pengene styrer. Naturen får unngjelde.

Kirsti Lervoll ny styreleder i Stiftelsen Lásságámmi

Kirsti Lervoll. Foto: Osvald Grønmo.

Årsmøtet i Stiftelsen Lásságámmi har valgt Kirsti Lervoll til ny styreleder. Hun representerer Troms og Finnmark fylkeskommune i stiftelsesstyret.

Lervoll (41) er fra Gáivuona / Kåfjord og er bosatt i Tromsø. Hun er tidligere festivalsjef for Riddu Riđđu festivalen, og har hatt en rekke styreverv innenfor kultur og næring.

Til daglig jobber hun som programleder i Nordnorsk Lederutvikling. Hun overtar etter Anne Dalheim som har vært stiftelsens styreleder i mer enn 10 år. 

– Det er stas å bli valgt som styreleder for Stiftelsen Lásságámmi. Áillohaš sin kunst har tydelig samisk klangbunn, samtidig som det inspirerer meg at hans livsfilosofi, kunst og samarbeidsprosjekter var grenseoverskridende – både i sjanger og geografi. Dette ønsker jeg at Stiftelsen Lásságámmi skal reflektere i vårt arbeid med å ta hand om og fremme den kulturelle og åndelige arven etter Nils-Aslak Valkeapää, sier nyvalgt styreleder Lervoll. 

I tillegg til å ta hand om og fremme Áillohaš kulturelle og åndelige arv, er det stiftelsen Lásságámmi sin oppgave å drive kunstner- og forskerboligen Lásságámmi i Skibotn. Lásságámmi betyr «Svarberggammen», som speiler boligens arkitektur og beliggenhet. Gjennom tidene har et stort antall produksjoner blitt formet og født i den spesielle kunstnerboligen som ligger ytterst på et svaberg i Skibotn.

– Vi tar årlig imot et titalls utvalgte kunstnere og forskere som bruker boligen for et kreativt opphold, og vi er stolte av at kunstner- og forskerboligen er veletablert og at mange dyktige kunstnere og forskere fra hele verden søker om opphold, sier Lervoll.

Valkeapääs evne til å inspirere kunstnere og forskere i hele verden gjør styrets oppgave stor og mangfoldig. Med seg i styret har hun Niko Valkeapää (Samerådet), Joar Nango (Sametinget), Lena Arekol (UiT Norges arktiske universitet) og Anne-Maret Labba (arvingene) sammen med nyvalgt representant og nestleder Lars Einar Garden (Storfjord kommune).

              -Jeg gleder meg til å samarbeide med styret og stiftere for å videreføre det viktige arbeidet med å gjøre Stiftelsen Lásságámmi kjent i nye format og for stadig flere, sier Lervoll.

Mer informasjon om kunstner- og forskerboligen Lásságámmi, multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää og Stiftelsen Lásságámmi finnes på stiftelsens hjemmesider www.lassagammi.no.

Røtter er viktig

Trær som har fått vokse seg svære over flere tiår er hugget og fjernet. Men røttene står igjen.

Av Bente Bech, Storfjord TPL
Som politiker, og ganske fersk, er det mange ting å lære seg.
Ingen kvikke svar og ingen «quick fix», har jeg erfart. Det er mange fallgruver og mange ting som ikke er selvfølgelig.


Jeg har først lyst å rose Storfjord kommune, politikere og administrasjon, for de mange gode tiltak og gjennomføring av disse. Ros er viktig, men vi kan ikke sitte og klappe oss på skuldra og være selvgode og fornøyde. En kommune er stadig i utvikling, nye regler og pålegg fra «oven» kommer. Og noen ganger, «spreke» ideer fra potensielle innbyggere som ønsker å komme og sette sitt preg på Storfjord samfunnet. Det er just de potensielt nye innbyggerne i Storfjord jeg har lyst å sette søkelyset på. Innbyggertallet går ned. Kommunen har et målrettet ønske om å lokke nye innbyggere til Storfjord- og det legges til rette for det. Tomter holder på å gjøres klare for å ta imot disse nye, sårt tiltrengte, etterlengtede og tilkommende Storfjordinger. På Oldersletta på Hatteng gjøres det klart over 20 boligtomter.
Eller, gjøres klart og gjøres klart fru Blom. Trær som har fått vokse seg svære over flere tiår er hugget og fjernet. Men røttene står igjen. Noe man trenger store maskiner til å fjerne. Røtter i ulik størrelse, ikke noe estetisk skue for de som måtte ta seg en tur gjennom det kommende boligfeltet. En scenografi så lite innbydende som det går an.
Jeg tenker:
Hvis jeg ønsket å kjøpe ei tomt på Oldersletta, hvilket inntrykk hadde jeg fått? Er det innbydende? Nei. Klarer jeg, kanskje som førstegangs boligkjøper/bygger, å se forbi kaoset og sandstubbe-ørken og se at her kan det faktisk bli kjempefint? Ja kanskje jeg klarer det, men det vil jo likevel se helt jævlig ut rundt meg. (Ja, jeg skriver jævlig, for det ser ikke ut.)
Videre:
Når trærne ble avtalt fjernet, ble stubbene/røttene liggende igjen, for det var ikke med i avtalen. Mitt innebygde husmor gèn burde ha reagert politisk og forstått at et tre er ikke hele treet, røttene hører ikke med. Akkurat som NAV som ikke vil godkjenne at tennene tilhører kroppen. Eller hvis du kjøper ei seng så følger ikke sengebunnen med.. For sånn er det. Tragikomisk og ganske idiotisk.
Så her sitter jeg. Innbygger og politiker i Storfjord kommune og klør meg i hodet og sier:
Er det mulig?

Er vi nå nødt til å leve med et skjemmende landskap fullt av svære røtter pekende i alle retninger til vi har fått 20 boligbyggere som ønsker å bygge, og da fjerne røttene selv? Eller må Storfjord kommune tenke at; «dette koster, men vi bør legge til rette for potensielle husbyggere og tilflyttere og at de får det litt enklere når de skal i gang med å bygge hus?»


Blir det stående slik det er pr i dag, så tror jeg det tar lang, lang tid å få Oldersletta fylt med nybygde hus.
Jeg venter spent på utfallet i Formannskapsmøte.
PS. Jeg håper i hvert fall at Storfjord kommune husker å fjerne røttene på lekeplassen som skal ligge der. Ellers blir det vel ikke en lekeplass heller.

Støtteerklæring fra Storfjord TPL

Storfjord Tverrpolitisk Liste (TPL) støtter Lyngen kommunes kamp om å få en skredsikring for Pollfjelltunellen realisert så snart som mulig før liv går tapt.

– Vi støtter Lyngen kommunes kamp om å opprettholde tidligere vedtak i fylkeskommunen om skredsikring. Etter forslag fra TPL i møtet 3. juni, stiller Formannskapet i Storfjord seg fullt og helt bak dette kravet, opplyser Bente Bech i TPL

Storfjord TPL mener at trygg veg er relevant og viktig for kommunenes innbyggere og næringsliv, men også mange storfjordinger har dette som sin reisevei.

Skole er ikke en quick fix – i hvert fall ikke under en pandemi


Av Kai Arne Ulriksen, lektor og pedagogisk-psykologisk rådgiver i Vestland Fylkeskommune

Assisterende helsedirektør Espen Nakstad ønsker å åpne skolene for vanlig drift. Det er fullt forståelig, men å samle elever i allerede overfylte klasserom med én meter avstand er ikke så lett.

Før vi går videre, så er jeg smertelig klar over at bakgrunnen min som lærer både gjør meg noenlunde inhabil og subjektiv i kritikken av uttalene hans. Jeg har verken de rette svarene eller besitter en allmektig kunnskap om hvordan det hele egentlig skal fungere. Dette er kun basert på tanker som har dukket opp i mitt eget lille, enfoldige sinn – altså hvordan jeg har tolket ham – og de erfaringene jeg har gjort meg etter flere år i skoleverket. Jeg er også klar over at jeg kun tar utgangspunkt i noen få uttalelser som er gjengitt i media. Hvem vet? Det kan jo hende at han har et mer reflektert syn på saken enn det som kommer frem i NRK. I denne sammenheng er det også verdt å påpeke at jeg respekt for han som fagmann innenfor helse og medisin, samt den rollen han har hatt under den nåværende koronapandemien. Der har han virket stødig, kompetent og tydelig. Fokuset i denne teksten ligger derimot på uttalelser om noe som ligger utenfor hans eget fagfelt: skole og skoleorganisering.

Ok, nok forbehold og videre til sakens kjerne.

  1. mai leste jeg en uttalelse fra assisterende helsedirektør Espen Nakstad i Helsedirektoratet på NRK sine nettsider. Uttalelsen gikk i bunn og grunn ut på at skolene burde åpne for mer normal drift, og at det fantes tydelige retningslinjer på dette i den nasjonale smittevernveilederen. Vel, jeg kan saktens si meg enig i det førstnevnte. Vi ønsker alle at skolene skal kunne driftes på en mer eller mindre normal måte. Målet er jo at hverdagen til elevene skal være så strømlinjeformet og forutsigbar som overhodet mulig. For det er jo akkurat det lærerne og skolelederne forsøker å få til – og her er poenget mitt – ut fra de ressursene skolene har til rådighet. Det er her jeg føler Nakstad ikke treffer blink.

Nakstad uttrykker for det første overraskelse over at skolene har ulik praktisering av skolehverdagen. Dette burde strengt tatt ikke ha kommet som en overraskelse. Dette ville skjedd uavhengig av om vi hadde hatt en pandemi å stri med eller ei. I Norge opererer vi blant annet noe som kalles for lokal læreplan. Altså at læreplanene tilpasses etter lokale forhold. Skolehverdagen vil nødvendigvis praktiseres ulikt basert på hvor man oppholder seg. En sentrumsskole i Oslo organiserer ikke elevaktiviteten på lik måte som en grendeskole i Troms og Finnmark. Det lar seg simpelthen ikke gjennomføre, og bør heller ikke gjøres. Til det er rammefaktorene altfor forskjellige. Uansett om vi snakker om geografi, elevmasse eller økonomi. Ulik praktisering er, takk og lov, allerede normen. Slik jeg ser det, er variasjonen en berikelse for Norge. Ulik bakgrunn fordrer ulik kunnskap. I et lite fiskevær er det mer naturlig å vinkle enkle kompetansemål mot kulturelle og økonomiske aspekter ved fiskeyrket enn hva det kanskje ville vært på Møllergata skole i Oslo. Det handler rett og slett om de mulighetene enhver skole råder over, og dét leder meg til neste punkt.

I samme artikkel sier han at skolene godt kunne klart å ha over 20 (småskole)elever i samme klasserom uten at det hadde utgjort noen stor fare. Greit nok. Enkelte skoler kunne saktens klart dette, men i samme åndedrag kommer det også fram at det skal være én meter mellom elevene. Det er her undertegnende får en harmdirrende kognitiv dissonans. For, jeg mener, har han satt sine ben i en norsk skole etter egen skolegang? Klasserommene i norske skoler er allerede sprengt til bristepunktet. I normal drift sitter elevene ofte som sild i tønne, eller som russ i en russebuss. Hvis en lærer bøyer seg for å hjelpe én elev står en annen elev i fare for å få rumpa til læreren i øyeblikkelig ansiktsnærhet. Da sier det seg selv at garantier om én meters avstand vanskelig lar seg gjennomføre. På de store skolene er klasserommene fylt opp. Greit nok, i et grisgrendt land som Norge finnes det selvfølgelig skoler med lave elevtall. De kan ha god boltreplass og kan muligens åpne opp for normal drift, men denne variasjonen er også grunnen til at skolehverdagen praktiseres ulikt fra skole til skole. Alle har ikke tilgang til det forjette, smittevernvennlige land. På mange store (og en del små) skoler er det rett og slett ikke mulig å gjennomføre det den assisterende helsedirektøren foreslår. Stikkordet, herr Nakstad, er plassmangel, plassmangel, plassmangel. For en byskole er det heller ikke så lett å finne ekstra lokaler. Ikke nok med at det koster å leie dem, men det er også kamp om beitet. I små lokalsamfunn kan skolene kanskje får mer hjelp. Ungdomsklubben, idrettshuset og husflidslagets lokaler kan lettere bli lånt ut – kanskje til og med vederlagsfritt.

Det skal også sies at undertegnende reagerer på at Nakstad ber kommuner, kommuneleger og skoler om å lese smittevernveilederen grundig. Slik jeg tolker det, antyder han at vi verken har lest eller forstått veilederen. Dette er å undervurdere personene som har ansvaret for liv, helse og utdanning i kommunene. Hvis myndighetene vil at skolene skal åpne opp for fullstendig normal drift, så burde de i hvert fall presisere det. Å henvise til en vagt formulert og et tolkningsåpent dokument er ikke veien å gå. Det gir i hvert fall ikke grobunn for å kritisere lokalmyndighetene, kommunelegene og skolene. Hadde vi snakket om svært tydelige anvisninger, så ville saken vært en annen. Slik det kommer frem nå, så har Nakstad glemt å ta på seg broddene idet han dristet seg ut på glattisen. Jeg berømmer alle som er engasjerer seg i norsk skole, men i dette tilfellet snakker vi i beste fall om skivebom. Hvis han i det hele tatt skal rette skyts mot noen, må det bli mot de høye herrer og kvinner som ikke sørger for at skolene har gode nok rammevilkår for å drive med smittevernvennlig, normal drift. Vilkår som må være til stede dersom smittevern og god plass plutselig blir til en del av hverdagen i norsk skole – og det er slettes ikke usannsynlig.

Assisterende helsedirektør legger frem saken som en quick fix: les veilederen, normal drift, én meter avstand – easy peasy. Tja. Det er ikke fullt så enkelt. Han må mer enn gjerne troppe opp på en skole med 700 elever og plassmangel, og predikere om normal drift og avstand mellom elevene. Jeg har en mistanke om at det vil resultere i at lærerne må vaske munnen og ikke hendene med antibac, og at Nakstad vil forlate åstedet en anelse klokere om hvordan ting egentlig er. Skole er ikke quick fix – og i hvert fall ikke under en pandemi.

Starter sesongen med andakt

Stor deltakelse på motorsykkelens dag i Storfjord. Her fra andakten ved Storfjord kirke.

Storfjord MC-klubb holder fast på tradisjonene.

Dermed var det klart for å starte sesongen med en rundtur Lyngen rundt som det heter. Oteren – Lyngseidet – ferge til Olderdalen – Hatteng-Oteren.

Undervegs har det blitt tradisjon med MC-andakt ved Storfjord kirke. Så også i år.

– Det er fantastisk at de vil starte med en andakt, sier prest Svenn A. Nielsen, bedre kjent som Svenna i lokalmiljøet. Det er første gangen han er med på et sånt arrangement, men utelukker ikke at det blir flere.

Tom Kristiansen i Storfjord MC-klubb sier at de i år var 42 sykler med over ferga.

Og hvis de skulle velge en dag, kunne de vel ikke være heldigere med været i dag, 17 plussgrader og strålende sol.

– Etter andakten blir det sosialt samvær med kaffe og vafler på Otertun. Og kos i finværet, sier Tom.

DCIM100MEDIADJI_0040.JPG
DCIM100MEDIADJI_0037.JPG
DCIM\100MEDIA\DJI_0045.JPG

Planlegger nytt boligområde

Planlagt nytt boligområde ved Borgen.

Forslagstiller Nikolai Sabel og grunneier Kristen-Are Figenschau ønsker å regulere et område ved UIO Borgen for boligformål i tråd med Storfjord kommunes arealplan for området.

I et brev til Storfjord kommune skriver Sabel at planforslaget dekker to deler av området, hvor det ene området vil utvikles i tilknytning til UIO Borgen, mens det andre som et eget boligfelt.

Planen omfatter 14 boligtomter.

– Bakgrunnen til at vi sender deg denne mailen er at vår familie har et ønske om å flytte tilbake til Storfjord. Vi har ønsket å bygge og etablere oss her, og har etter en prosess kommet frem til en enighet med grunneier av naboeiendommen til våre svigerforeldre, Kristen-Are Figenschau, om kjøp av en del av et område (områdenavn B18) som ligger inne i kommunens arealplan som fremtidig boligbebyggelse. En del av avtalen er at vi skal besørge detaljregulering av hele området. Vi har både arkitekt i familien og selv er jeg under utdanning ved Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo. Nå har vi kommet langt nok i prosessen til at vi ønsker et oppstartsmøte med kommunen for å diskutere vårt planinitiativ, skriver Nikolai Sabel i brevet til kommunen.

Skisse til planområdet.

Hva må til for å unngå ei ny beitekrise?

Av Fylkesmann Elisabeth Vik Aspaker og reindriftsdirektør Sunna Marie Pentha

Illustrasjonsfoto.

Den snørike vinteren har vært krevende for reindriftsnæringa. Reinen kommer ikke ned til maten og reindrifta har fått helt nødvendig krisestøtte for å kjøpe inn og frakte fôr.

Vi er nå i mai, og det er fortsatt mye snø på vidda. På kalvingsområdene ved kysten ligger snøen ned til fjæresteinene. Værdata fra de siste tjue årene, viser at det blir mer vær og mer snø på vinterbeiteområdene. Det vil med stor sikkerhet komme flere vintre som i år.

Landbruks- og matminister Olaug Bollestad kommer denne uka til Finnmark for å møte reindriftsnæringa og bli oppdatert på situasjonen og hvordan beitekrisa har satt spor.

Fylkesmannen i Troms og Finnmark vil fortsette den viktige dialogen med nasjonale myndigheter om hvordan driftsvilkårene i reindriftsnæringa kan tilpasses et klima i endring. Erfaringer denne vinteren og våren gir et godt utgangspunkt for å finne løsninger som gjør at reindrifta kan stå best mulig rustet til å møte nye snørike vintre og låste beiter.

Krisestøtte

Finnmarksvidda er i utgangspunktet fantastisk godt egnet som vinterbeiteområde for rein. Det er lite snø og stabile værforhold. I år ble det dessverre ikke slik. Unormalt mye snø hindret reinen i å nå ned til maten.

Mange reineiere begynte å fôre dyrene allerede i januar og februar. Heldigvis var avtalepartene, Staten og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), forutseende og fremforhandlet 10 millioner i ekstra krisestøtte til reindrifta under de ordinære avtaleforhandlingene i februar.

I mars økte beitekrisa i omfang, og myndighetene så da at næringa trengte mer støtte til å kjøpe mat og til å frakte den ut til flokkene. Avtalepartene forhandlet frem ekstra støtte på 20 millioner kroner rett før påske.

Disse midlene har vært brukt til å holde liv i sulten rein og til å berge høstens produksjon. Dette er en lønnsom investering for å sikre næringa fremover.


Helikoptertransport
Reindrifta i Finnmark har ikke infrastruktur til å frakte ut så mye fôr som har vært nødvendig denne vinteren. Reindrifta har heller ikke økonomi til å investere i det som kreves for å transportere maten effektivt. Det var derfor vært en reell fare for sult, lidelse hos dyrene og tap av produksjonsdyr og kalv – selv om de allerede fikk støtte til å kjøpe fôr til dyrene.

Helikopter har vist seg å være en god løsning for å frakte ut fôret på en effektiv og sikker måte over de enorme avstandene på vinterbeiteområdet. Det har også vært viktig å bruke helikoptre til frakt av fôr under flytting, og til sommerbeiteområder med bratt og ulendt terreng ved kysten.

Det er nå fraktet over 600 tonn fôr over tusenvis av kilometer ved hjelp av helikoptre. Hvis reineierne skulle gjort denne jobben selv, hadde det krevd om lag to årsverk. Helikoptrene gjør jobben på noen uker.

Transportstøtta har også vært viktig og riktig med tanke på å ivareta reineiernes liv og helse. Mange reineiere har opplevd nestenulykker og noen har skadet seg alvorlig i forbindelse med frakt av 800 kilos fôrsekker på slede med snøskuter. Vi er derfor meget fornøyd med at avtalepartene har bevilget støtte til både innkjøp og frakt av fôr til flokkene.

Vi må sikre matproduksjonen for framtida

Det kan selvsagt stilles spørsmål ved at en næring får så mye hjelp, særlig en liten næring som samisk reindrift. Vi mener hjelpen så absolutt kan forsvares. Dette er en unik driftsform med lange tradisjoner for flytting mellom årstidsbeiter over store avstander i Nord-Norge.

Næringa driver helårs matproduksjon i områder som ikke benyttes av andre og produserer noe av det fineste kjøttet i landsdelen. I tillegg tilbyr reindrifta flotte opplevelser og tjenester til sine lokalsamfunn og til reiselivet i landsdelen.

Vårt ønske er at avtalepartene nå kommer til enighet om fremtidsrettede løsninger som sikrer at Norge beholder sin reindriftsnæring og denne delen av vår egen matproduksjon.

Fylkesmannen kjenner næringa og beiteområdene godt og ønsker å bidra med vår kunnskap i dette viktige arbeidet.

75 år sia fredsvåren

Laura Larsen (1921-2017)

FRIGJØRINGSDAG 8. MAI 1945: I år er det 75 år sia frigjøringa. Det er ikke mange lenger som kan forelle om egne opplevelser fra maidagene i 1945.

For noen år sia intervjua iStorfjord to som kunne fortelle.

Rasmus Engstad (1928-2016) var en av dem som var evakuert og opplevde frigjøringa i mai 1945.

Naboen hans, Laura Larsen (1921-2017), var også evakuert sammen med familien sin.

Her foreller de om opplevelsene sine våren 1945.

… bare pluss-saker