« Etter å ha bestått i 40 år, vil de fleste tilhengere av NATO påstå: Denne forsvarsalliansen har avverget krig, og spart oss for et nytt  9. april 1940. Den første påstanden er fullstendig meningsløs og meget langt fra virkeligheten. Siden NATO ble etablert, er det registrert 174 kriger i verden. Hvorav flere i Europa – i den utstrekning man regner Irland, Hellas, Tyrkia og Kypros til Europa. Den lange rekke av blodbad i Midt-Østen har heller ikke latt seg stoppe av NATO».

Dette skreiv min daværende sjef, redaktør i Framtid i Nord, Torstein Wittington Tengelsen, i en lederartikkel 4. april 1989. Det var da 40 år siden NATO blei etablert på et møte i Washington DC. Norge slutta seg til organisasjonen like etterpå, og har siden vært medlem.

4. april i år er det 70  år siden stiftelsen av NATO. Hva ville TWT ha skrevet i lederen sin i dag om han hadde levd?

Etter hans død er Berlinmuren revet, og NATOs motstykke i øst, Warszawapakten, oppløst. Normal fornuft skulle da tilsi at det ikke lenger var nødvendig med et NATO heller – ikke for mennesker som ville ha fred og nedrustning. 

Men NATO var nødvendig  – for våpensmiene i USA! Det militærindustrielle komplekset som president Dwight D. Eisenhover hadde advart mot i sin avskjedstale, hadde makt og penger – penger til å kjøpe seg de politikerne de trengte. Politikere som var villige til å føre krig, vel å merke på andre lands territorium. 

Her måtte det manes fram fiender, og NATO måtte få en annen rolle enn å passe på at ingen medlemsland ble angrepet. Det ville kanskje aldri skje, og en slik passivitet ville være dødsens for våpenfabrikkene og USAs økonomi. I NATOs nye konsept forplikta organisasjonen seg til å «sikre fred og stabilitet» (sic) også utafor sitt eget kjerneområde. Alt for å sikre at våpenfabrikkene kunne fortsette med sin dødbringende produksjon.

I dag kunne TWT føyd en rekke kriger til si liste. Lista over NATO/USA-ledede angrepskriger er uhyggelig lang, antall millioner drepte kan måle seg med en annen masseutryddelse av mennesker i ikke altfor fjern fortid.

Allerede 24. mars 1999 fikk NATO prøve seg i sin nye rolle,  i bombekrigen mot Jugoslavia. Bombekrigen varte i 78 dager, og hadde ikke FN-mandat. Det var NATOs første angrep på en suveren stat. Også sivile mål blei bomba, med hensikt, og man regner med at så mange som 1500 sivile blei drept av NATO-bombene. Ved bombingen av fjernsynshuset i Beograd – én av NATOs mange krigsforbrytelser i eks-Jugoslavia, blei 16 sivile drept.

Begrunnelsen for angrepet på Jugoslavia var at man ville stoppe angivelige serbiske overgrep mot albanske sivile og å «hindre en humanitær katastrofe». 

Etter NATO-intervensjonen blei det påpekt at den var i strid med folkeretten. Det har også vist seg i ettertid at faktagrunnlaget for intervensjonen var tvilsomt. Resultatet av bombekrigen blei at provinsen Kosovo i Serbia med makt ble skilt ut og satt under FN-administraasjon.

Senere har det blitt klart at faktagrunnlaget for å gå til invasjonskrig mot suverene stater ikke har vært avgjørende når NATO har gått til angrepskrig. 

Krigen mot Irak var basert på ei løgn om masseødeleggelsesvåpen. Krigen mot Libya på en løgn om Muammar al-Gaddafis massedrap av egne innbyggere. 

Organisasjonen som opprinnelig blei danna for å være fredsbevarende, er blitt verdens mest aggressive i vår tid. Istedenfor å arbeide for fred og nedrustning, kreves det nå av medlemslandene at de prioriteter opprustning. 

Istedenfor å bygge tillit og relasjoner mellom nasjoner, tegnes det fiendebilder. Den største fienden av alle, Russland, omringes nå av provoserende NATO-baser, stadig nærmere Russlands grenser.

– USA betrakter Norge som en vasallstat, skal Einar Gerhardsen en gang ha uttalt.  I dag skal det ikke store observasjonsevnen til for å konstatere at han hadde rett. NATO/USA oppretter nå baser flere steder i landet. Til nå har vi fått én base i Trøndelag og én i Troms. I fjor høst fant NATO-øvelsen Trident Juncture med mer enn 50000 mannskaper, hundrevis av fly og kjøretøyer, sted på norsk område.

Videre skal Rygge bli utgangspunkt for amerikanske angrepsfly. Vadsø har radar som videreformidler data til NATO, og ved Eggemoen ved Hønefoss er det nettopp avslørt en lyttestasjon som samler inn enorme mengder persondata fra telefonsamtaler og sosiale medier – også fra norske borgere, ifølge NRK. 

Tønsvika i Tromsø rustes opp til å kunne ta i mot atomdrevne amerikanske angrepsubåter. Herfra skal  de patruljere i nordområdene. 

TWT skrev blant anna: «… opprettholdelse av NATO [er] en forbrytelse mot våre medmennesker og våre etterkommere. Hvis vi fortsetter å opprettholde denne kreftsvulst har vi bevist en mulig universell hypotese: Når biologiske organismer på en planet har utviklet bevisstheten til det nivå hvor de mekaniske lover og kvantelovene oppdages, bruker disse organismer oppdagelsen til å utslette seg selv. NATO er en av de mekanismer som kan bidra til en ny øde planet i Universet».

Men kanskje finnes det håp?

Nylig forlot barn og unge i Norge og andre land  skolene og tok til gatene for å protestere mot politikernes tafatthet når det gjelder å ta grep mot den forsøplinga til vann og luft som truer med å gjøre kloden ubeboelig.

Militæraktiviteten er en miljøversting, som istedenfor å gi oss trygghet, truer livet på kloden og grunnlaget for hele vår eksistens, som TWT påpekte for 30 år siden.

Men militær- og krigsindustrien er som elefanten i rommet. Å snakke om den enorme trusselen for kloden den representerer, er tabubelagt.

Sannheten kan bli altfor vanskelig å ta inn over seg.

AI 2017 fikk ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons ) fredsprisen. De fikk prisen for arbeidet  med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene som bruk av atomvåpen vil få, og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfesta forbud mot kjernevåpen. 

Det var Hiroshima-overlevende Setsuko Thurlow (da 85) som sammen med Beatrice Fihn mottok Nobels fredspris på vegne av ICAN.  Setsuko var bare 13 år da USA slapp den første atombomben over den japanske byen Hiroshima, 6. august 1945. 

Ho overlevde bombinga, og har siden kjempa mot atomvåpen. Siden 2007 har ho også deltatt i ICANs arbeid mot atomvåpen-galskapen.

Arbeidet har ført til at FNs generalforsamling vedtok en avtale som forbyr stater både å utvikle, prøvesprenge, produsere og skaffe atomvåpen. Det skjedde i juli 2017. 

Ifølge FN-sambandet var Norge ett av omlag 40 land som ikke deltok i forhandlingene om avtalen i det hele tatt. Sverige stemte for forbudet, som eneste nordiske land. 122 land stemte for avtalen. Danmark, Finland og Island stemte heller ikke.

Begrunnelsen til den norske regjeringen for ikke å skrive under avtalen er at den ikke vil skape fremgang fordi den ikke støttes av noen av de landene som har atomvåpen, og at det er uaktuelt for Norge å støtte et forslag i FN som svekker NATO som forsvarsallianse.

Hittil  har 70 land signert denne FN-traktaten. Av dem har nå 22 land ratifisert den. Når 50 land har ratifisert traktaten, blir den gjeldende folkerett, på samme måte som forbudene mot våpen som antipersonellminer, klasebomber, kjemiske og biologiske våpen. Traktaten inneholder også et rammeverk for hvordan verdens ni atomvåpenstater kan destruere lagrene sine og slutte seg til forbudet. 

Tirsdag denne uka vedtok Stortinget å si nei til denne traktaten. Det var bare SVs fem representater som stemte mot. 

Et stort flertall av verdens land ønsker et forbud mot atomvåpen. En spørreundersøkelse som respons Analyse har utført for Norsk Folkehjelp viste at åtte av ti nordmenn meiner Norge bør undertegne FN-traktaten som forbyr atomvåpen.

At Norge ikke vil stemme for et atomvåpenforbud, er ikke overraskende. Norske regjeringer, uansett farge, har alltid villet være den flinkeste i NATO-klassen. Noe som kom svært så tydelig til uttrykk under den USA-ledede bombinga for regimeskifte i Libya i 2011. Norske jagerfly slapp 588 bomber over landet, og de norske pilotene visste vel aldri hvem de traff og hvor mange uskyldige bombene deres drepte.

Stortingsflertallets begrunnelse for ikke å underskrive avtalen er at NATOs troverdighet når det gjelder trusselen om å utslette hele menneskeheten står på spill om man går inn for å forby atomvåpen.

I dag regner man med at ni land besitter atomvåpen: USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, Israel, India, Nord-Korea og Pakistan. Ifølge en artikkel i tv2.no  topper Russland lista med 7300 atomstridshoder, mens USA kommer på andreplass med 7000 atomstridshoder. 

I artikkelen vises det til en oversikt over verdens atomvåpen hvor organisasjonen Federation of American Scientists (FAS) har gjort opp status for kjente atomvåpenarsenaler globalt. 

Tallene er henta fra offentlig tilgjengelig informasjon og historiske analyser. Her går det fram at de ni landa til sammen trulig har rundt 15350 atomvåpen lagra.

Man kan si mye om president Donald Trump, men han har iallfall gjort et forsøk på å minske verdens vanvittige atomvåpenarsenal. 

Nei, ikke sitt eget – Nord-Koreas! 

I Vietnams hovedstad Hanoi møtte han Nord-Koreas president Kim Jong-un nylig for å få han til å skrote sine atomvåpen. Men Trump var ikke villig til å innrømme motytelser i form av lettelser i sanksjonene som rammer Nord-Korea sterkt. Dermed blei det ingen avtale. 

Kim veit nok at den dagen han kvitter seg med sine atomvåpen,  ligger veien åpen for Trumps skjulte agenda: regimeskifte, noe skiftende amerikanske presidenter har «lyktes med» bla. i Libya og Irak og flere andre land.

Derfor vil han trulig aldri gi slipp på atomvåpnene sine.

Kim Jong-un, og nå også stortingsflertallet, klamrer seg til trua på at atombomben skaper trygghet. Atombomben, og trusselen om massemord av sivile. 

«Jeg ser, jeg ser…

Jeg er visst kommet på feil klode!

Her er så underligt…»

Ordene er Sigbjørn Obstfelders, og i diktet som ordene er henta fra, lurer han på om det er verden det er noe galt med, eller noe med ham sjøl.

Hvis Obstfelder hadde levd i dag, hadde han kanskje ikke behøvd å lure.

Ikke han heller.

Kina seiler opp som verdensledende innen teknologi, mens USA  sakker akterut. I fjor kom det kinesiske selskapet Huawei med en ny såkalt smarttelefon, som sies å slå knock out på både amerikanske Apples iPhone og koreanske Samsung. 

Det har blitt i meste laget for president Donald Trump, som har gått til handelskrig mot Kina. Etter ordre fra USA, arresterte kanadisk politi Meng Wanzhhou, dattera til grunnleggeren av Huawei, da hun ankom Vancouver i Canada i desember 2018. Ho er anklaga for brudd på sanksjonsregimet mot Iran! 

Huawei har levert utstyr til det norske telenettet, og er en aktuell leverandør av 5G-nettet som planlegges.

Nå har det lyktes Trump å spre frykt for at Huawei skal samarbeide med kinesiske myndigheter, og at å samarbeide med selskapet kan innebære en sikkerhetsrisiko.

– Sikkerhetsimplikasjonene er for alvorlige. Vi kan ikke utelukke at alternative leverandører fra USA også spionerer på oss, men det er tross alt en vennligsinnet stat. 

Det sier Gisle Hannemyr til avisa Klassekampen. Han er universitetslektor ved Universitetet i Oslo og ekspert på IT-sikkerhet.

USA – en vennligsinna stat?

Ifølge Karlström og Romelsjö (USA som världspolis,2013) har USA leda eller deltatt i flere  titalls kriger etter 1945. Det er vel neppe noen som gjør USA rangen stridig som verdens mest krigerske land. Ei merittliste en røverstat verdig.

Her er et lite utvalg fra Karlström og Romelsjö si lange liste:

1950: Korea
1973: Chile
1973: Uruguay
1975: Vietnam
1981: Nicaragua
1983: Grenada
1986: Haiti
1989: Panama
1991: Irak
1993: Somalia
2002: Afghanistan
2003: Irak
2011: Libya
2012: Syria

Hvor mange millioner mennesker som i all vennlighet blei drept i disse krigene, kan man bare gjette. Bare i Vietnam-krigen regner man med anslagsvis fem millioner døde og skadde, hvorav mellom 800 000 og 3,1 millioner sivile (Wikipedia).

Nå kan Venezuela bli neste land som blir invadert. USA har i lang tid ønska et regimeskifte i landet og en president som hopper når Trump sier hopp. Metodene som brukes er sanksjoner og destabilisering, metoder som USA har lang erfaring med. 

Det er bare trist  at det lykkes Trump å få noen land med på sine røvertokter, som klart er i strid med FN-charteret – CHARTER OF THE UNITED NATIONS. (Art 2-4)