Strømmen våres

Er det islendingene som skal sikre norsk sjølråderett over strømmen våres?

Det var først på 1950-tallet, 1951 eller 1952. Eg var vel en 7-8 år den gangen, og vi hadde nettopp fått installert elektrisk lys i huset. Det var til og med min egen onkel, Richard, som stod for den bragden. Det må ha vært like før jul det året. Det var mørkt, og petromaxen hang og susa i taket på kjøkkenet. 

Richard gjorde ferdig de siste koblingene ute i  sikringsskapet. Så kom han inn på kjøkkenet og ba faren min slukke petromaxen. Det blei mørkt. Og det blei stilt. Klikk! Sa det, og det kom et gul-kvitt lys i kuppelen som hang ved siden av petromaxen. Eg husker at eg venta på at susinga skulle begynne. Men det kom ingen susing. Stillheta vedvarte. Eg kunne knapt tru det: Det lyste, uten at det kom en lyd! For et mirakel!

Så var det om høsten, kanskje året etter. Eg hadde fått være med faren min på stolperøysing til naboene på andre sida av elva. Det var lågspentstolper. Her var det fleire mannfolk i sving. De grov hull i den porøse elvesanden, og fikk opp stolpene. Dugnadsånden var det ingen ting å si på! Naboene fikk lys. Våres felles ressurs, den elektriske strømmen, kom til dem også, den gangen fra Rottenvika i Lyngen. 

Fra Lyngen kom også formannen på lågspenten. Ja, eg trur han var formann. Ovesen het han. Eg veit ikke om han og faren min var gamle kjente, men iallfall pleide han å stikke innom oss rett som det var for en prat og en kopp kaffe. Han kjørte en svær motorsykkel. BSA trur eg det var. En gammel kar i mine øyne, sikkert over 40.

Laget som jobba med høgspentlinja hadde en yngre sjef, kanskje rundt 30 når eg tenker tilbake til den tida. Eg var full av beundring for den karen. Tenk å være så ung og ha et større ansvar enn den eldre Ovesen, som måtte nøye seg med lågspenten! Det var noe til kar! Han hadde sikkert og et navn, men det husker eg ikke.

Slik minnes eg at folk og næringsliv i bygda fikk nyte godt av landets felles ressurs. Et gode som hadde som formål å gi folk et bedre liv, og det sparsomme næringslivet som fantes, utviklingsmuligheter. Til kostpris, så å si. Fossekrafta blei viktig for gjenreisinga av landet.

Einar Gerhardsen hadde vært statsminister siden 1945, og var etterkrigstidas fremste eksponent for velstandsutviklinga i landet. Han nøt stor respekt, og ble kalt landsfaderen. I 20 år var han partiformann i AP, og stod ofte på venstresida i partiet. Eg fikk forståelsen av at Gerhardsen, om han ikke var Gud, så var han nestkommanderende, eller noe sånt.

Så et langt hopp fram i tid. På begynnelsen av 1990-tallet vedtok Stortinget energireformen. Strømmen som til nå hadde vært et fellesgode, blei med ett en salgsvare, som det kunne spekuleres i.

Tidligere i år var det store spørsmålet om Norge skulle slutte seg til EUs energibyrå, Acer, slik regjeringa ville. I den kraftkrevende industrien advarte man mot dette. Flere fylkesting ba Stortinget stemme ned regjeringas forslag. Man frykta at Norge på sikt måtte overlate styringa av energiforsyninga til EU. Det samme gjorde partiene på Stortinget som ikke er representert i regjeringa, med unntak for AP. 

Kunnskapssenteret for fagorganiserte, De Facto, har i en rapport pekt på at EU sitt mål er at energi skal flyte fritt over landegrensene. Ifølge rapporten er målet at prisene på strøm skal jevnes ut. Norge kan bli pålagt  å bygge fleire kraftkabler til utlandet, og kan ende opp med å bli ett av landene med høgst strømpris. 

Saksordføreren, Espen Barth Eide (Arbeiderpartiet) var positiv, og gikk inn for å støtte regjeringas forslag. De som var for, forsikra at  det ikke er noen fare for at EU kan komme til å få styringa med vår energiforsyning. Men har de noen garanti for det?

Arbeiderpartiet har med andre ord ikke lært noe, som for eksempel at man skal lytte til hva arbeidsfolk sier. Partiet har heller ikke en Gerhardsen på venstresida lenger, men fungerer som et haleheng til Høyre og FrP.

Nå kan det bli islandske politikere som redder Norges sjølråderett når det gjelder strømmen våres.

Tekst: Tore Figenschau

… bare pluss-saker

Facebook